Hvorfor vil ikke USA bidra til å forhandle om en fredelig slutt på krigen i Ukraina?

0
Fra G7-møtet i Litauen i 2023.

I himmelens navn, forhandlinger nå!

Av Jeffrey D. Sachs

Common Dreams, 19.juni, 2024

For femte gang siden 2008 har Russland foreslått å forhandle med USA om sikkerhetsordninger, denne gangen i forslaget fra president Vladimir Putin 14. juni, 2024. Fire ganger tidligere har USA avvist tilbudet om forhandlinger til fordel for en neocon*-strategi for å svekke eller dele opp Russland gjennom krig og skjulte operasjoner. Den amerikanske neocon-taktikken har mislyktes katastrofalt, ødelagt Ukraina i prosessen og satt hele verden i fare. Etter all krigshissingen er det på tide for Biden å åpne forhandlinger om fred med Russland. *(Neocons – nykonservative, en gruppe mennesker i toppen av USAs maktstrukturer som ser USA som verdens hegemon. Gruppen har siden Bush jr. regjering hatt stor makt over USAs utenrikspolitikk. Beryktet for sin rolle i før og under Irakkrigen i 2003. O.a.)

Siden slutten av den kalde krigen har USAs store strategi vært å svekke Russland. Så tidlig som i 1992 mente daværende forsvarsminister Richard Cheney at etter Sovjetunionens fall i 1991, burde også Russland deles opp. Zbigniew Brzezinski mente i 1997 at Russland burde deles inn i tre løst konfødererte enheter: det russiske Europa, Sibir og Det fjerne Østen. I 1999 bombet den USA-ledede NATO-alliansen Russlands allierte, Serbia, i 78 dager for å bryte Serbia fra hverandre og installere en massiv NATO-militærbase i utbryter-Kosovo. Ledere av det amerikanske militærindustrielle komplekset støttet høylytt den tsjetsjenske krigen mot Russland tidlig på 2000-tallet.

For å sikre disse amerikanske fremstøtene mot Russland, presset Washington aggressivt på for NATO-utvidelse, til tross for løfter til Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin om at NATO ikke ville bevege seg en tomme østover fra Tyskland. Mest tendensiøst presset USA frem NATO-utvidelsen til Ukraina og Georgia, med ideen om å omringe Russlands marineflåte i Sevastopol, Krim med NATO-land: Ukraina, Romania (NATO-medlem 2004), Bulgaria (NATO-medlem 2004), Tyrkia (NATO-medlem 1952), og Georgia, en idé rett fra dreieboken til det britiske imperiet i Krimkrigen (1853-1856).

Brzezinski beskrev en kronologi for NATO-utvidelse i 1997, inkludert NATO-medlemskap i Ukraina i løpet av 2005-2010. USA foreslo faktisk NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008. Innen 2020 hadde NATO faktisk utvidet med 14 land i Sentral-Europa, Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen (Den tsjekkiske republikk, Ungarn og Polen i 1999; Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia i 2004; Albania og Kroatia, 2009; Montenegro, 2017; og Nord-Makedonia, 2020), mens de lover fremtidig medlemskap til Ukraina og Georgia.

Det er fullstendig feil av Det hvite hus å unndra seg forhandlinger bare på grunn av uenighet med Russlands forslag. Det bør sette opp sine egne forslag og komme i gang med å forhandle om en slutt på krigen.

Kort sagt, det 30-årige amerikanske prosjektet, opprinnelig klekket ut av Cheney og de nykonservative, og konsekvent videreført siden da, har vært å svekke eller til og med stykke opp Russland, omringe Russland med NATO-styrker og beskrive Russland som den krigførende makten.

Det er mot dette dystre bakteppet at russiske ledere gjentatte ganger har foreslått å forhandle om sikkerhetsordninger med Europa og USA, som vil gi sikkerhet for alle berørte land, ikke bare NATO-blokken. Styrt av den neokonservative planen har USA nektet å forhandle ved enhver anledning, mens de prøver å legge skylden på Russland for mangelen på forhandlinger.

I juni 2008, da USA forberedte seg på å utvide NATO til Ukraina og Georgia, foreslo Russlands president Dmitrij Medvedev en europeisk sikkerhetstraktat, og krevde kollektiv sikkerhet og en slutt på NATOs alenegang, også kalt unilateralisme. Det er nok å si at USA ikke viste noen som helst interesse for Russlands forslag, og i stedet fortsatte med sine langvarige planer for NATO-utvidelse.

Det andre russiske forslaget om forhandlinger kom fra Putin etter den voldelige styrtingen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i februar 2014, med aktiv medvirkning, om ikke direkte ledelse av den amerikanske regjeringen. Jeg så tilfeldigvis USAs medvirkning på nært hold, da regjeringen etter kuppet inviterte meg til presserende økonomiske diskusjoner. Da jeg kom til Kiev, ble jeg tatt med til Maidan, hvor jeg ble fortalt direkte om USAs finansiering av Maidan-protesten.

Bevisene for USAs medvirkning til kuppet er overveldende. Assisterende utenriksminister Victoria Nuland ble fanget opp på en telefonsamtale i januar 2014, som planla skiftet av regjering i Ukraina*. I mellomtiden dro amerikanske senatorer personlig til Kiev for å hisse opp protestene (dette er som om kinesiske eller russiske politiske ledere skulle komme til Washington 6. januar 2021, for å hisse opp folkemengdene). Den 21. februar 2014 forhandlet europeerne, USA og Russland frem en avtale med Janukovitsj der Janukovitsj gikk med på nyvalg. Men kupplederne gikk tilbake på avtalen samme dag, tok over regjeringsbygninger, truet med mer vold og avsatte Janukovitsj dagen etter. USA støttet kuppet og ga umiddelbart anerkjennelse til den nye regjeringen. *(Altså før selve kuppet i februar, 2014. O.a.)

Etter mitt syn var dette en standard CIA-ledet hemmelig operasjon for regimeendring, som det har vært flere dusin av rundt om i verden, inkludert 64 episoder mellom 1947 og 1989, omhyggelig dokumentert av professor Lindsey O’Rourke. Hemmelige regimeendringsoperasjoner er selvfølgelig egentlig ikke skjulte, men den amerikanske regjeringen benekter høylytt sin rolle, holder alle dokumenter svært konfidensielle og utøver systematisk psykologisk manipulasjon av verden: «Ikke tro det du ser tydelig med dine egne øyne! USA hadde ingenting å gjøre med dette». Detaljer om operasjonene kommer imidlertid etter hvert frem gjennom øyenvitner, varslere, tvungen frigivelse av dokumenter under offentlighetsloven, avgradering av dokumenter etter år eller tiår, og memoarer, men alt for sent for reell ansvarlighet.

Uansett førte det voldelige kuppet til at den etnisk-russiske Donbas-regionen i Øst-Ukraina brøt med kupplederne, hvorav mange var ekstreme russofobiske nasjonalister, og noen i voldelige grupper med en historie med tidligere nazistiske SS-forbindelser. Nesten umiddelbart tok kupplederne skritt for å undertrykke bruken av det russiske språket, selv i det russisktalende Donbas. I de følgende månedene og årene lanserte regjeringen i Kiev en militær kampanje for å gjenerobre utbryterregionene, utplassere nynazistiske paramilitære enheter og amerikanske våpen.

I løpet av 2014 ba Putin gjentatte ganger om en fremforhandlet fred, og dette førte til Minsk II-avtalen i februar 2015, basert på selvstyre for Donbas og en slutt på vold fra begge sider. Russland gjorde ikke krav på Donbas som russisk territorium, men ba i stedet om selvstyre og beskyttelse for etniske russere i Ukraina. FNs sikkerhetsråd godkjente Minsk II-avtalen, men de nykonservative i USA undergravde den privat. Flere år senere avslørte kansler Angela Merkel sannheten. Den vestlige siden behandlet avtalen ikke som en høytidelig traktat, men som en forsinkende taktikk for å «gi Ukraina tid» til å bygge sin militære styrke. I mellomtiden døde rundt 14.000 mennesker i kampene i Donbas, mellom 2014 og 2021.

Etter det definitive sammenbruddet til Minsk II-avtalen, foreslo Putin igjen forhandlinger med USA i desember 2021. På det tidspunktet gikk sakene utover NATO-utvidelse, til å inkludere grunnleggende spørsmål om kjernefysiske våpen. Steg for steg hadde de amerikanske neocons forlatt atomvåpenkontroll med Russland, med USA som ensidig forlot ABM-traktaten (Anti-Ballistic Missile) i 2002, plasserte Aegis-missiler i Polen og Romania i 2010 og utover, og gikk ut av INF-traktaten (Intermediate Nuclear Force) i 2019.

I lys av disse dystre bekymringene la Putin den 15. desember 2021 et utkast på bordet, «Traktat mellom USA og Den russiske føderasjonen om sikkerhetsgarantier». Det mest umiddelbare spørsmålet på bordet (artikkel 4 i traktatutkastet) var slutten på USAs forsøk på å utvide NATO til Ukraina. Jeg ringte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i slutten av 2021, for å prøve å overbevise Bidens hvite hus om å gå inn i forhandlingene. Mitt viktigste råd var å unngå en krig i Ukraina ved å akseptere Ukrainas nøytralitet, fremfor Nato-medlemskap, som var en knallrød linje for Russland.

Det hvite hus avviste blankt rådet, og hevdet bemerkelsesverdig (og sløvt) at NATOs utvidelse til Ukraina ikke var Russlands anliggende! Men hva ville USA si hvis et land på den vestlige halvkule bestemte seg for å være vertskap for kinesiske eller russiske baser? Ville Det hvite hus, utenriksdepartementet eller Kongressen si: «Det er helt greit, det angår bare Russland eller Kina og vertslandet»? Nei. Verden kom nesten til kjernefysisk Armageddon i 1962, da Sovjetunionen plasserte atomraketter på Cuba og USA innførte marinekarantene og truet med krig hvis ikke russerne fjernet missilene. Den amerikanske militæralliansen hører ikke hjemme i Ukraina – mer enn det russiske eller kinesiske militæret hører hjemme nær den amerikanske grensen.

Det fjerde tilbudet fra Putin om å forhandle kom i mars 2022, da Russland og Ukraina nesten inngikk en fredsavtale, bare uker etter starten av Russlands spesielle militæroperasjon som startet 24. februar, 2022. Russland var nok en gang ute etter en viktig ting: Ukrainas nøytralitet, det vil si ingen NATO-medlemskap og ingen utplassering av amerikanske missiler på Russlands grense.

Ukrainas president Vladimir Zelensky aksepterte raskt Ukrainas nøytralitet, og Ukraina og Russland utvekslet papirer med dyktig mekling fra Tyrkias utenriksdepartement. Så plutselig, i slutten av mars, forlot Ukraina forhandlingene.

Storbritannias statsminister Boris Johnson, som fulgte tradisjonen med britisk anti-russisk krigshissing, som dateres tilbake til Krimkrigen (1853-1856), fløy faktisk til Kiev for å advare Zelensky mot nøytralitet og viktigheten av at Ukraina beseirer Russland på slagmarken. Siden den datoen har Ukraina mistet rundt 500.000 mennesker og henger i tauene på slagmarken.

Nå har vi Russlands femte tilbud om forhandlinger, forklart klart og tydelig av Putin selv, i sin tale til diplomater i det russiske utenriksdepartementet 14. juni. Putin la frem Russlands foreslåtte vilkår for å avslutte krigen i Ukraina.

«Ukraina bør vedta en nøytral, alliansefri status, være atomfri, og gjennomgå demilitarisering og avnazifisering», sa Putin. «Det ble bred enighet om disse parameterne under Istanbul-forhandlingene i 2022, inkludert spesifikke detaljer om demilitarisering, som avtalt antall stridsvogner og annet militært utstyr. Vi kom til enighet på alle punkter».

«Rettighetene, frihetene og interessene til russisktalende borgere i Ukraina må beskyttes fullt ut», fortsatte han. «De nye territorielle realitetene, inkludert statusen til folkerepublikkene, Krim, Sevastopol, Donetsk og Lugansk, Kherson og Zaporozhye som deler av Russland, bør anerkjennes. Disse grunnleggende prinsippene må formaliseres gjennom grunnleggende internasjonale avtaler i fremtiden. Dette innebærer naturligvis at alle vestlige sanksjoner mot Russland også fjernes».

La meg si noen ord om forhandlinger.

Russlands forslag bør nå bli møtt ved forhandlingsbordet med forslag fra USA og Ukraina. Det er fullstendig galt av Det hvite hus å unndra seg forhandlinger bare på grunn av uenighet med Russlands forslag. Det bør sette opp sine egne forslag og komme i gang med å forhandle om en slutt på krigen.

Det er tre kjernesaker for Russland: Ukrainas nøytralitet (ikke utvidelse av NATO), Krim forblir i russiske hender, og grenseendringer i Øst- og Sør-Ukraina. De to første er nesten helt sikkert ikke mulige å forhandle om. Slutten på NATOs utvidelse er den grunnleggende casus belli – altså årsaken til krigen. Krim er også kjernen for Russland, ettersom Krim har vært hjemsted for Russlands svartehavsflåte siden 1783 og er grunnleggende for Russlands nasjonale sikkerhet.

Det tredje kjernespørsmålet, grensene til Øst- og Sør-Ukraina, vil være et sentralt punkt i forhandlingene. USA kan ikke late som om grensene er ukrenkelige etter at NATO i 1999 bombet Serbia til å gi avkall på Kosovo, og etter at USA presset Sudan til å gi fra seg Sør-Sudan. Ja, Ukrainas grenser vil bli trukket på nytt som følge av 10 år med krig, situasjonen på slagmarken, lokalbefolkningens valg og avveininger gjort ved forhandlingsbordet.

Biden må akseptere at forhandlinger ikke er et tegn på svakhet. Som Kennedy sa det: «Forhandle aldri ut av frykt, men aldri frykt for å forhandle». Ronald Reagan beskrev berømt sin egen forhandlingsstrategi ved hjelp av et russisk ordtak, «Stol på, men verifiser».

Den nykonservative tilnærmingen til Russland, fylt av vrangforestillinger og hybris fra starten av, ligger i ruiner. Nato vil aldri bli utvidet til Ukraina og Georgia. Russland vil ikke bli styrtet av en hemmelig CIA-operasjon. Ukraina blir fryktelig maltraktert på slagmarken, og mister ofte 1000 eller flere døde og sårede på en enkelt dag. Den mislykkede planen til neocons – de nykonservative, bringer oss nærmere kjernefysisk Armageddon.

Likevel nekter Biden fortsatt å forhandle. Etter Putins tale avviste USA, Nato og Ukraina forhandlingene nok en gang. Biden og hans team har fortsatt ikke gitt opp den nykonservative fantasien om å beseire Russland og utvide NATO til Ukraina.

Det ukrainske folket har blitt løyet til gang på gang av Zelensky og Biden og andre ledere av NATO-land, som falskt fortalte dem gjentatte ganger at Ukraina ville seire på slagmarken, og at det ikke var noen alternativer å forhandle om. Ukraina er nå styrt under unntakslover. Offentligheten får ikke noe å si om nedslaktingen av dem selv.

Av hensyn til Ukrainas overlevelse, og for å unngå atomkrig, har USAs president ett overordnet ansvar i dag: Forhandlinger nå.


Denne artikkelen er fra Common Dreams.

Opinion | Why Won’t the US Help Negotiate a Peaceful End to the War in Ukraine?

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Se også professor Sachs intervju i Piers Morgans program:

Jimmy Dore kommenterer intervjuet over:


Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 115 – 15. til 21. april 2024
Neste artikkelParlamentet i Kenya i flammer – rasende protester mot skattereform
Jeffrey Sachs
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.