Den rettferdige krigen

0
Fra Middle East Monitor
Av George Chabert.

«Det spiller ingen rolle hva mennesker mener om krig», sa dommeren. Krig består. Spør like godt menn hva de synes om stein. Krig har alltid vært her. Før mennesket var til, ventet krigen på ham. Det ultimate yrke venter på sin ultimate håndverker. Slik var det, og slik vil det alltid være. På den måten og ikke på noen annen måte». Cormac McCarthy har rett, konflikt og krig har alltid eksistert. Når en politisk konflikt tilspisser seg, kan krig bli siste utvei. I tradisjonelle kriger er moralske vurderinger ikke det primære. Motstanderne som ikke er direkte innblandet i konflikten, er heller ikke tvunget til å ta side. De kan også forholde seg nøytrale, eller til og med bytte side. På denne måten kan en nasjon lettere tilby sine tjenester for å legge til rette for forhandlinger mellom de stridende partene. Dette har Norge gjort ved flere anledninger. I 2006 talte Jonas Gahr Støre for at fredsmekling skulle være Norges bidrag til verden. Jan Egeland ønsket å gjøre Norge til en «humanitær stormakt».

De tidene er forbi. Unipolariteten ledet av USA som fulgte etter Sovjetunionens sammenbrudd, ble til et imperium av det gode. Det politiske vokabularet ble erstattet med et moralsk vokabular. Nå, én side representerer det som er riktig og rettferdig. USA og deres allierte står selvsagt på det godes side. De som blir utpekt som fiender, hovedsakelig, men ikke utelukkende Russland og Kina, er like selvsagt de onde. I 2002 var «ondskapens akse» Iran, Irak og Nord-Korea.

Dette har to konsekvenser. Krigene blir ikke sjeldnere, men de blir omdefinert som humanitær intervensjon, plikt til å gripe inn, kamp for verdier, osv. Siden fienden ikke lenger er en politisk motstander, men ondskapen, er krigens mål ikke lenger å løse et politisk spørsmål, men å eliminere fienden. Målet er ikke bare å beseire, men å straffe og utslette ondskapen.

De rettferdige kriger har tre kjennetegn. For det første tar logikken ferie: at «krig er fred» har vi nå lært; ifølge Vårt Land, «hver eneste ukrainsk soldat er en fredsmekler». For det andre, er det alltid fienden som starter krigen. Krigen i Ukraina startet i februar 2022. Krigen i Gaza startet i oktober 2023. Ingenting skjedde før det, slik er det bare. For det tredje, er fraværet av pasifister merkbar. Under Algeriekrigen og Vietnamkrigen, for å ta to eksempler, var det betydelige pasifistiske bevegelser. Under den russisk-ukrainske konflikten finnes det derimot ingen pasifister. Når det gjelder Gaza, er reaksjonene som har spredt seg fra amerikanske universiteter til mange hovedsteder i Europa, ikke en pasifistisk bevegelse i tradisjonell forstand, men uttrykk for vemmelse over uhemmet voldsbruk utøvet av det siste europeiske koloniforetaket. Raz Segal, en israelsk historiker bosatt i USA og professor i moderne folkemordstudier, sier: «Israels angrep på Gaza er et skoleeksempel på et folkemord som utspiller seg rett foran øynene våre. Jeg sier dette som forsker i folkemord».

A Textbook Case of Genocide

I rettferdig krig er fornuften maktesløs: «Kraften og rekkevidden til russiske ballistiske missiler setter oss alle i fare». Macron er svært bekymret for at Russlands militære infrastruktur kan nærme seg Europas grenser dersom Ukraina skulle kollapse. I 20 år har Putin snakket om Russlands sikkerhetsbekymringer, og i 20 år ble Moskva oppfordret til å slappe av og ikke bekymre seg. I rettferdig krig er totall seier det eneste utfall. Problemet er: Hva om ondskapen vinner? Advarselen Ernest Renan ga til David Friedrich Strauss i 1870 gjelder i dag for USA og Europa: «Tyskland rir nå en ustyrlig hest som vil føre landet dit det ikke ønsker å dra».

Forrige artikkelGeoengineering: USA har offisielt over 200 «skysåingsprosjekter» per i dag
Neste artikkelIkke glem at de forbød 17. maitog