Vi får stadig nye meldinger fra Folkehelseinstituttet om folks dårlige psykiske helse, skriver Harald Reppesgaard i dette leserinnlegget.
De økonomiske faktorene som skulle bare være instrumenter i samfunnsbyggingen er den siden den industrielle revolusjonen blitt overordnete mål i seg selv. De materielle faktorer som teknikkens utvikling og arbeidets økte produktivitet kan forklare selve samfunnsutviklingen.
Produksjonsfaktorene arbeid og kapital gir oss begrepet «økonomisk» system. Innenfor dette systemet skal menneskene bo og leve. I et dialektisk forhold mellom mennesker og miljø blir våre liv formet både fysisk og psykisk. De økonomiske kreftene har etter hvert blitt de avgjørende i utviklingen av samfunnet. Dette på bekostning av de faktorene som skulle være grunnlaget for dannelsen av en personlighet som er åpen, ivaretakende og inkluderende. Nettopp det som den sosialpsykologiske forskningen har klargjort er det mest bestemmende for den mentale utviklingen. I løpet av de siste 30 årene etter krigen har konkurransementaliteten fått en større status enn samarbeid og fellesskap. Alle skal konkurrere mot hverandre om ære og rang, sammenligne seg med hverandre, betrakte seg som den utvalgte og enestående, sier den ensrettede propagandaen og slår fast at dette kan alle klare og dermed er den et fundament for demokratiets vekst.
Konkurransesamfunnet skaper psykiske lidelser og ødelegger mulighetene for rehabilitering og bedret funksjonsevne. Den frie, ukontrollerte, konkurransen skaper få vinnere og et flertall av tapere. Minoritetene som taper i den «demokratiske» arenaen blir ofre for propagandaen for overflatiske og kjappe tiltak som skaper autoritære holdninger og samfunn med fascistisk karakter. Den autoritære aggressiviteten gir tilbøyelighet til å lete opp, anklage og straffe avvikende personer. Syndebukker for elendigheten kan alltid skapes og finnes og blir fokus på årsaken og avleder oss fra samfunnets realiteter. Derfor hater de rådende, autoritære personer f.eks. homofile. Den autoritære personligheten er motstander av å være kunstnerisk og mellommenneskelig med forståelse og empati.
I sin ekstreme utvikling blir det autoritære samfunnet et sykt samfunn med kynisme ovenfor menneskelighet og projiserer – overfører – sin egne ubevisste angst for endringer i verden uten for dem selv. Alt blir farlig og alle trusler må fjernes. Forholdet mellom årsak og virkning er uinteressant og man bruker kostbar tid for uten å finne årsaken. Selve kausalitetsprinsippet blir neglisjert og til og med foraktet. Man blander foreteelsen med årsaken. Dette har preget psykiatrien i den vestlige verden etter krigen.
Med unntak av noen spredte fraspark for å fremme det psykoanalytiske og psykodynamiske alternativet i psykiatrien har den materialistiske, økonomiskbaserte tenkningen overtatt. Norsk psykiatri har blitt den rene biologi, offer for medikalisering og symptomfokusert. Den har nå overkjørt de spredte stemmene som vil ta tak i årsakene til psykisk lidelse: den sosioøkonomiske konstruksjonen med økende autoritær styring. Familiens rolle er med rette forandret som sosial institusjon ettersom familiens oppgaver endres.
Spesialiseringen i produksjons- og konsumsamfunnet krever en større overføring av familiens ansvar til samfunnstjenester for barnas liv. Oppdragelsesinstitusjonene utenfor familiene tar seg nå av store deler av formingen av barnas psykologiske utvikling. Men så lenge familiene eksisterer som den viktigste sektoren i barnets første leveår når det gjelder følelsesliv og aktiviteter er den uvurderlig for den mentale helsen. Alle forskningsdata viser at dyssosiale familier skaper grunnlaget for mental vanhelse i barndom og oppvekst. Det største problemet med slike familier er at konkurransesamfunnets organisering og tjenestetilbud med tiden ikke er et alternativ med trygghet, aksept og inklusjon. Men som heller produserer usikkerhet, angst og fremmer tilbaketrukkethet.
Aldri før har den psykiske vanhelsen vært større og selvmordene flere enn i dag. Det autoritære samfunnet fjerner barna fra foreldrene til autoritære institusjoner og lar foreldrene forbli i sine fastlåste holdninger til å fortsette sin destruktive oppdragelsesmønster. Få fosterbarn sier de har opplevd barnevernsinstitusjoner, med få unntak, fosterhjem som «hjem». Ofte overtar offentlige grensesettere de straffende eller utflytende foreldres rolle. De setter en standard for disiplinære oppfatninger av å korrigere atferd og setter i verk drakoniske tiltak.
Barnevernet i Norge har en usvikelig tro på at man har løst «problemet» – symptomet – med å ta barnet fra foreldrene mens familiens plass og rolle som «mislykkede» oppdragere ikke får oppmerksomhet eller bistand. Mange sliter med skakkjørt økonomi, sosial isolasjon og en negativ kulturell arv fra sine egne foreldre om hva som er «riktig» og «galt» i barneoppdragelsen. De føler en personlig skyld og skam for det som er de politiske og økonomiske årsakene til at barna deres utvikler skadeatferd. Det skapes flere mislykkede mennesker i konkurransesamfunnet og dermed årsaker til egne eller neste generasjons mentale lidelser. Aldri har det vært registrert flere «drop outs» fra skoleverket, kriminalitet blant unge, mentale lidelser med selvmord blant 18- 20-åringer enn etter årtusenskiftet. Psykiske lidelse er økt med 30 % i gruppen 18- 29 år. Det syke samfunnet skaper sykemennesker! Folkehelseinstituttet unngår behendig den debatten da den herskende samfunnsideologien – kapitalismen – er også herskende i ledernes hoder.
Den 13. juni 2024 meldte NRK at en fjerdedel av sykefraværsdagene her til lands skyldes psykiske lidelser. Det viser tall fra Nav.
Fra 2019 til i dag har sykefravær på grunn av psykisk uhelse økt med 44 prosent.
Det bekymrer NAV-direktør Hans Christian Holte som uttrykker: «Det er veldig urovekkende, av mange grunner. Vi har sett at psykiske lidelser utgjør en veldig stor del av sykefraværet i Norge». Han sier noe av økningen også kan skyldes større åpenhet. Men uavhengig av årsak, er problemet det samme. Videre selvfølgeligheter som: «Vi vet at psykisk sykdom fører til lengre tids sykefravær. Også vet vi at jo lenger du er borte fra jobben, desto vanskeligere er det å komme tilbake».
Det er særlig blant de unge at psykiske sykmeldinger øker mest. I første kvartal i år skyldtes hele 30 prosent av sykefraværet for unge mellom 25 og 29 år, psykiske lidelser.
Mental helse ungdom er ikke overrasket over tallene. Utvikler i hjelpechatten deres, Hannah Lerfaldet, peker blant annet på pandemien. «De har mistet mye av sosialisering og utvikling. Det å delta i samfunnet på normalt vis har de mistet i noen veldig viktige år.» For det første må man spørre om de drakoniske isolasjons- og nedstengningstiltakene under pandemien var nødvendige og brudd på menneskerettighetene? Det får vi ikke vite da Solberg har umuliggjort tilsyn i dokumenter i et par generasjoner framover. For det andre viser evneløsheten og viljen til å konstruere sosialisering for barn og unge et kraftig momentum slik at de kunne komme over sine kriser, at det kapitalistiske samfunnet aldri har en kvalitet og bæreevne for å yte bistand til de svake. Dette mens storbedrifter og høyrekreftene smilte godt med statstøtten i lomma til banken.
Årsaken er så sammensatt sies det at man dermed kan bare hoppe over å analysere de samfunnsforhold vi lever under. Den utviklede og grådige kapitalismen som ødelegger vår mentale helse. Sosialpsykiatriske tiltak må bunne ut i et sterkt politisk engasjement med kritikk mot den høyrepolitikken som har vært ført med markedets opphøyde, hellige posisjon vi tutes ørene fulle av som det beste verktøyet for velferdsstatens utvikling. I mens øker den psykiske vanhelsen og selvmordene.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.