Etter første del i går, kommer her andre del av Wolfgang Streecks artikkel om hva krigen i Ukraina har å si for EU, USA og Tyskland og Frankrike. Det er en analyse som skiller seg fra amerikansk propaganda og venstreorientert kunnskapsløs moralisme. Vi går mot tunge tider, ikke minst på grunn av vår manglende forståelse av hva som skjer og av hvilke krefter som er i sving.
Politikus

EU i andre del av krigen: «Europeisering»

Etter to år med krig, uten noen ende i sikte, begynte USAs interesse for Ukraina som ventet å avta, og begynte å lete etter nye måter å avverge et nederlag for den ukrainske staten som ender i hendene på Russland. Da den russiske hæren var i ferd med å bryte gjennom de ukrainske forsvarslinjene, fikk Biden Kongressen til å vedta nok en hjelpepakke, sannsynligvis den siste, til en verdi av 61 milliarder dollar, hvorav en stor del skulle gis som lån i stedet for tilskudd. Siden det ikke var noen mulighet for at Ukraina ville betale tilbake noe lån, sjøl ikke i en fjern framtid, var det underforstått at det til sjuende og sist ville bli «europeerne» som måtte betale for Ukrainas nasjonale sikkerhet. En sikkerhet som USA og EU hadde definert som deres egen nasjonale sikkerhet. Hendelsen gjorde det klart at framtidige hjelpepakker måtte komme direkte fra Europa, uansett i hvilken form, og at von der Leyens løfte ville bli innfridd når krigen var vunnet. Da ville Ukraina bli fullstendig gjenoppbygd på europeernes regning, som en del av landets lovede EU-medlemskap. USA var uansett ute av spillet når det gjaldt den videre finansieringa av krigen, ikke bare under Trump hvis han kom tilbake som president, men også under en ny Biden-administrasjon, ettersom begge først og fremst ville være opptatt av Israels seier over palestinerne og, på litt lengre sikt, en amerikansk seier over Kina.

Hvordan vil den forestående europeiseringa av krigen i Ukraina se ut? Krigen kan åpenbart ikke vinnes av Ukraina på vegne av «Vesten». Den kan heller ikke vinnes ved at Russland marsjerer inn i Kiev og tvinger den ukrainske regjeringen til å undertegne en kapitulasjon på russiske premisser. Den mest sannsynlige framtida er en langvarig stillingskrig, eller utmattelseskrig, langs omtrent de nåværende frontlinjene. Dette vil kreve fortsatt militær og økonomisk støtte til Ukraina fra Vest-Europa, som tar over for USA, og dermed flytter ansvaret for å holde Ukraina i kamp fra USA til Vest-Europa.

På mange måter ville dette være et akseptabelt utfall for både Russland og USA. Hvis ingenting kom i veien, ville det gjøre det mulig for Russland, om ikke å beseire og erobre Ukraina, så i hvert fall å ødelegge landets levedyktighet som en fungerende nasjonalstat. Strategisk sett kan det å la Ukraina blø i hjel — en død med tusen kutt, trukket ut over et tiår eller mer — synes å være å foretrekke framfor en ny runde med Minsk-liknende samtaler med Tyskland og Frankrike. For som Merkel og Hollande sa, at de to første rundene av Minsk bare var for å kjøpe tid for Ukraina til å bli skikkelig bevæpna. For Putin kan det virke risikabelt å tone ned sin imperialistisk-nasjonalistiske krigsretorikk til fordel for forhandlinger som kanskje bare er nok en felle, gitt at det alltid vil være en mulighet for et angloamerikansk veto i siste øyeblikk, som i Istanbul.

For USA ville en langvarig utmattelseskrig i sentrum av Europa, langs Russlands vestgrense, på en beleilig måte binde europeerne. Samtidig som de ville bruke store summer på – forhåpentligvis amerikanske – våpen, ville de i en krisesituasjon være avhengige av amerikansk støtte etter amerikansk forgodtbefinnende. Viktigst av alt ville en fortsatt krig, selv i liten skala, effektivt stå i veien for en tilnærming mellom Russland og Tyskland, en tilnærming som kunne inkludere en gjenopptakelse av tilførselen av russisk energi gjennom Østersjøen, etter en reparasjon av Nordstream-rørledningene.

Taperen av en langvarig utmattelseskrig vil helt klart være Ukraina — akkurat som i kampene om Donbas etter 2014. Det er tvilsomt hvor lenge det ukrainske samfunnet vil være villig til å støtte en regjering som ikke ønsker noe mindre enn en seier over Russland, og som sender den ene generasjonen menn etter den andre til fronten for å erstatte de døde og sårede. Allerede nå (mai 2024) befinner det seg 256 000 ukrainske menn i militær alder – mellom 18 og 60 år – som flyktninger i Tyskland. Sjøl om de i henhold til ukrainsk lov ikke har lov til å forlate landet sitt, utgjør de omtrent en femtedel av de 1,18 millioner ukrainske flyktningene i Tyskland, betydelig flere enn i krigens første måneder. Sju hundre tusen ukrainske flyktninger mottar Bürgergeld (borgerpenger), en spesiell sjenerøs form for sosialhjelp. Delvis som et resultat av dette er inntektsgivende arbeid blant ukrainske flyktninger i Tyskland notorisk lavt sammenlikna med flyktninger fra andre land. Jo lenger de blir værende i Tyskland, desto større er sannsynligheten for at de vil bli absorbert av det folketomme tyske arbeidsmarkedet, noe som vil gjøre det usannsynlig at de vil returnere til hjemlandet. Dessuten var Ukraina allerede før krigen et av de fattigste landa i Europa, og et av de mest korrupte landa i verden. Landets rikdom, som var ekstremt skjevt fordelt, var i hendene på en liten kaste av oligarker, noen av dem mer russiske enn ukrainske, som pleide å dele staten og styre landet mellom seg. Også de kan komme til å forlate landet etter hvert som krigen trekker ut, og følge pengene sine dit de sannsynligvis allerede befinner seg – London, New York, Berlin – for å unngå at de blir konfiskert.

Europeisering av krigen er ikke det samme som å gjøre den til en EU-krig, i den forstand at krigen skal føres av EU-kommisjonens president under kommando av en europeisk hær, og at det etter hvert skal føres fredsforhandlinger med Russlands president. Slik USA ser for seg, vil europeiseringen de facto innebære en germanisering, der Tyskland mer eller mindre uformelt leder en vesteuropeisk allianse til støtte for Ukraina. I hvilken grad EU som sådan vil bli involvert, vil være et spørsmål om hensiktsmessighet og om forståelse mellom Tyskland og andre EU-medlemmer. Sannsynligvis vil de sistnevnte gjerne la Tyskland ta ledelsen, som den største konvensjonelle militærmakta i Vest-Europa og, etter intens pådrivervirksomhet ikke minst fra EU, Ukrainas største økonomiske og militære støttespiller etter USA. Dette vil ikke kreve noe formelt vedtak, og det vil uansett ikke være mulig, ettersom det ville kreve en revisjon av traktatene som ikke tillater EU å påta seg en militær rolle.

Med tanke på at krigen i Ukraina fortsetter, vil land som Frankrike og Polen be om europeisk «mot», det vil si europeiske bakkestyrker uavhengig av risikoen for en kjernefysisk konfrontasjon. Dette vil imidlertid måtte være tysk «mot» og tyske tropper. Med mindre det kan bli «europeiske» tropper, det vil si bataljoner av frivillige fra hele Europa, betalt gjennom EU for å kjempe under den ukrainske overkommandoen. Bortsett fra dette vil EU administrere den sosialpolitiske kostnaden av krigen: Brødfø de nye medlemslanda, omskolere samfunna deres, finansiere en del av våpnene som leveres til Ukraina, betale for gjenoppbygginga av ukrainske byer i de tryggere delene av landet, ta opp kollektiv eller halvkollektiv gjeld i strid med traktatene og på en eller annen måte hjelpe den ukrainske regjeringa med å få militærnekterne til å vende tilbake og tjene landet sitt på slagmarken. Alt dette under mer eller mindre entusiastisk ledelse av et Tyskland  fjernstyrt fra USA med hjelp av sin transatlantiske nestkommanderende, Storbritannia.

Spekulerer en om over levedyktigheten av denne ordninga, synes spørsmålet å dreie seg om hvor lenge Tyskland vil være villig til, eller kan tvinges til, å ta imot ordre fra USA. Det er dyrt å opprettholde en utmattelseskrig; uten amerikanske penger og med Frankrike og andre som begrenser seg til å rope på mer mot fra sidelinja, kan den også bli kortvarig. Tyskland er fortsatt et demokrati, med velgere som etter hvert kan gjøre opprør. I de kommende åra vil den tyske staten måtte betale for mye høyere forsvarsutgifter, inkludert en Bundeswehr-brigade på 5 000 soldater som skal stasjoneres permanent, med familier, i Litauen, til en estimert etableringskostnad på 11 milliarder euro og en årlig utgift på én milliard. Men det vil også måtte betale for sårt tiltrengte reparasjoner av den fysiske infrastrukturen (jernbaner, broer, Autobahn), utdanningssystemet, særlig grunnskole og videregående opplæring, og Energiewende. Dette kan delvis gjøres lettere ved å bruke EU til usynlig gjeldsstifting, men dette vil ikke fungere i all evighet, og til slutt vil en stor del av EU-gjelda uansett havne i Tyskland. Det kan derfor være et sterkt insentiv for Tyskland, i sin nye europeiske lederrolle, til å forsøke å slutte en slags fred med Russland, utenom Ukraina og, enda viktigere, uten å ta hensyn til NATOs, USAs, Polens og de baltiske landenes ønsker. Om dette vil bli en realitet, vil blant annet avhenge av om Frankrike vil følge etter, sånn de gjorde da Schröder og Chirac nekta å delta i invasjonen av Irak i 2003 og da Merkel og Sarkozy blokkerte Ukrainas inntreden i NATO i 2008. Også som Merkel og Hollande gjennom Minsk-avtalene (noe de i dag benekter) forsøkte å avverge en amerikansk overtaking av det ukrainske problemet.

Europa og EU i den nye verdensordenen 2.0

Det ser ut til å være tre scenarier for EUs framtid, knytta til framtida for krigen i Ukraina, som igjen er knytta til alternative versjoner av den framvoksende nye verdensordenen 2.0, etterfølgeren til de tre tiåra med den unipolare nyliberale nye verdensordenen 1.0 som USA erklærte på 1990-tallet etter Sovjetunionens fall.

Det første scenariet passer inn i en ny bipolar verden, denne gangen delt mellom USA på den ene sida og Kina, som tar Sovjetunionens plass, på den andre. På mange måter ser det ut til at dette ville være det foretrukne utfallet for USA: Det ville innebære en mulighet, fjern eller ikke, for en ny global transformasjon, tilbake fra bi- til unipolaritet, som følge av at USA beseirer Kina i en krig i Asia. Denne krigen kunne, i tråd med Thukydids’ teori om Athens nederlag mot Sparta i Peloponneserkrigen (431-404 f.Kr.), bli starta av USA så lenge Kina fortsatt var svakt nok til å kunne beseires militært. Med denne ambisjonen vil USA ønske å holde den ukrainske krigen i gang, kanskje på lavbluss, eller «frosset» og klar til å bli gjenoppvarma om nødvendig. En ny bipolaritet vil sementere EUs underordnede status under NATO og hindre EU i å oppnå noe som likner strategisk autonomi, eller til og med suverenitet. Europeiske NATO-tropper kan til og med bli tilkalt for å slutte seg til USA i Sør-Kinahavet, forutsatt at europeerne klarer å hindre at krigen i Ukraina ender med et fullskala nederlag for Ukraina. EU vil særlig kunne integrere de østeuropeiske landa økonomisk i NATO og bidra til å bygge en tett blokk av allierte langs Russlands vestgrense. EU ville også organisere den «friend-shoring» [oppmuntre selskaper til å flytte produksjonen bort fra autoritære stater og over til allierte. Politikus] som er nødvendig for fullstendig økonomisk sjølstyre fra den andre polen i den bipolare verden, Kina, og faktisk også for en økonomisk krig med Kina. Dette, og liknende tiltak, ville måtte ledes av Tyskland, overvåka av USA, kanskje med hjelp fra Storbritannia. I den grad det blir noe som likner «europeisk integrasjon», vil det være med krig som formål, enten kald som før eller varm som aldri før, med sikte på å forvandle øst-vest-bipolaritet tilbake til amerikanskstyrt unipolaritet.

Det andre scenariet for en ny verdensorden etter krigene i Ukraina og Midtøsten er en tripolar snarere enn en bipolar verden: De to autonome maktsentrene i den — inntil videre — amerikanskfavoriserte bipolariteten, supplert av et tredje, et forent Europa. En tripolar ny verdensorden er den dominerende franske preferansen, med et integrert Europa i gammel fransk forstand: et «fedrelandenes Europa» for Frankrike og en «stadig tettere union» med Frankrike for de andre. Et franskleda Europa ville være integrert, det vil si sentralisert, ikke bare med hensyn til nasjonal, eller i dette tilfellet: overnasjonal, sikkerhet, men også kulturelt og økonomisk, og på en eller annen måte gjenta den franske nasjonens utvikling fra «bonde til franskmann» på 1800-tallet: å ende opp med én og bare én suverenitet, ideelt sett i like stor avstand til verdens to andre poler.

For at Europa skal kunne bli en tredje part i en tripolar verden, må det på en eller annen måte få slutt på krigen i Ukraina, enten ved å vinne den på avgjørende vis, om nødvendig ved å sende inn bakkestyrker, eller ved å bli enig med Russland om et pan-eurasisk regime for fredelig sameksistens. Begge deler ville være vanskelig nok, det siste også fordi det ville måtte overvinne sterk motstand og aktiv obstruksjon fra USA. Frankrike ville helt konkret måtte trekke Tyskland ut av sine transatlantiske forpliktelser og i stedet få landet til å forplikte seg til en franskleda form for europeisme. Det er lite sannsynlig at dette lar seg gjøre, gitt Tysklands djupe forankring i den amerikanske verdensøkonomien og det amerikanske militæret, med nesten 40 000 amerikanske soldater stasjonert på tysk jord, like mange som på Okinawa, og minst ett stort militært kommandosenter der amerikanske militære operasjoner i Midtøsten styres fra. Dette er faktorer som står i veien for ethvert europeisk tredjepolsprosjekt, inkludert et som ledes av Tyskland snarere enn Frankrike. Et fransk europeisk prosjekt med sentralisert «strategisk autonomi» i Brussel, forstått som en forstad til Paris, vil også bli motarbeidet av de fleste østeuropeiske land, som ser ut til å foretrekke at deres nasjonale sikkerhet blir ivaretatt av Tyskland under amerikansk overoppsyn («Hvorfor død for Danzig?»). Å skape overnasjonal enhet på et kontinent, eller halvkontinent, som Vest-Europa, krever ressurser, militære, økonomiske og kulturelle, som ikke er tilgjengelige for en mellomstormakt som Frankrike, og som heller ikke kan samles ved å forene Frankrikes og Tysklands kapasiteter under felles kommando. En kan derfor trygt gå ut fra at et Europa med en tredje pol vil forbli en fransk politisk fantasi.

Det finnes, i det minste i teorien, et tredje scenario, som ved første øyekast er usannsynlig, men som tilsynelatende er det eneste realistiske alternativet til en fortsatt underordning av Vest-Europa, organisert i og av EU, under USA.

Når det gjelder Europa, krever ei multipolar framtid at alle innser at en europeisk superstat, hvor sentimentalt tiltalende den enn måtte være så lenge man ikke vet noe om dens egenskaper, for alltid bare vil forbli et luftslott. Når dette er forstått, må europeerne tenke på andre måter å få sine interesser representert i verden på — med mindre de er villige til å nøye seg med å overlate representasjonen til USA. Gitt Europas djupt rotfesta nasjonale mangfold, finnes det i praksis ikke noe alternativ til et Europa som bare er en transatlantisk forlengelse av USA, hvis det eneste alternativet er en enhetlig, sentralisert og hierarkisk styrt overnasjonal europeisk stat – en fransk stat, altså. På lengre sikt vil dette imidlertid kreve at de sterke nasjonale identifikasjonene som kjennetegner Vest-Europa — om ikke hos de nyliberale politiske elitene, så hos innbyggerne — effektivt må undertrykkes, slik at det kan oppstå en stabil imperial orden, som med de gitte forskjellene i størrelse og makt bare kan være en tysk imperial orden. Det er tvilsomt om dette kan skje, og utsiktene til et Carl Schmitt-foreslått regionalt hegemoni, som sørger for intern stabilitet og ekstern maktprojeksjon, virker ikke særlig lovende. Konklusjonen synes å være at hvis «Europa» på en eller annen måte ønsker å ha en stemme i en framvoksende multipolar verden – hvis det er det som kommer — må det lære seg å organisere seg, ikke som et imperium eller en superstat, men som en samarbeidende sammenslutning av uavhengige nasjonalstater — et felt for «koalisjoner av villige» – som handler ut fra sine interesser, noen ganger på egen hånd og noen ganger i allianse med andre. Et Europa som speiler en multipolar verdensorden, og som inngår i en global allianse av alliansefrie land, i opposisjon til USA inntil det er klart til å slutte seg til den.

Hvordan vil de tre alternative nye verdensordenene 2.0 og deres tilhørende europeiske framtider bli løst? Fra et europeisk perspektiv vil dette dessverre nesten utelukkende bli avgjort av USA. Det er opp til landets politiske og militære eliter og innenrikspolitikk å velge mellom en lang og blodig kamp i en bipolar verden for å vende tilbake til unipolaritet på den ene sida, og på den andre sida en ny rolle for USA som en global borger blant andre. Når det gjelder Europa, vil særlig Tyskland måtte velge mellom transatlantisk total underkastelse [«Nibelungentreue»] eller som en mellomstor europeisk makt i en verden som streber etter å bli fri av blokker — en verden av alliansefrihet.

Problemet her, eller rettere sagt et av mange problemer, er at dagens Tyskland, i motsetning til Frankrike, ikke har noen tradisjon for strategisk tenkning om sine nasjonale interesser. Dette kan føre til at tysk politikk forsøker å lure seg fram ved å prøve å tjene to herrer på samme tid, USA og Frankrike. Ved å vise transatlantisk lojalitet for å tilfredsstille førstnevnte og paneuropeisk entusiasme for å blidgjøre sistnevnte, samtidig som Tyskland ser etter nye multipolare muligheter, særlig for sin eksportindustri. Uansett hva dette måtte føre til, er det lite sannsynlig at det vil resultere i en stabil europeisk orden.

Oversetting og uthevinger i teksten er av Politikus.

Innlegget er henta fra Society.

---

Vi anbefaler våre lesere også å følge Politikus.