oss 150 kroner!
Innledning til Rød Ungdoms sommerleir på Utøya.
Først vil jeg takke Rød Ungdom for at jeg ble spurt om å holde et innlegg om fagbevegelsen.
Jeg har valgt å bruke en tese jeg har brukt i mange år nå: «Fagbevegelsen er den siste skansen i forsvaret av velferdsstaten. Faller vi så faller hele byggverket».
Jeg lurte litt på åssen jeg skulle legge opp dette og fant ut at det beste kunne være å legge opp innledninga slik den har vært i byen jeg har vokst opp i og fremdeles bor i. Jeg blander inn lokale hendelser og personlige erfaringer gjennom 50 år som fagorganisert og tillitsvalgt i flere organisasjoner. Jeg har jobba forskjellige skiftordninger i 41 år, det være seg – 3.skift, 4.skift, 5. skift og 6.skift. Jeg har aldri vært frikjøpt. Det vil si at jeg har vært nær arbeidskameratene mine i 47 år. Da blir det ikke noe rom for pamperi.
Fagbevegelsens kamp for levelige kår i Gjøvik
Gjøviks historie er en historie om store klasseforskjeller og arbeidernes kamp for å utligne disse forskjellene. Arbeidsfolk i Gjøvik ble ikke bedre behandlet av borgerskapet enn arbeidere i andre byer. Borgerskapet underbetalte, så ned på og neglisjerte de som arbeidet og skaffet fram de verdiene som borgerskapet levde godt på.
Denne store uretten ble forsøkt ordnet opp igjennom bønner om at de måtte behandle arbeidsfolket sitt bedre, til liten nytte, alle bønner om bedre boforhold og en lønn å leve av ga ingen forbedring av levevilkårene.
Det var først når arbeiderne begynte å organisere seg i fagforeninger at kampen for tilværelsen og verdige forhold skjøt fart.
Det tok forholdsvis lang tid før fagbevegelsen i Gjøvik ble en stor og organisert kraft, som var i stand til å påvirke byens utvikling. Grunnen er at arbeiderne satt fast i sin lojalitet til sine arbeidsgivere (paternalismen) og ikke trodde det var mulig å få en annen verden. For mange var det helt umulig å gjøre opprør mot kirke, arbeidsgivere og embetsmenn, den ideologiske overbygningen var for sterk og kunnskapsnivået for lavt. Dette endret seg fort, spesielt stor betydning hadde byggingen av jernbanen til Gjøvik. Mange av anleggsarbeiderne hadde store kunnskaper om organisasjonsbygging og fagforenings ideologi. Dette tok de med seg overalt de arbeidet og de fleste steder var de fødselshjelpere for framveksten av lokale fagforeninger.
Arbeiderne i Gjøvik var en del av en bevegelse som var på fremmarsj over hele landet. Fra Marcus Thranes første forsøket på å danne lokale fagforeninger (1848) til begynnelsen av 1900 tallet hadde arbeiderne i Norge sakte og sikkert bygget opp bevegelsen.
Man kan også spørre seg hvorfor fagforbundene prioriterte å danne et parti (Arbeiderpartiet 1889) før man stiftet sin egen landsorganisasjon i 1899. Grunnen er helt åpenbar. Fagbevegelsen trengte et politisk parti som kunne bringe fagbevegelsens krav fram for storting og kommunestyrer. De trengte et parti som arbeidsfolk kunne gi sin stemme til i den vissheten om at jo flere som stemte på dette partiet jo fortere ville de få flertall i Norge og dermed evne til å omdanne nasjonen i sitt bilde.
Og arbeiderne sluttet opp om fagforeningene og etter hvert partiet. Grunnen til denne oppslutningen bunner i den virkeligheten arbeiderne opplevde. Gjøvik var en by hvor en del familier og personer hadde en rikdom og livsførsel som var svært langt ifra hva arbeiderne deres hadde. Det var en avgrunn mellom disse familiens levesett og arbeiderne. Noen hadde ikke til nok til å brødfø sin familie selv om de sto i fast arbeid. Arbeidstiden var som regel tolv timer eller mer, for det var ingen begrensninger på hvor mye et voksent menneske kunne arbeide. Ingen var trygge i arbeidsforholdet, de kunne sies opp på dagen for den minste forseelse. Arbeidsfolk var helt prisgitt arbeidsgiveres nåde. Det var ikke rart at det tok tid for å få den enkelt til å stå opp mot sin arbeidsgiver og organisere seg, for du risikerte å bli arbeidsløs på dagen og ble du det så hadde du ingen rettigheter å snakke om. Da var de forvist til fattigkassa (omsorgen).
Fagbevegelsens krav i Gjøvik og resten av landet var samkjørte om paroler om kortere arbeidstid. Retten til å danne fagforeninger og landsomfattende tariffavtaler. Bedre boforhold. Retten til arbeid. Ferie og sosial trygghet hvis de skulle være så uheldig å bli arbeidsuføre, syke eller miste arbeidet.
I 1919 ble 8 timers dagen innført (gjennom voldgiftsdom). En langvarig kamp var kronet med seier. Arbeiderne fikk også igjennom 14 dagers ferie og tariffestet lønn for lærlingene. Dette var ikke til å leve med for arbeidsgiverne og i 1921 avsa retten en voldgiftsdom at ferien skulle reduseres til 8 dager og at lærlingene ikke skulle ha tarifflønn.
I dette farvannet fikk Gjøvik et nytt politisk flertall (1922). Arbeiderpartiet ved Niels Ødegaard vant valget og Ødegaard ble ny ordfører. En ny tid var i emning.
Fagbevegelsen og arbeidsfolk hadde lykkes i et av sine viktige mål, som var å ta makta gjennom valg og gjennom den makten omforme samfunnet i sin ånd.
I Gjøvik var det mye å gripe fatt i. Arbeidsledigheten var stor og dermed fattigdommen. Til tider var det hele 1100 mennesker som måtte få sitt daglige brød fra forsorgsvesenet i Gjøvik. I og med at Arbeiderpartiet ikke vant stortingsflertallet (40%) før 1933 (Flertall sammen med Bondepartiet) var det ingen hjelp å få fra de som styrte landet. De var på lag med arbeidsgivernes desperate kamp mot arbeiderklassen krav om et bedre liv og dermed på kollisjonskurs med Gjøvik Arbeiderpartis mål om en bedring av livsvilkårene for flertallet av byens innbyggere.
Gradvis ble byen bygget opp. Flertallet av Arbeiderpartiets valgte representanter hadde vokst opp i kummerlige kår og prioriterte boforhold og bedre helse meget sterkt. Byens innbyggere bodde elendig, i trange og trekkfulle leiligheter uten gode sanitære muligheter. Mange av byens innbyggere var veldig utsatt for skarlagensfeber. Tyfus. Tuberkulose. Skabb og revmatisme. Alt kunne i sin helhet tilskrives fattigdom og elendige boliger/leiligheter med dertil svært dårlige sanitære forhold. Tomter skulle i stort omfang legges ut for salg, slik at vanlige arbeiderfamilier skulle få verdige boforhold.
For å nå disse viktige målene var det tvingende nødvendig at folk fikk arbeid. 1920 årene og begynnelsen av 1930 årene var tunge år for Gjøvik og dens arbeiderklasse. Hunton Bruk lå med brukket rygg Fischer Saga like så. Fagforeningene og ikke minst De arbeidsløses forening diskuterte mange forskjellige måter å få ned arbeidsledigheten. Nedkorting av arbeidsuka fra 48 timer til 42 timers uke. 6 timers skift, men arbeidsgiverne var ikke interessert i noe av dette. Deres anliggende var å gjøre situasjonen enda verre. De tok ut 60 tusen i lockout i 1931, hvor kravet var fra 15 % til 40 % lønnsnedslag avhengig av i hvilken bransje du arbeidet. Slike krav fra arbeidsgiverne forsterket krisa i økonomien ytterligere, med dertil økende arbeidsledighet.
Kretsen rundt Niels Ødegaard valgte en annen innfallsvinkel enn det rådende borgerlige økonomiske synet.
Kampen mot arbeidsledigheten måtte prioriteres over alt annet. Verdiskapningsbedriftene som lå med brukket rygg, måtte hjelpes opp med ny aksjekapital og nye produkter det var etterspørsel etter. Denne motkonjunkturpolitikken førte til at Gjøvik Bruk sto opp av asken etter Fischer saga. At Gjøvik Støyperi kunne fortsette sin drift etter vedtak om nedlegging. Kronen på verket ble oppstarten av det nye Hunton Bruk, med en ny type vare, som de var alene om å produsere i hele Norge, trefiber plater til bygning av hus.
Motkonjunkturpolitikken og Ødegaardismen sørget for arbeid og verdiskapning og dermed mat på bordet i nye hus og leiligheter for arbeidsfolk i Gjøvik. Velferden som i dag fremstår som selvfølgeligheter har ikke kommet rekende på en fjøl. Den har skjedd i skarp kamp mellom fagbevegelsen og dens allierte partier, mot arbeidsgivernes og eiernes sterke motstand.
Samarbeidet mellom disse partene kan beskrives gjennom kampen for arbeidsplassene på Hunton fra 1976 da Norsk Wallboard ville legge ned hele sponplate-bedriften. Kampen gjennom hele 80 tallet for frigjøringen av Hunton fra Norsk Wallboard og etter konkursen i 1991 til det siste og endelige slaget i 1996, var en klassekamp for å beholde arbeidsplassene og dermed vår verdighet.
For å forstå hva denne bedriften betydde for byen og at byen og fabrikken var to sider av samme sak. Hunton var byens sjel fra 1889. Hva som skjedde på bedriften, var viktig for byen og for arbeidernes velferd og som sagt verdighet. Verdighet er viktig. De fleste vil klare seg selv og ikke være avhengig av almisser fra stat, kommune og veldedige organisasjoner. Uten arbeid, null verdighet.
Som overskriften tilsier så er etter min mening fagbevegelsen pådriveren for den velferdsstaten vi har i dag.
Er dette en påstand det ikke er hold i?
Jeg meiner det er en riktig påstand ut fra følgende fakta.
Det er vi i fagbevegelsen – inkludert våre forfedre og oss selv, som har kjempet fram et samfunn fra et ståsted hvor arbeidsfolk rett og slett hadde det meget dårlig og fram til i dag, hvor de fleste har det rimelig trygt og godt, men disse seirene er stadig under hardt press fra mørkeblå krefter.
Vår kamp for tariffavtaler har sørget for mye av det vi i dag kaller velferdsstaten..
- Tariffavtalene har sørget for at alle har ei lønn, de sånn noenlunde kan leve av.
- Skifttillegg. Helgetillegg. Overtidstillegg. 5 ukers ferie. 6 ukers ferie fra fylte 60 år. Lærlingenes rettigheter. Full lønn under sykdom. Styrerepresentasjon i bedriftene. Arbeidsmiljøloven. Korte velferdspermisjoner. Lovregulering av overtidsbruken. Den gamle AFP ordningen.
Ikke minst. Kampen om arbeidstida.
- Fra 8 timers dagen ble kjempet igjennom i 1919 og ga arbeidsfolk ei arbeidsuke på 48 timer til dagens arbeidstider har det vært en kontinuerlig framgang for arbeidsfolk. Den siste seieren om arbeidstida kom i 1986. Den ga oss 37,5 timers arbeidsuke. Vi som arbeidet 5 og 6.skift fikk en tariffavtalt arbeidstid på 33,6 timers uke. Denne arbeidstidsforkortelsen gjorde det mulig for meg personlig å arbeide skift i 41 år.
KORT SAGT: Uten fagbevegelsens kamp for et rettferdig samfunn hadde dette sett helt annerledes ut
Vi fører i langt større grad enn før – en forsvarskamp for å beholde det vi har kjempet fram.
Alt vi har oppnådd for arbeidsfolk er eller vil bli satt under angrep fra høyrevridde partier og av fremmede makter, spesielt EU gjennom EØS avtalen bestemmelser om fri flyt av arbeidskraft,
Uten at vi slår våre pjalter i sammen – vil vi tape slag etter slag.
Det går ikke lenger. Skal motstandskampen vinnes må vi komme sammen diskutere motstrategier og opptre i samlet flokk.
Kampen for arbeidsplassene på Hunton var en slik kamp, en kamp som varte i 20 år. 20 år med seire og tap og som endte opp med full seier i 1996. Uten Hunton Arbeiderforening sin kamp og vilje til å stå løpet ut hadde det ikke vært noen verdiskapende produksjon i Hunton.
