oss 100 kroner!
De siste fem presidentene i USA, både demokrater og republikanere, har brakt oss nærmere avgrunnen. Vi trenger desperat ledere med en evne til fred som kan styre nasjonen, og verden, mot en sikrere og mindre farlig fremtid.
Common Dreams, 20. mai 2024
Den overordnede jobben til enhver amerikansk president er å holde nasjonen trygg. I atomalderen betyr det hovedsakelig å unngå kjernefysisk Armageddon. Joe Bidens hensynsløse og inkompetente utenrikspolitikk presser oss nærmere utslettelse. Han føyer seg inn i en lang og lite ærerik liste over presidenter som har gamblet med Armageddon, inkludert sin forgjenger og rival, Donald Trump.
Det snakkes om atomkrig overalt for tiden. Ledere i NATO-land krever Russlands nederlag og til og med oppstykking, samtidig som de ber oss om ikke å bekymre oss for Russlands 6000 atomstridshoder. Ukraina bruker NATO-leverte missiler for å slå ut deler av Russlands system for tidlig varsling av atomangrep inne i Russland. Russland gjennomfører i mellomtiden atomøvelser nær grensen til Ukraina. USAs utenriksminister Antony Blinken og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg gir grønt lys for Ukraina til å bruke Nato-våpen for å ramme russisk territorium, slik et stadig mer desperat og ekstremistisk ukrainsk regime selv finner det passende.
Disse lederne forsømmer seg og setter oss i den største fare, de har glemt den mest grunnleggende lærdommen fra atomkonfrontasjonen mellom USA og Sovjetunionen, under den cubanske missilkrisen, som ble fortalt av president John F. Kennedy, en av de få amerikanske presidentene i atomalderen som tok vår overlevelse på alvor. I kjølvannet av krisen fortalte Kennedy oss, og hans etterfølgere:
Fremfor alt, mens vi forsvarer våre egne vitale interesser, må atommaktene avverge de konfrontasjonene som bringer en motstander til valget mellom enten en ydmykende retrett eller en atomkrig. Å vedta en slik kurs i atomalderen ville bare være bevis på falitten til vår politikk – eller på et kollektivt dødsønske for verden.
Likevel er det akkurat dette Biden gjør i dag, der han fører en bankerott og hensynsløs politikk.
Atomkrig kan lett oppstå ved en eskalering av en konvensjonell krig, eller ved at en hissigpropp av en leder med tilgang til atomvåpen bestemmer seg for et overraskende førsteslag, eller ved en grov feilberegning. Den siste av disse skjedde nesten, selv etter at Kennedy og hans sovjetiske motpart Nikita Khrusjtsjov hadde forhandlet om en slutt på den cubanske missilkrisen, da en sovjetisk ubåt som var utenfor kontroll, kom innenfor en hårsbredd fra å avfyre en torpedo med atomstridshode.
Dommedagsklokken var på 17 minutter før midnatt da Clinton kom til kontoret, men bare 9 minutter da han forlot det. Bush presset klokken til bare 5 minutter, Obama til 3 minutter, og Trump til bare 100 sekunder. Nå har Biden tatt klokken til 90 sekunder.
De fleste presidenter, og de fleste amerikanere, har liten anelse om hvor nær avgrunnen vi er. Bulletin of Atomic Scientists, som ble grunnlagt i 1947, delvis for å hjelpe verden med å unngå kjernefysisk utslettelse, etablerte dommedagsklokken for å hjelpe publikum til å forstå alvoret i risikoen vi står overfor. Nasjonale sikkerhetseksperter justerer klokken avhengig av hvor langt eller hvor nær vi er «midnatt», som betyr utryddelse. I dag stiller de klokken på bare 90 sekunder til midnatt, det nærmeste den noen gang har vært i atomalderen.
Klokken er et nyttig mål på hvilke presidenter som har «skjønt det» og hvilke som ikke har det. Det triste faktum er at de fleste presidenter har hensynsløst gamblet med vår overlevelse i navnet til nasjonal ære, eller for å bevise sin personlige tøffhet, eller for å unngå politiske angrep fra krigshisserne, eller som et resultat av ren inkompetanse. Ved en enkel og grei opptelling har fem presidenter gjort det rette og flyttet klokken bort fra midnatt, mens ni har flyttet oss nærmere Armageddon, inkludert de siste fem.
Truman var president da dommedagsklokken ble presentert i 1947, 7 minutter før midnatt. Truman fyrte opp under atomvåpenkappløpet og forlot kontoret med klokken bare 3 minutter før midnatt. Eisenhower fortsatte rustningskappløpet, men gikk også inn i de aller første forhandlingene med Sovjetunionen om atomnedrustning. Da han forlot kontoret, var klokken satt tilbake til 7 minutter til midnatt.
Kennedy reddet verden ved kjølig å resonnere seg gjennom den cubanske missilkrisen, i stedet for å følge rådene fra hissige rådgivere som oppfordret til krig (for en detaljert redegjørelse, se Martin Sherwins autoritative Gambling with Armageddon, 2020). Han forhandlet deretter den delvise prøvestansavtalen med Khrusjtsjov i 1963. På tidspunktet for hans død, som godt kan ha vært et regjeringskupp som følge av Kennedys fredsinitiativ, hadde JFK presset klokken tilbake til 12 minutter til midnatt, en fantastisk og historisk prestasjon.
Det skulle ikke vare. Lyndon Johnson eskalerte snart i Vietnam og presset klokken frem igjen til bare 7 minutter før midnatt. Richard Nixon lettet spenningen med både Sovjetunionen og Kina, og konkluderte med Strategic Arms Limitation Treaty (SALT I), som igjen presset klokken tilbake til 12 minutter fra midnatt. Likevel klarte ikke Gerald Ford og Jimmy Carter å sikre SALT II, og Carter ga skjebnesvangert og uklokt grønt lys til CIA i 1979, om å destabilisere Afghanistan. Da Ronald Reagan tiltrådte, var klokken bare 4 minutter før midnatt.
De neste 12 årene markerte slutten på den kalde krigen. Mye av æren skyldes Mikhail Gorbatsjov, som hadde som mål å reformere Sovjetunionen politisk og økonomisk, og å avslutte konfrontasjonen med Vesten. Men æren skyldes også Reagan og hans etterfølger George Bush sr. som med suksess jobbet med Gorbatsjov for å avslutte den kalde krigen, som igjen ble etterfulgt av slutten på Sovjetunionen selv, i desember 1991. Da Bush forlot kontoret, var dommedagsklokken 17 minutter før midnatt, den sikreste situasjonen siden starten av atomalderen.
Dessverre kunne ikke den amerikanske sikkerhetseliten ta «ja» for et svar da Russland sa et ettertrykkelig ja til fredelige og samarbeidende forhold. USA trengte å «vinne» den kalde krigen, ikke bare avslutte den. De trengte å erklære seg selv og vise seg fram som den eneste supermakten i verden, den som ensidig ville skrive reglene for en ny USA-ledet «regelbasert orden». Etter 1992 startet derfor USA kriger og utvidet sitt enorme nettverk av militærbaser som det passet dem selv, standhaftig og demonstrativt ignorerte de røde linjene til andre nasjoner, faktisk med sikte på å drive kjernefysiske motstandere til ydmykende retrett, nettopp det president Kennedy advarte mot*. *(Oversetters tilføyelse.)
Siden 1992 har hver president forlatt USA og verden nærmere kjernefysisk utslettelse enn sin forgjenger. Dommedagsklokken var på 17 minutter før midnatt da Clinton kom til kontoret, men bare 9 minutter da han forlot det. Bush presset klokken til bare 5 minutter, Obama til 3 minutter, og Trump til bare 100 sekunder. Nå har Biden tatt klokken til 90 sekunder.
Biden har ledet USA inn i tre akutte kriser, hver og en av dem kan ende opp i Armageddon. Ved å insistere på NATO-utvidelse til Ukraina, mot Russlands knallrøde linje, har Biden gjentatte ganger presset på for Russlands ydmykende retrett. Ved å ta parti for et folkemorderisk Israel har han fyrt opp under et nytt våpenkappløp i Midtøsten og en farlig ekspanderende konflikt i Midtøsten. Ved å håne Kina over Taiwan, som USA angivelig anerkjenner som en del av ett Kina, inviterer han til en krig med Kina. Trump rørte på samme måte i atomgryten, på flere fronter, mest åpenbart med Kina og Iran.
Washington ser ut til bare å ha en tanke i hodet i disse dager: mer finansiering til krigene i Ukraina og Gaza, mer våpen til Taiwan. Vi vakler stadig nærmere Armageddon. Meningsmålinger viser at det amerikanske folket overveldende misliker amerikansk utenrikspolitikk, men deres mening teller svært lite. Vi må rope om fred fra hver bakketopp. Overlevelsen til våre barn og barnebarn avhenger av det.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
Presidents Who Gamble With Nuclear Armageddon
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Jeffrey Sachs utdype artikkelen ovenfor:
Russlandsekspert Dr. Gilbert Doctorow:
Tucker Carlson intervjuer professor Sachs:
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.
