«Europa er framfor alt arenaen for krigerske syndfloder. Pasifistene er enten idioter som ikke skjønner de meste elementære lovene, eller utspekulerte manipulatorer som driver med demagogi og lever av løgner. Ingen tør å innrømme eller erkjenne at fred i Europa er en unormal tilstand».
I 1908 hadde ikke Georges Sorel noen tvil om at en ny blodig konflikt var nært forestående: «Ulykkelige Europa! Hvorfor skal sannheten skjules? Innen ti år vil Europa bli fanget i krig og anarki, slik det har skjedd flere ganger per århundre». I 1912, knapt to år før utbruddet av den første verdenskrigen, skrev Sorel Europas epitaf: «Europa, denne gravplassen, er befolket av mennesker som synger før de går ut for å drepe hverandre. Snart vil både franskmenn og tyskere synge sin sang». Da krigen var et faktum, kommenterte Jules Romains: «Europa ligner et barn som blir sint på hånden sin når det har gjort noe galt. Europa prøver å personifisere en diffus skyld som er en del av Europas vesen».
(Et epitafium eller epitaf er en tekst, ofte utformet som et vers, til ære eller minne for en avdød. Det er vanligvis skrevet på en gravstein eller plakett. Andre ganger brukes ordet epitafium om utsmykkede veggtavler som teksten står på. Wikipedia.)
I 1918 var alt tilbake til det vanlige. De to siste folkemordene i belgisk Kongo og i det tyske Namibia var allerede bortglemt. I 1919 og 1920 ga Winston Churchill ordre om gassangrep mot indiske og irakiske opprørere mot det britiske styret. Den britiske krigshåndboken fra den tiden erklærte at reglene for krigføring med kjemiske våpen gjaldt i konflikter «mellom siviliserte nasjoner», men «ikke i kriger mot usiviliserte stater og stammer». Churchill var, som han uttrykte det, en «sterk tilhenger av å bruke giftgass mot usiviliserte stammer». I 1931 viste Franskmennene stolt frem sine «usiviliserte stammer» på den store Koloniutstillingen i Paris, utstilt som i en dyrehage. Målet var å fremme det franske imperiet, med tilnavnet «det største Frankrike», og de andre europeiske koloniene. Med 8 millioner besøkende og 33 millioner solgte billetter, ble det en suksess.
I 1945, etter fem år med industrielt massedrap på 50-60 millioner mennesker, hvorav nitti prosent var sivile, vendte europeerne og deres amerikanske arvtagere tilbake til sine vanlige sysler. Men nå med Auschwitz som et universelt skjold. Auschwitz ble nærmest en Kristus-figur, hvor alle synder ble tilskrevet. Uansett hva Europa eller USA hadde gjort og kom til å gjøre mot afrikanere, indianere, indere, japanere, vietnamesere og mange andre, ble dette nå bleknet i forhold til Holocaust. Som Norman Finkelstein skrev i boken Holocaust-industrien, «budskapet er at ‘vi’ ikke engang kunne forestille oss, langt mindre gjennomføre, slike onde gjerninger» som ble begått i Auschwitz. Tyskerne ble renvasket, siden det var ikke tyskerne, men Hitler og «nazistene» som alene bar skylden. Selv med en omfattende historie av krigsforbrytelser som fortsatt pågår den dag i dag, fikk USA tilnavnet «lederen av den frie verden».
4-5 millioner menn, kvinner og barn døde som følge av USAs kriger i Indokina? President Jimmy Carter erklærte at han ikke så noen grunn til «unnskyldninger, i hvert fall ikke for selve krigen». Hiroshima og Nagasaki? Barak Obama så heller ingen grunn til å beklage. Palestinere blir nå slaktet foran våre øyne? Med god samvittighet er Tyskland i dag den nest største leverandøren av våpen til det pågående folkemord i Gaza. Synet av små barn, rystende ukontrollerte som denne lille jenta, andre revet i filler, knust under betongklosser, brent levende, plager oss? Vi får ikke lov til å uttrykke våre smerter, fordømmelse og avsky, for det finnes kun én forbrytelse, og den unnskylder og bortforklarer alle andre.
Skjold og sverd; Auschwitz er tveegget. Når et land skal tilintetgjøres blir landets leder fremstilt som den nye Hitler og landets folk omtalt som de nye nazistene. Da er det fritt fram: «Vi må gå inn og drepe og drepe og drepe», sier nestlederen i Verdens Likud. «Vi kan ikke gjøre jobben halvveis, Rafah, Deir al-Balah, Nuseirat – total ødeleggelse. Det er ingen plass for dem under himmelen», mener Israels finansminister. «Å sprenge og jevne alt i Gaza med jorden er en fryd for øyet. Vi kommer til å dele ut tomter til alle som kjempet for Gaza», lover Israels kulturarvminister. Et amerikansk kongressmedlems svar til en journalist er like direkte: «Jeg mener Israel burde gå inn der og knuse dem, bare fullstendig ødelegge dem, infrastrukturen deres, jevne alt de har rørt ved med jorden. Er det tydelig nok»? Etter åtti år med hovedsakelig regionale konflikter og knapt 20 millioner ofre, er Vestens trang til å kaste seg i «krigerske syndfloder» nå uimotståelig. Fra Paris til Oslo, fra Washington til Warszawa, skryter vestlige ledere om nye milliarder til våpen. Deres patetiske krigstalsmann rister kompulsiv på hode, vifter med armene, og oppfordrer til krig på dårlig engelsk.
Vestens handlinger må stanses før det er for sent. Tidligere viseforsvarsminister i USA uttrykker det slik: «Hvis russerne lykkes, vil en større krig i Europa kunne unngås. Hvis ikke, vil Europa, med innføringen av amerikanske styrker i Ukraina, bli kastet ut i tredje verdenskrig».