På innsiden av det russiske sinnet

6. juli 2024

Sergey Karaganov - Russland kart - fotomontasje — Sergey Karaganov

Forståelse for den moderne russiske tankegangen og «ånden» gjennom arbeidet til Sergey Karaganov, en av Russlands mest innflytelsesrike (geo)politiske tenkere.

Dette er del en av en todelt oppsummering av en viktig artikkel av Sergey Karaganov, en av Russlands mest innflytelsesrike (geo)politiske tenkere, om tilstanden i Vesten, og forholdet mellom Vest-Russland, og om risikoen for konflikteskalering.

Sergey Karaganov er en av Russlands mest innflytelsesrike (geo)politiske tenkere – en russisk Brzezinski eller Kaplan, om du vil. Han leder Council for Foreign and Defense Policy, Russlands ledende utenrikspolitiske tenketank, og er dekan ved fakultetet for verdensøkonomi og internasjonale anliggender ved Moskvas høyere økonomiskole. Han regnes som svært nær Sergey Lavrov og til og med Putin selv. Inntil nylig hadde han nære bånd med vestlige utenrikspolitiske miljøer. På 1990- og 2000-tallet var han medlem av Trilateral Commission, og fungerte til og med i International Advisory Board for Council on Foreign Relations. I 2019 ble han intervjuet av magasinet Time.

Det burde ikke være kontroversielt å antyde at vi bør følge veldig nøye med på hva noen som Karaganov tenker og skriver – selv for de som ser på Russland som en fiende; faktisk, særlig for dem. Karaganovs tekster er ikke ment for den vestlige (eller til og med russiske) allmennheten; de er ment for den russiske intellektuelle og politiske eliten – og Putins regjering – og kan derfor ikke avskrives som propaganda. Tvert imot tilbyr de et fascinerende vindu inn i debattene som foregår blant russiske eliter, og inn i den moderne russiske tankegangen og «ånden» mer generelt.

I enhver konflikt – Vesten er de facto i krig med Russland – er det å vite hva den andre siden mener grunnleggende. Dette er hele poenget med innhenting av etterretning. Men å analysere hva din «fiende» sier og skriver offentlig er like viktig. Likevel er dette en luksus som bare gis til militær-politiske eliter (som i Vesten sannsynligvis følger nøye med på den russiske utenrikspolitiske debatten, jeg håper det, i alle fall), ikke vanlige borgere. Tvert imot, enhver krigs- eller førkrigssituasjon krever at sistnevnte ekskluderes fra den «andres» synspunkt, og for demonisering av «fienden» .

Dette er grunnen til at vestlige eliter har gjort alt de kan for å stenge ute det russiske synspunktet for den offentlige bevisstheten til de vestlige massene. Siden Russlands invasjon av Ukraina, i 2022, har den vestlige propagandamaskinen vært engasjert i en enestående “othering”-kampanje – gjøre dem til «de andre» – av Russland og dets leder, beskrevet som uforsonlig fiendtlig, dobbeltsidig og farlig, animert av et iboende anti-vestlig hat og en Hitler-tørst etter territoriell ekspansjon. Et iboende tilbakestående, regressivt, fanatisk, autoritært og til slutt barbarisk land – ontologisk atskilt fra det demokratiske, siviliserte Vesten – ledet av en sinnsforvirret, ond galning.

For dette formålet ble alle russiske stemmer stilnet i Vesten – først og fremst russiske medier, tatt av eteren og blokkert av internettleverandører. I mellomtiden ble alle i Vesten som våget å antyde at det kan være rasjonelle grunner bak Russlands handlinger – eller til og med bare at vi bør ta hensyn til Russlands synspunkter, selv om man anser det for å være «objektivt» eller moralsk feil – fordømt som et «Putin-troll» og anklaget for å ha drevet russisk desinformasjon (eller verre). Målet med denne krigstidslignende demoniseringen av Russland er altfor åpenbart: å tromme opp offentlig støtte til NATOs proxy-krig mot Russland, via Ukraina, og for en stadig mer sannsynlig direkte NATO-Russland-konfrontasjon.

Når vi beveger oss nærmere og nærmere en fullstendig, potensielt kjernefysisk krig med Russland, er det viktigere enn noen gang å utfordre denne det-gode-mot-det onde-fortellingen og å forstå Russlands perspektiv, selv om man er uenig i det. Faktisk er det sannsynligvis det mest nyttige vi kan gjøre som vestlige borgere – bortsett fra å velte våre krigshissende eliter.

Derfor vil jeg rette oppmerksomheten mot en nylig artikkel av Karaganov som jeg anser for å være spesielt viktig. Den heter «Tiår med kriger?», og den ble publisert av Russian International Affairs Council, en tenketank svært nær den russiske regjeringen. Det er en ganske lang tekst, der Karaganov reflekterer over tilstanden i Vesten, og forholdet mellom Vest-Russland, og over risikoen for konflikteskalering. Det som følger er et utvalg av hovedpunktene i artikkelen, med noen korte kommentarer fra meg.

Karaganov begynner med å analysere de strukturelle faktorene som bidrar til den nåværende oppløsningen av det internasjonale systemet, og den resulterende multiplikasjonen av konflikter og hotspots – i Europa, Stillehavet, Midtøsten og andre steder.

Utarmingen av den moderne formen for kapitalisme – og det økende presset på verdens ressurser

Den første og mest vesentlige utfordringen er uttømmingen av den moderne formen for kapitalisme, hovedsakelig basert på profittskaping. For å få til det oppmuntres det til utbredt forbruk av varer og tjenester, hvorav mange blir stadig mer unødvendige for et normalt menneskeliv. Strømmen av meningsløs informasjon de siste to til tre tiårene faller i samme kategori. «Gadgets» – duppedingser sluker en kolossal mengde energi og tid som folk ellers kunne brukt til produktive aktiviteter. Menneskeheten har kommet i konflikt med naturen og begynt å undergrave den – selve grunnlaget for sin egen eksistens. Selv i Russland innebærer veksten av velvære fortsatt først og fremst økt forbruk.

Den andre utfordringen er den mest åpenbare. Globale problemer som forurensning, klimaendringer, svinnende reserver av ferskvann, utelukkende egnet for jordbruk, og mange andre naturressurser, forblir uløst.

Konsumsykdommen sprer seg også til resten av verden. Selv lider vi fortsatt av prangende forbruk, så fasjonabelt på 1990-tallet og nå på vei tilbake, men ekstremt sakte. Derav den tiltagende kampen om ressurser og økende indre spenninger, blant annet på grunn av ulikt forbruk og økende ulikhet i mange land og regioner. Bevisstheten om at den nåværende utviklingsmodellen ikke fører noe sted, men også uviljen og manglende evnen til å forlate den, er hovedårsaken til den økende fiendtligheten mot Russland (og resten, som den de facto representerer). Dette gjelder også for Kina, om enn i noe mindre grad, siden kostnadene ved å kutte forholdet til Kina ville vært mye høyere.

Økende sosial ulikhet

En parallell prosess er den økende sosiale ulikheten. Denne trenden har vokst eksponentielt siden sammenbruddet av Sovjetunionen som begravde behovet for en sosial velferdsstat. I utviklede vestlige land har middelklassen krympet i omtrent 15 til 20 år og blitt betydelig mindre synlig.

Fornedrelsen av mennesket og samfunnet

Dette er først og fremst tilfelle i det relativt utviklede og rike Vesten. Vesten blir offer for urban sivilisasjon som lever i relativ komfort, men også løsrevet fra det tradisjonelle habitatet der mennesker ble dannet historisk og genetisk. Den kontinuerlige spredningen av digitale teknologier, som skulle fremme masseutdanning, er i økende grad ansvarlig for den generelle fordummingen. Dette øker muligheten for å manipulere massene ikke bare for oligarker, men også for massene selv, noe som fører til et nytt nivå av oklokrati. I tillegg formørker oligarkier som ikke ønsker å dele sine privilegier og rikdom bevisst menneskers sinn og oppmuntrer til oppløsning av samfunn, og prøver å gjøre dem ute av stand til å motstå ordenen som blir stadig mer urettferdig og farlig for de fleste. De fremmer ikke bare, men påtvinger anti-menneskelige eller post-menneskelige ideologier, verdier og atferdsmønstre som avviser det naturlige grunnlaget for menneskelig moral og nesten alle grunnleggende menneskelige verdier.

(Oklokrati eller oklarki betyr «pøbelvelde», en styreform der herskerne er en gruppe, folkemasse eller pøbel. Oklokrati kan være en form for amatørstyre, der makten kan være ervervet på illegalt vis. Den kan også være lovlig og institusjonalisert. Wikipedia)

Virtualiseringen av livet

Informasjonsbølgen kombineres med relativt velstående levekår – fraværet av hovedutfordringene som alltid har drevet menneskehetens utvikling: sult og frykt for voldelig død. Frykten blir virtualisert.

De vestlige elitenes intellektuelle tilbakegang

Europeiske eliter har nesten fullstendig mistet evnen til å tenke strategisk, og det er praktisk talt ingen eliter igjen i tradisjonell meritokratisk forstand. Vi er vitne til en intellektuell tilbakegang for den regjerende eliten i USA, et land med enorme militære, inkludert kjernefysiske, evner.

Så langt er Karaganovs argumenter ganske ukontroversielle og i høy grad i tråd med den typen mot-hegemoniske intellektuelle tråder som finnes til og med i Vesten, både på venstresiden (når det gjelder kritikk av det dominerende sosioøkonomiske regimet) og på høyresiden (mht. kritikk av «anti-menneskelige eller post-menneskelige ideologier»).

Den globale omfordelingen av makt

Den fjerde viktigste kilden til økende globale spenninger de siste femten årene er den enestående raske omfordelingen av makt fra det gamle Vesten til det stigende verdensflertallet. Tektoniske plater har begynt å bevege seg under det forrige internasjonale systemet, og forårsaket et langt verdensomspennende geopolitisk, geoøkonomisk og geoideologisk jordskjelv. Det er flere grunner til det. Hver blir undersøkt etter tur.

For det første slo USSR fra 1950- og 1960-tallet og deretter Russland, som hadde kommet seg etter en femten år lang nedgang, inn i kjernen av den europeiske og vestlige 500 år lange dominansen – deres militære overlegenhet. La meg gjenta det som har blitt sagt mange ganger: det var grunnlaget som vestlig herredømme i verdenspolitikk, kultur og økonomi hvilte på, som tillot dem å påtvinge sine interesser og politiske orden, kultur og, viktigst av alt, å suge til seg verdens BNP . Tapet av det 500 år lange hegemoniet er grunnårsaken til Vestens rabiate hat mot Russland og de resulterende forsøkene på å knuse det.

For det andre, Vestens egne feil. Vesten, som hadde kommet til å tro på sin endelige seier, har slappet av, glemt historien og falt inn i eufori og slapp tankegang. Den gjorde en rekke spektakulære geopolitiske feil. Først avviste den hovmodig (kanskje heldigvis) ambisjonen til flertallet av den russiske eliten på slutten av 1980- og 1990-tallet om å integrere seg i Vesten. De ville være likeverdige, men ble avvist. Som et resultat ble Russland fra en potensiell partner og til og med alliert med et enormt naturlig, militært, økonomisk og intellektuelt potensial, til en motstander.

Dette er et enormt viktig poeng for å forstå den russiske tankegangen i dag, og dens følelse av svik fra Vesten. I årevis, etter slutten av den kalde krigen, ønsket Russland egentlig ikke annet enn å bli integrert i det «internasjonale fellesskapet», da fortsatt utvilsomt dominert av Vesten, på grunnlag av vennlige forhold til sistnevnte. Dette er grunnen til at Russland i årevis lukket mer enn ett øye for Vestens åpenbare ignorering av dets tallrike forsikringer, ved oppløsningen av USSR, om at NATO ikke ville bli en ekspansjonistisk militærallianse og ikke ville bevege seg «en tomme» mot øst – som er nøyaktig hva de fortsatte med å gjøre i løpet av noen få år etter sammenbruddet av Berlinmuren – å akseptere (eller late som om de aksepterte) NATOs argument om at dets handlinger var rent defensive og ikke skulle tolkes som en trussel av Russland.

Det er grunnen til at de fortsatte å søke diplomatiske løsninger på NATOs åpenbare ignorering av prinsippene som hadde inspirert hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen siden 1970-tallet: sikkerhetens udelelighet – det vil si forestillingen om at sikkerheten til NATO-stater og Sovjetunionen (senere Russland) ) var «uatskillelig knyttet til alle de andres», og ikke skulle kunne gå på bekostning av en annen stats sikkerhet. Det er grunnen til at de bagatelliserte flere grep fra NATO som tydelig var rettet mot aggressivt å begrense Russland – inkludert å avvikle den kalde krigens kjernefysiske avskrekkingssystem gjennom USAs ensidige tilbaketrekning, i 2001, fra 1972 Anti-Ballistic Missile (ABM)-traktaten.

Russland, for å signalisere hvor langt de var villig til å imøtekomme Vesten i håp om å ha en plass ved bordet i den nye USA-dominerte internasjonale orden etter den kalde krigen, var villig til å svelge den ene bitre pillen etter den andre – inntil, de en dag var ikke var det lenger. Men på det tidspunktet hadde ønsket om aksept fra Vesten på forståelig vis snudd til det motsatte: en dyp mistillit til Vesten, som – fra Russlands perspektiv – uærlig utnyttet Russlands naivitet etter den kalde krigen om Vestens langsiktige anti-russiske mål. Tilbake til Karaganov:

Dessuten ble Russland den strategiske kjernen i det ikke-vestlige, som oftest refereres til som det globale sør, eller mer passende, verdensflertallet.

Jeg fant denne siste kommentaren spesielt interessant fordi de fleste – spesielt i Vesten, men også, vil jeg satse på, i det såkalte globale sør – ville tenke på Kina, ikke Russland, som den «strategiske kjernen til ikke-vesten» . Karaganov sikter imidlertid sannsynligvis til situasjonen etter 2022, i så fall er det mer enn en kjerne (ingen ordspill) av sannhet i det han sier, i den grad Russland-Ukraina har blitt frontlinjen i en proxy-krig for fremtiden til den internasjonale orden mellom et stadig mer marginalisert «vest» og et globalt støttet (i materielle og ideologiske termer) Russland.

For det tredje, etter å ha kommet til å tro at det ikke fantes noe alternativ til den liberal-demokratiske globalistiske kapitalismen, gikk Vesten ikke bare glipp av, men støttet også fremveksten av Kina, i håp om at den store statssivilisasjonen ville følge demokratiets vei – det vil si ville bli styrt mindre effektivt og samtidig strategisk vil gå sammen med Vesten.

USA ble senere involvert i en rekke unødvendige konflikter – Afghanistan, Irak, Syria – som de forutsigbart tapte, og ødela auraen av dens militære dominans, og kastet bort billioner av dollar investert i styrker med generelle formål.

Ved tankeløst å trekke seg fra ABM-traktaten fra 1972 [i 2001], kanskje i håp om å gjenopprette overlegenhet i strategiske våpen, gjenopplivet Washington en følelse av selvoppholdelsesdrift i Russland, og til slutt ødela alle håp om en minnelig avtale. Til tross for sin elendige tilstand, lanserte Moskva et program for å modernisere sine strategiske styrker, som på slutten av 2010-tallet hadde tillatt dem for første gang å ikke bare ta igjen, men også overgå konkurrentene, om enn midlertidig.

Så ifølge Karaganov hadde «alt håp om en minnelig avtale» forsvunnet allerede så tidlig som i 2001. Dette er sannsynligvis mer en etterpåklok rasjonalisering, gitt at det er rikelig med bevis for at Russland fortsatte å søke – uten hell – en inkluderende paneuropeisk sikkerhetsarkitektur med Vesten i flere år etter det.

Den femte kilden til spenning i verdenssystemet er den skredlignende endringen i den globale maktbalansen. Den raske nedgangen i Vestens evne til å suge ut av BNP forårsaket dens rasende reaksjon. Vesten, men først og fremst Washington, ødelegger sine tidligere privilegerte økonomiske og finansielle posisjoner ved å bevæpne økonomiske bånd og bruke makt i et forsøk på å bremse sin egen tilbakegang, og skade konkurrenter. En byrde av sanksjoner og restriksjoner på overføring av teknologi og høyteknologiske varer bryter produksjonskjeder. Den uforskammede trykkingen av dollaren, og nå euroen, akselererer inflasjonen og øker offentlig gjeld.

I et forsøk på å beholde sin status undergraver USA det globalistiske systemet som de selv skapte, men som har gitt nesten like muligheter til stigende og mer organiserte hardtarbeidende konkurrenter i verdensflertallet. Økonomisk avglobalisering og regionalisering er i gang. Gamle globale økonomiske styringsinstitusjoner vakler. Gjensidig avhengighet, som tidligere ble sett på som et verktøy for å utvikle og styrke samarbeid og fred, blir i økende grad en sårbarhetsfaktor og undergraver sin egen stabiliserende rolle.

Det er vanskelig å være uenig med Karaganov på dette punktet. Jeg skrev om USAs «deglobalisering som en annen form for imperiumbygging» i en artikkel for en stund tilbake:

Den nåværende vestlige trenden mot deglobalisering og reshoring – i seg selv en potensielt positiv ting – er ikke drevet av ønsket om å skape mer rettferdige, bærekraftige og selvforsynte økonomier som tjener innenrikspolitikken og den generelle velferden til mennesker på tvers av vestlige nasjoner (alene på tvers av alle nasjoner). Snarere er det animert av ønsket om å knuse Kina, selv på bekostning av velferden til vestlige borgere.

Tilbake til Karaganov:

Den sjette utfordringen. Etter å ha satt i gang et desperat motangrep, først og fremst mot Russland, men også mot Kina, startet Vesten en nesten enestående krigstidslignende propagandakampanje, demoniserte konkurrenter og kuttet systematisk menneskelige, kulturelle og økonomiske bånd. Vesten slipper ned et jernteppe som virker enda tyngre enn det forrige og bygger opp bildet av en universell fiende. På russisk og kinesisk side er ikke idékrigen så total og ond, men motbølgen vokser. Alt dette skaper en politisk og psykologisk situasjon der Vesten dehumaniserer russerne, og i noen, men mindre grad, kineserne. På sin side ser vi på Vesten med stadig mer kresen forakt. Dehumanisering baner vei for krig. Det ser ut til å være en del av forberedelsene til krig i Vesten.

Det er ingen tvil om at dette på gang. For en dybdestudie av dette fenomenet, som har svært dype røtter, viser jeg til Glenn Diesens utmerkede bok Russophobia: Propaganda in International Politics, hvor forfatteren analyserer hvordan «Russland har… gjennom historien fått lov til å spille en av to roller. — enten en lærling av vestlig sivilisasjon ved å akseptere den underordnede rollen som student og politisk objekt, eller en trussel som må begrenses eller beseires».

Den åttende utfordringen. Situasjonen forsterkes av kollapsen av global styring. Dette gjelder ikke bare økonomien, men også politikk og sikkerhet; den fornyede voldsomme rivaliseringen mellom stormaktene; den falleferdige FN-strukturen som gjør organisasjonen mindre og mindre funksjonell; og det europeiske sikkerhetssystemet ødelagt av NATOs ekspansjon. Forsøk fra USA og dets allierte på å samle anti-kinesiske blokker i Indo-Stillehavet og kampen for å kontrollere sjøveiene, gir ingen løsning. Den nordatlantiske alliansen, som tidligere var et sikkerhetssystem som i stor grad spilte en stabiliserende og balanserende rolle, har blitt til en blokk som har begått flere aggresjonshandlinger og som nå fører en krig i Ukraina.

Nye organisasjoner, institusjoner og ruter designet for å sikre internasjonal sikkerhet, som SCO, BRICS, det kontinentale beltet og veien, og Northern Sea Route, har så langt bare delvis vært i stand til å kompensere for det økende underskuddet av sikkerhetsstøttemekanismer. Dette underskuddet forsterkes av kollapsen, først og fremst på Washingtons initiativ, av det tidligere våpenkontrollsystemet, som spilte en begrenset, men nyttig rolle i å forhindre et våpenkappløp. Det ga imidlertid fortsatt større åpenhet og forutsigbarhet, og reduserte dermed mistenksomhet og mistillit.

Ikke mye å legge til her: at Vesten undergraver systemet for internasjonalt styresett som de selv skapte etter andre verdenskrig, mest åpenbart ved å angripe enhver internasjonal institusjon som har våget å kritisere Israels folkemorderiske adferd i Gaza (FN, ICJ, ICC, osv.). ), er noe alle kan se. Forklaringen er åpenbar: Siden Vesten mister sin de facto kontroll over nevnte institusjoner, har den valgt å kaste dem ut til fordel for en brutal maktlogikk – det vil si den såkalte «regelbaserte orden».

Den niende utfordringen. Vestens, spesielt USAs, tilbaketrekning fra sin dominerende posisjon i den globale kulturen, økonomien og politikken, medfører ubehagelige risikoer – hvor oppmuntrende dette enn kan være i form av nye muligheter for andre land og sivilisasjoner. Når USA trekker seg tilbake, mister de interessen for å opprettholde stabilitet i mange regioner og begynner omvendt å provosere frem ustabilitet og konflikter. Det mest åpenbare eksemplet er Midtøsten etter at amerikanerne sikret sin relative energiuavhengighet. Det er vanskelig å forestille seg at den nåværende palestinsk-israelske konflikten i Gaza bare er et resultat av den åpenbare inkompetansen til de israelske og spesielt amerikanske sikkerhetstjenestene. Men selv om dét er tilfelle, tyder det også på tap av interesse for fredelig og stabil utvikling. Det som virkelig betyr noe er at mens de sakte trekker seg tilbake til nyisolasjonisme, vil amerikanerne i mange år leve i det mentale paradigmet av imperialistisk dominans og, hvis det er tillatt, oppfordre til konflikter i Eurasia.

Den amerikanske politiske klassen vil forbli, i minst en generasjon til, innenfor den intellektuelle rammen til Mackinder-teorier, ansporet av 15 år lang, men forbigående geopolitisk dominans. Mer spesifikt vil USA prøve å hindre fremveksten av nye makter, først og fremst Kina, men også Russland, India, Iran, snart Türkiye og Gulf-landene. Derav politikken med å provosere og oppildne til en væpnet konflikt i Ukraina, forsøk på å trekke Kina inn i en krig om Taiwan, og forverre kinesisk-indiske uenigheter.

Dette vil fortsette til den nåværende generasjonen av amerikanske politiske eliter går av med pensjon, eller et mindre globalistisk og mer nasjonalt orientert folk overtar makten i USA. Dette vil ta minst 15 til 20 år til. Men selvfølgelig må denne prosessen oppmuntres i navnet til internasjonal fred og til og med i det amerikanske folks interesse – til tross for den lange tiden det vil ta dem å komme til denne erkjennelsen. Dette vil skje hvis og når nedbrytningen av den amerikanske eliten stoppes, og USA lider et nytt nederlag, denne gangen i Europa over Ukraina.

Jeg fant denne passasjen spesielt opplysende av to grunner: For det første fordi den viser en dypere og mer nyansert forståelse av hva som skjer i Vesten enn de fleste vestlige kommentatorer har – dvs. at vestlige ledere er i grepet av den politiske ekvivalenten til en psykotisk episode, mens de voldsomt sliter med å håndtere misforholdet mellom virkeligheten og deres forvrengte syn på sistnevnte; men enda viktigere, fordi Karaganov motstår fristelsen til å essensialisere og «antropologisere» Vestens oppførsel (som vi gjør med Russland): Vesten er ikke en sivilisasjonsfiende, etter hans syn, men snarere en sivilisasjon som Russland er bestemt til å gjenoppbygge vennlige forhold med i fremtiden, når en ny, mer opplyst elite tar grep der – forutsatt at vi er i stand til å overleve denne overgangen uten å gå under i en total atomkrig. Dette bringer oss til de neste to punktene i Karaganovs argumentasjon:

Den tiende utfordringen. I mange tiår har relativ fred på planeten blitt opprettholdt på grunn av frykten for atomvåpen. De siste årene har imidlertid vanen med å leve i fred, den nevnte intellektuelle degraderingen og fragmenterte tenkningen i samfunn og eliter ansporet fremveksten av «strategisk parasittisme». Folk frykter ikke lenger krig, selv ikke en med atomvåpen.

Den ellevte og mest åpenbare utfordringen kan betraktes som et sett med utfordringer. Et nytt kvalitativt og kvantitativt våpenkappløp er i gang. Strategisk stabilitet, en indikator på sannsynligheten for atomkrig, blir undergravd på alle kanter. Nye typer masseødeleggelsesvåpen dukker opp eller har allerede dukket opp, som ikke er omfattet av systemet med begrensninger og forbud. Disse inkluderer mange typer biovåpen rettet mot både mennesker og individuelle etniske grupper, samt dyr og planter. Et mulig formål med disse våpnene er å provosere sult og spre sykdommer hos mennesker, dyr og planter. USA har opprettet et nettverk av biologiske laboratorier rundt om i verden, og andre land har sannsynligvis gjort det samme. Noen biovåpen er relativt tilgjengelige.

I tillegg til å spre og dramatisk øke antall og rekkevidde av missiler og andre våpen, er dronerevolusjonen i gang. UAV-er er relativt og/eller direkte billige, men de kan bære masseødeleggelsesvåpen. Det viktigste er at deres massespredning, som allerede har begynt, kan gjøre det normale livet uutholdelig farlig. Ettersom grensen mellom krig og fred blir uklar, kommer disse våpnene som det perfekte verktøyet for terrorangrep og ren bandittvirksomhet. Nesten enhver person i et relativt ubeskyttet rom blir et potensielt offer for ugjerninger. Missiler, droner og andre våpen kan forårsake kolossal skade på sivil infrastruktur med alle de påfølgende konsekvensene for mennesker og land. Vi kan allerede se dette skje under konflikten i Ukraina.

Ikke-atomvåpen med høy presisjon og lang rekkevidde undergraver strategisk stabilitet «nedenfra». I mellomtiden pågår arbeidet (startet i USA igjen) for å miniatyrisere atomvåpen, noe som eroderer strategisk stabilitet «ovenfra». Det er flere og flere tegn på at våpenkappløpet blir ført til verdensrommet.

Hypersoniske våpen, som vi og våre kinesiske venner fortsatt leder an i, vil før eller siden spre seg. Flytiden til målene vil bli redusert til et minimum. Risikoen for knusende angrep på beslutningssentre vil øke dramatisk. Strategisk stabilitet vil bli gitt nok et ødeleggende slag. Veteraner husker hvordan Sovjetunionen og NATO fikk panikk vedrørende SS-20 og Pershing-missiler. Men dagens situasjon er mye verre. I krisetilfeller vil stadig mer lang rekkevidde presisjons- og uovervinnelige missiler true de viktigste maritime kommunikasjonene som Suez- og Panamakanalene, samt Bab al-Mandeb-, Hormuz-, Singapore- og Malacca-stredet.

Vi kan allerede se autonome våpen på slagmarken. Denne problemstillingen krever en egen dybdeanalyse. På dette tidspunktet medfører kunstig intelligens i den militærstrategiske sfæren flere farer. Men kanskje skaper det også nye muligheter for å forebygge dem. Å stole på AI så vel som på tradisjonelle måter og metoder for å svare på økende utfordringer vil imidlertid være hensynsløst.

Listen over faktorer som skaper en nær krig eller til og med krigslignende militærstrategisk situasjon i verden er uendelig. Verden er på randen eller har allerede passert en rekke katastrofer, om ikke en global katastrofe. Situasjonen er ekstremt alarmerende, enda mer enn den noen gang var i dagene til Alexander Blok, som varslet det tjuende århundre som viste seg å være så forferdelig for Russland og verden. Det finnes imidlertid oppskrifter, og noen løsninger er allerede i produksjon. Alt er i våre hender, men vi må innse hvor dype, alvorlige og enestående de nåværende utfordringene er, og leve opp til dem ikke bare ved å svare, men også ved å ligge et skritt foran. Russland trenger en ny utenrikspolitikk og nye prioriteringer for sin interne utvikling, samfunnet og enhver ansvarlig borger.

Det som er slående med denne passasjen er den dype følelsen av alarm som oser av hvert ord: det er en helt annen fortelling enn det vi hører i Vesten, hvor vi hele tiden blir fortalt at vi ikke bør bekymre oss for risikoen for atomeskalering; at siden Russland ikke har svart på amerikanske provokasjoner tidligere, kan NATO fortsette å krysse Russlands røde linjer uten konsekvenser. Dette er fullstendig galskap. Ja, å lese Karaganovs ord er nesten som å lytte til en voksen som prøver å resonnere med et barn – det ville være oss – som har fått tak i en M16-rifle og nå bærer den rundt i klasserommet som om den var en lekepistol.

I del to av denne artikkelen ser jeg på Karaganovs politiske anbefalinger for Russland i lys av den nevnte geopolitiske konteksten – som gir en enda mer interessant, men uten tvil mer urovekkende lesning. (publiseres i morgen).

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi: