oss 100 kroner!
13. mai indoktrinerte Jens Stoltenberg barn/ungdom med krigspropaganda.
«Når det gjelder gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, må vi først sørge for at de vinner. Hvis Ukraina ikke vinner, så vil det ikke være noe å bygge opp igjen i et fritt og uavhengig Ukraina», sa Stoltenberg på NATOs ungdomstoppmøte. Først var han med på å manipulere fram krigen, nå presser han ukrainerne til å krige videre på denne og andre måter.
Slik er den såkalte sinnelagsetikken. For en del år siden gikk det en debatt om den. Debatten gikk mellom på den ene siden «de forsiktige», de som mener at resultatene er viktigst når man foretar seg noe og at man derfor nøye bør vurdere alle tenkelige konsekvenser før man gjør noe.
På den andre siden sto de som mener at sinnelaget, det vil si hvilke hensikter man har, nærmest er viktigere enn resultatene man oppnår. Eller for å sette det på spissen: Hvis man sier at man har gode hensikter med å gå til krig – som å innføre demokrati og bedre situasjonen for kvinner og/eller homoseksuelle i et land – så er det de uttalt gode hensiktene med krigen som teller. Også når krigene aldri tar slutt. Og det kalles naturligvis noe annet enn krig.
NATO/Norges bombing av Jugoslavia i 1999 ble kalt for «luftkampanje». Bombingen og ødeleggelsen av Libya i 2011 ble kalt å «håndheve flyforbudssonen over Libya og beskytte sivile i borgerkrigen i landet» (Russland kaller sin krigføring i Ukraina for «militær spesialoperasjon»).
Man kan alltids gå med på at gode hensikter er formildende når noe går skeis. Men for det første kan man ikke vite hvilke hensikter andre mennesker faktisk har, kun hvilke hensikter de sier at de har. Også Hitler sa at han hadde gode hensikter, og klarte å lure mange. Inkludert seg sjøl. Nå lurer Jens ukrainerne.
For det andre er det visse ting som er risikabelt og farlig å gjøre, der det er umulig å forutse alle konsekvenser, og som man derfor ikke bør gjøre.
Sinnelagsetikken synes i alle fall å råde i det politiske miljøet i Norge/Vesten, i det humanitær-industrielle kompleks, som omtalt av Terje Tvedt i ‘Det internasjonale gjennombruddet’, og som kan sies å være en del av USAs militær-industrielle kompleks. Og denne ‘etikken’, har en glidende overgang til nepotisme, der ingen må stå til ansvar for feiltagelser. I alle fall ikke så lenge feiltagelsene er store nok.
Hva mener jeg med at sinnelagsetikken har en glidende overgang til nepotisme? Jeg siterer Store norske leksikon:
«Nepotisme blir også brukt i en utvidet forstand om situasjoner der den som blir begunstiget, ikke er en nær slektning, men for eksempel en venn eller bekjent av den som tildeler noen andre en fordel. I en slik utvidet forstand kan nepotisme brukes som et synonym for kameraderi eller nettverkskorrupsjon (på engelsk cronyism)».
Resultatet av denne nepotismen/sinnelagsetikken er at ansvaret smuldrer opp. For når alle innenfor systemet er ansvarlige blir ingen ansvarliggjort eller straffet på noen måte. Dessuten er de jo gode, snille og rettferdige, hadde bare gode hensikter og gjorde så godt de kunne, trøster de hverandre med. Slik ser man i mange tilfeller at de avanserer tross katastrofale feiltagelser. Som da Jens Stoltenberg ble ‘sjef’ for NATO etter å ha bombet og ødelagt Libya.
Julian Assange tok ansvar og ble straffet, hardt og nådeløst.
Stoltenbergs kyniske uttalelse, til barn, gir også assosiasjoner til Hitler, som dyrket det tyske folk som overmennesker som var forutbestemt til å vinne krigen. Da tyskerne likevel tapte, etter at Hitler hadde lurt dem til å krige, sa han at de ikke hadde fortjent å vinne fordi de ikke var sterke nok.
Så hvem kommer til å gjenoppbygge Ukraina? Mitt tips er det landet som gjenoppbygde seg sjøl og Øst-Europa etter Hitlers herjinger, nemlig Russland. Men denne gangen vil Russland få hjelp av Kina, India osv. BRICS har allerede 40 søkerland i tillegg til de som er med.
Ellers er det samme ‘moral’ NATO/Vesten anvender i forhold til Syria: Ingen hjelp til gjenoppbygging så lenge Assad er president. I mellomtiden fortsetter de ødeleggelsen av landet, med hjelp av Israel.
