Den forestående kollapsen til det amerikanske imperiet

0

Verden slik vi kjenner den drives av en eksklusiv klasse amerikanske racketerer – skurker som opererer med praktisk talt ubegrensede våpen og penger, avslører Matt Kennards bok.

Av Chris Hedges.

Den offentlige oppfatningen av det amerikanske imperiet, i det minste for de i USA som aldri har sett imperiet dominere og utnytte «jordens elendige», er radikalt forskjellig fra virkeligheten.

Disse fabrikkerte illusjonene, som Joseph Conrad beskrev så presist, hevder at imperiet er en kraft for det gode. Imperiet, blir vi fortalt, fremmer demokrati og frihet. Det sprer fordelene med «vestlig sivilisasjon».

Dette er bedragerier som gjentas ad nauseam av et lydig mediekorps og fremsatt av politikere, akademikere og de mektige. Men de er løgner, som alle vi som har brukt årevis på å rapportere fra utlandet forstår.

I sin bok The Racket – rapporterer Matt Kennard fra Haiti, Bolivia, Tyrkia, Palestina, Egypt, Tunisia, Mexico, Colombia og mange andre land – og river vekk sløret. Han avslører imperiets skjulte maskineri. Han beskriver dets brutalitet, falskhet, grusomhet og dets farlige selvbedrag.

I det sene stadiet av imperiet begynner bildet som selges til et godtroende publikum å sige inn i imperiets byråkrater. De tar beslutninger som ikke er basert på virkeligheten, men på deres forvrengte visjoner om virkeligheten, en som er farget av deres egen propaganda.

Matt refererer til dette som «racketen». Forblindet av hybris og makt kommer de til å tro sitt bedrag, og driver imperiet mot kollektivt selvmord. De trekker seg tilbake i en fantasi der harde og ubehagelige fakta ikke lenger trenger inn.

De erstatter diplomati, multilateralisme og politikk med unilaterale trusler og det stumpe krigsinstrumentet. De blir de forblindede arkitektene for sin egen ødeleggelse.

Matt skriver: «Et par år etter at jeg begynte i Financial Times, begynte noen ting å bli klarere. Jeg innså en forskjell mellom meg selv og resten av folket som bemannet racketen – de som jobbet for USAs byrå for internasjonal utvikling (USAID), økonomene i Det internasjonale pengefondet (IMF), og så videre».

Han fortsetter, «Da jeg begynte å forstå hvordan racketen egentlig fungerte, begynte jeg å se dem som villige tosker. De så utvilsomt ut til å tro på oppdragets dyd; de inntok alle teoriene som var ment å kle opp global utnyttelse i «utviklingens» og «fremskrittets» navn. Jeg så dette hos amerikanske ambassadører i Bolivia og Haiti, og hos utallige andre funksjonærer jeg intervjuet».

«De tror oppriktig på mytene», konkluderer han, «og får selvfølgelig godt betalt for å gjøre det. For å hjelpe disse racketens agenter til å stå opp om morgenen, eksisterer det også, over hele Vesten, en velfylt hær av intellektuelle hvis eneste formål er å gjøre tyveri og brutalitet akseptabelt for den generelle befolkningen i USA og dets rackete-allierte».

USA utførte en av de største strategiske tabbene i sin historie, en som varslet om dødsstøtet til imperiet, da det invaderte og okkuperte Afghanistan og Irak i to tiår.

Krigens arkitekter i Det hvite hus i George W. Bush, og rekke nyttige idioter i pressen og akademia som var heiagjeng for den, visste svært lite om landene som ble invadert. De trodde deres teknologiske overlegenhet gjorde dem uovervinnelige.

De ble overrumplet av det voldsomme tilbakeslaget og den væpnede motstanden som førte til nederlag for dem. Dette var noe de av oss som kjente Midtøsten – jeg var Midtøstens byråsjef for New York Times, snakket arabisk og rapporterte fra regionen i syv år – hadde spådd.

Men de som var innstilt på krig foretrakk en trøstende fantasi. De uttalte, og trodde sannsynligvis, at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, selv om de ikke hadde noen gyldig bevis for å støtte denne påstanden.

De insisterte på at demokratiet ville bli implantert i Bagdad og spredt over Midtøsten. De forsikret publikum om at amerikanske tropper ville bli møtt som befriere av takknemlige irakere og afghanere. De lovet at oljeinntektene skulle dekke kostnadene ved gjenoppbyggingen.

De insisterte på at det dristige og raske militære angrepet – «sjokk og ærefrykt» – ville gjenopprette amerikansk hegemoni i regionen og dominans i verden. Det gjorde det motsatte. Som Zbigniew Brzeziński bemerket, utløste denne «ensidige krigen mot Irak en utbredt delegitimering av USAs utenrikspolitikk».

Krigsstaten

Siden slutten av andre verdenskrig har Amerika blitt et stratokrati – en regjering dominert av militæret. Det er en konstant forberedelse til krig. Krigsmaskinens enorme budsjetter er hellige. Dens milliarder av dollar i sløsing og svindel blir ignorert.

Dens militære fiaskoer i Sørøst-Asia, Sentral-Asia og Midtøsten forsvinner inn i det enorme sorte hullet av historisk hukommelsestap. Dette hukommelsestapet, som betyr at det aldri er ansvarlighet, gir krigsmaskinen lisens til å hoppe fra militære fiasko til fiasko mens det fullstendig ribber landets økonomi.

Militaristene vinner hvert valg. De kan ikke tape. Det er umulig å stemme mot dem. Krigsstaten er en Götterdämmerung, som Dwight Macdonald skriver, «forlatt av gudene».

Siden slutten av andre verdenskrig har den føderale regjeringen brukt mer enn halvparten av sine skattekroner på tidligere, nåværende og fremtidige militære operasjoner. Det er den største enkeltstående opprettholdende aktiviteten til regjeringen.

Militære systemer selges før de produseres med garantier for at store kostnadsoverskridelser vil bli dekket.

Bistand er betinget av å kjøpe amerikanske våpen. Egypt som mottar rundt 1,3 milliarder dollar i utenlandsk militærfinansiering, er pålagt å bruke den til å kjøpe og vedlikeholde amerikanske våpensystemer.

Samtidig, har Israel mottatt 158 ​​milliarder dollar i bilateral bistand fra USA siden 1949, nesten alt siden 1971 i form av militærhjelp, hvor det meste går til våpenkjøp fra amerikanske våpenprodusenter.

Den amerikanske offentligheten finansierer forskning, utvikling og bygging av våpensystemer og kjøper deretter de samme våpensystemene på vegne av utenlandske myndigheter. Det er et sirkulært system for bedriftsvelferd.

I 2022, frem til september, brukte USA 877 milliarder dollar på militæret. Dette var mer enn de neste 10 landene – inkludert Kina, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia – til sammen.

Disse enorme militærutgiftene, sammen med de økende kostnadene ved et profittbasert helsevesen, har drevet USAs statsgjeld til over 31 billioner dollar, nesten 5 billioner dollar mer enn hele USAs bruttonasjonalprodukt (BNP).

Denne ubalansen er ikke bærekraftig, spesielt når dollaren ikke lenger er verdens reservevaluta. Fra januar 2023 brukte USA rekordhøye 213 milliarder dollar på å betjene rentene på sin statsgjeld.

Imperiet hjemme

Militærmaskinen, ved å avlede midler og ressurser til endeløs krig, fjerner og utarmer nasjonen hjemme, som Matts rapportering fra Washington, Baltimore og New York illustrerer.

Kostnadene for folket – sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt – er katastrofale. Arbeidere er redusert til rent livsopphold og tæres på av selskaper som har privatisert alle aspekter av samfunnet fra helsevesen og utdanning til det fengselsindustrielle komplekset.

Militister omdirigerer midler fra sosiale og infrastrukturprogrammer. De skyter penger inn i forskning og utvikling av våpensystemer og neglisjerer fornybar energiteknologi. Bruer, veier, elektriske nett og voller kollapser. Skoler forfaller. Innenlandsk produksjon går ned. Vårt offentlige transportsystem ligger i grus.

Militarisert politi skyter ned stort sett ubevæpnede, fattige fargede og fyller et system av fengsler som holder svimlende 25 prosent av verdens fanger, selv om amerikanere representerer bare 5 prosent av verdens befolkning.

Byer, deindustrialiserte, ligger i ruiner. Opioidavhengighet, selvmord, masseskyting, depresjon og sykelig fedme rir en befolkning som har falt i dyp fortvilelse.

Militariserte samfunn er grobunn for demagoger. Militister, som demagoger, ser andre nasjoner og kulturer i sitt eget bilde – truende og aggressive. De søker bare herredømme. De driver med illusjoner om en retur til en mytisk gullalder med total makt og ubegrenset velstand.

Den dype desillusjonen og sinnet som førte til Donald Trumps valg – en reaksjon på korporasjonskuppet og fattigdommen som rammer minst halvparten av landet – har ødelagt myten om et fungerende demokrati.

Som Matt bemerker: «Den amerikanske eliten som har fetet seg opp på plyndring i utlandet, kjemper også en krig hjemme. Fra 1970-tallet og utover har de samme hvitsnipp-mobsterne vunnet en krig mot folket i USA, i form av en massiv, underhåndskonflikt. De har sakte, men sikkert klart å selge ut mye av det det amerikanske folket pleide å eie under dekke av ulike uredelige ideologier som det «frie markedet». Dette er «den amerikanske måten», en gigantisk svindel, et stort lureri».

Han fortsetter, «I denne forstand er ofrene for racketen ikke bare i Port-au-Prince og Bagdad; de er også i Chicago og New York City. De samme menneskene som lager mytene om hva vi gjør i utlandet har også bygget opp et lignende ideologisk system som legitimerer tyveri hjemme; tyveri fra de fattigste, av de rikeste. De fattige og arbeidende menneskene i Harlem har mer til felles med de fattige arbeiderne på Haiti enn de har med eliten i eget land, men dette må skjules for at racketen skal fungere».

«Mange handlinger utført av den amerikanske regjeringen skader faktisk vanligvis de fattigste og mest nødlidende av innbyggerne», konkluderer han. «Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) er et godt eksempel. Den trådte i kraft i januar 1994 og var en fantastisk mulighet for amerikanske forretningsinteresser, fordi markedene ble åpnet for en investerings- og eksportbonanza. Samtidig mistet tusenvis av amerikanske arbeidere jobben til arbeidere i Mexico, hvor lønningene deres kunne bli slått ned av enda fattigere mennesker».

Selvantenning

Publikum, bombardert med krigspropaganda, heier på sin egen selvantennelse. De nyter den avskyelige skjønnheten til amerikansk militær fabelaktighet. De taler i de tankeavsluttende klisjeene som ble spytt ut av massekulturen og massemediene. De suger inn illusjonen av allmektighet og velter seg i selvtilbedelse.

Mantraet til den militariserte staten er nasjonal sikkerhet. Hvis hver diskusjon begynner med et spørsmål om nasjonal sikkerhet, inkluderer hvert svar makt eller trussel om makt. Opptattheten av indre og ytre trusler deler verden i venn og fiende, god og ond.

De som Julian Assange som avslører imperiets forbrytelser og selvmordstanker blir nådeløst forfulgt. Sannheten, en sannhet Matt avdekker, er bitter og hard.

«Mens fremvoksende imperier ofte er fornuftige, til og med rasjonelle i sin bruk av væpnet makt for å erobre og kontrollere oversjøiske herredømmer, er falmende imperier tilbøyelige til lite gjennomtenkte maktdemonstrasjoner, og drømmer om dristige militære mesterstreker som på en eller annen måte vil ta tilbake tapt prestisje og makt”, skriver historikeren Alfred McCoy. «Ofte irrasjonelle, selv fra et imperialistisk synspunkt, kan disse mikromilitære operasjonene gi blødende utgifter eller ydmykende nederlag som bare akselererer prosessen som allerede er i gang».

Det er viktig at vi ser det som ligger foran oss. Om vi fortsetter å la oss fascinere av bildene på veggene i Platons hule, bilder som bombarderer oss på skjermer dag og natt, hvis vi ikke klarer å forstå hvordan imperiet fungerer og dets selvdestruktivitet, vil vi alle, spesielt med den truende klimakrisen, sige ned i et hobbesiansk mareritt der undertrykkelsesverktøyene, som er så kjent på imperiets ytterkanter, sementerer på plass skremmende totalitære, korporative, stater.


Denne artikkelen ble publisert av DeClassified UK:

The impending collapse of the American empire

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Forrige artikkelDet israelske militæret kjente til Hamas’ planer før 7. oktober, sier rapport
Neste artikkelNorske medier er for underdanige
Chris Hedges
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.