oss 100 kroner!
Dette er 108. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
26. februar
Etter at NATO-medier og myndigheter i godt og vel en uke har påstått at ‘Putin’ drepte Navalny, og brukt det som påskudd for enda flere sanksjoner og enda mer krigshissing, taler nå Ukrainas etterretningssjef, Kyrylo Budanov, dem i mot ved å si at det var en naturlig død, etter blodpropp. Altså samme konklusjon som russiske leger kom fram til. https://www.kyivpost.com/post/28630
Seinere samme dag:
De prøvde å finne bevis for at Russland gjorde det, men fant i stedet bevis for at USA eller annet NATO-land gjorde det. Det er en sannsynlig årsak til at også Danmark stopper Nord Stream-etterforskning.
Seinere samme dag:
7. desember spurte jeg om Asle Toje, nestleder i Nobelkomiteen, hadde forspilt sine muligheter til å bli leder av komiteen fordi han hadde vært for frittalende. Han sa blant at «Norges skitne hemmelighet er at ønsket om å hjelpe ledsages av villet blindhet for konsekvensene» (se krigsdagbok 96).
I dag fikk jeg vite at Toje ikke rykker opp. Ledervervet gikk til en som er mer system og krigslojal, Jørgen Watne Frydnes, komiteens yngste leder noensinne. Jeg tipper at Toje vet hvorfor han ikke fikk stillingen. Og når det er sagt; mot slutten av dette intervjuet, fra ca 56 minutter, forteller han at noen ville ha ham ut av Nobel-komiteen fordi han sa sannheten om krigen i Ukraina, nemlig at Ukraina ikke kan vinne den: https://www.youtube.com/watch?v=HtAJrcfiHUQ&t=1s
27. februar
Da jeg var ung var det ikke mange kvinner i politikken. Men jeg så fram til at det skulle bli flere, da jeg trodde det ville føre til mer fredelig politikk.
Jeg tok feil. Det erfarte jeg til fulle i 2011. For da, i forkant av Norges krig mot Libya, var de tre kvinnelige partilederne Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Schei Grande enda mer bombekåte enn Jens Stoltenberg.
Ine Eriksen Søreide sa flere år seinere at hun var stolt av Norges bombing av Libya, på et tidspunkt da de katastrofale virkningene av krigen var kjent for hele verden. Det å være sadistisk er altså ikke til hinder for å nå høyt i politikken. Snarere tvert imot, kan det se ut som.
For to år siden fulgte Venstres Guri Melby samme mørke og farlige tradisjon, ved å mase på Jonas Gahr Støre om å sende våpen til Kiev-regimet (det å sende våpen var med andre ord ikke en beslutning som ble tatt umiddelbart etter Russlands invasjon).
Jeg tror dette fenomenet skyldes at kvinner er (mer) usikre i denne rollen og at de derfor kompenserer ved å være ekstra ‘tøffe’ for å gjøre seg verdige.
28. februar
Kina, den nye supermakten. Og det ble Kina uten å føre kriger.
29. februar
De klager over at Russland har blitt mer autoritært, men aksepterer at Norge og allierte land blir mer autoritære.
Etter at Russland invaderte Ukraina for to år siden ble de russiske mediene RT og Sputnik forbudt i EU. Norske politikere slutter seg vanligvis til det EU gjør, så Jonas Gahr Støre var til å begynne med åpen for å innføre samme forbud i Norge. Men da overrasket noen medier i Norge på en positiv måte (jeg husker ikke hvilke). For de protesterte mot dette. Jeg tror det var det som fikk Støre til å ombestemme seg, slik at sensuren ikke er like omfattende i Norge som i EU.
Nå foregår en høring på Stortinget om et lovforslag fra Støres regjering, en lov som medfører at det kan bli straffbart å kritisere NATO, har en advokat bekreftet. Denne gangen er det meg bekjent bare steigan.no som har protestert. Det bør tolkes som at øvrige norske medier aksepterer et lovforslag som medfører forbud mot å kritisere NATO.
Som Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas sa under høringen: «I land hvor staten definerer hva som er sant og ikke sant, særlig hvis de får straffbare konsekvenser ved å være uenige med staten – det er ikke demokratier».
Seinere samme dag:
Den siste tida har folk på den norske ‘venstresida’, inkludert Klassekampen og Rødt, markedsført noe de kaller ‘den nye venstresida’ i Ukraina, ved Sotsialnyi Rukh (SR), en organisasjon som ble stiftet i 2015. Hanna Perekhoda representerer denne gruppa og var i Oslo for et par uker siden under et seminar Rødt holdt på Stortinget.
Hva kan dette være, tenkte jeg, skeptisk som jeg har blitt til alt som blir lansert som ‘venstre’ og fordi haukene i Rødt og Klassekampen skryter av dem. Dessuten er Perekhoda bosatt i Sveits. Hun er altså eksil-ukrainer.
Det fikk jeg svar på ved å se videopptak av seminaret, som fikk meg til å spørre om hvorfor Rødt inviterte akkurat henne. Hvorfor ikke en ekte ukrainer, altså en som bor i Ukraina? Men viktigere: hvorfor ikke en ukrainer som ønsker fredsforhandlinger, framfor en som fremmer krigspropaganda, som norske medier flommer over med fra før?
Perekhodas propaganda var til og med over gjennomsnittet russofob, primitiv og konspiratorisk. Gjennomgangstonen var at kun Russland har skylda for krigen og at kun Russland har dårlig innflytelse på Ukraina. Ikke nok med det, men hun ga også Russland skylda for andre pågående kriger. Ikke et ord om USA/NATO/EUs destruktive innblanding i Ukraina siden 90-tallet. Og dette kalles altså for den nye venstresida i Ukraina.
Det finnes mange millioner ukrainere, blant dem folk som ønsker fred og blant dem igjen både folk som foretrekker å bli styrt fra Moskva eller som er likegyldige til om de blir styrt fra Kiev eller Moskva. Men Rødt ved Marie Sneve Martinussen, Bjørnar Moxnes og Boye Ullmann klarte å finne en av de mest fanatiske og russofobe ukrainerne. Ønsker de å hjernevaske både seg sjøl og andre?
Dette innlegget ble også publisert av Klassekampen.
Seinere samme dag:
Det finnes bare et land som kan stanse Israel, rett og slett ved å slutte å levere våpen til Israel. Landet heter USA og norske politikere fortsetter å smiske med det. Ikke nok med det, norske Nammo leverer våpen til Israel, noe Espen Barth Eide, Jonas Gahr Støre og Eivind Vad Petersson desperat prøver å bortforklare.
Norge er igjen på feil side av historien og det skyldes dårlige venner som USA.
2. mars
Dette blir verre og verre. Jørn A. Sund-Henriksen, fantasten som er med på et internasjonalt samarbeid som tar sikte på å splitte opp Russland i 41 stater, ble nylig invitert til høring på Stortinget. Se her:
Har denne galskapen også blitt Norges politikk? Er det ikke ille nok allerede?
Her video: https://www.facebook.com/100079973192160/videos/223664547434254
3. mars
«Ukrainere gjemmer seg for å slippe å krige. Utslitte soldater trygler om å få en pause. Andre gjemmer seg for å slippe å bli sendt til fronten i Ukraina. Enkelte forsøker å betale seg bort fra farene i skyttergravene». Dette meldte NRK i går.
Derfor denne appellen til Klassekampen og øvrige norske redaksjoner, den norske regjeringen, Stortinget og andre ‘patriotiske’ norske kvinner og menn: Ukraina trenger folk til å betjene alle våpnene dere sender til dem. Altså har tiden kommet for at dere melder dere ved fronten i Ukraina. Dere har sikkert også sønner og døtre dere kan avse.
Jeg tror det er prestisjetapet mer enn omsorg for Ukraina som er årsaken til at norske/vestlige politikere fortsetter med å pøse våpen inn til sine marionetter i Kiev. For de taper ikke bare krigen mot Russland, de taper også det vestlige verdenshegemoniet, som har vart i over 100 år. En ny verdensorden melder seg, der USA/NATO/EU ikke lenger er ‘kongen på haugen’. Vestlige ledere fortsetter derfor å sende våpen for å utsette sitt eget fall, med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde. Hvis de hadde hatt omsorg for Ukraina og ukrainerne hadde de ført en annen politikk allerede i 2014.
Og her et paradoks: Venstresida i Norge pleide å snakke entusiastisk om nettopp behovet for en ny verdensorden. Vel, nå er den her. Men nesten hele venstresida stritter imot, sammen med ‘sentrum’ og høyresida.
