I de siste årene har klasseforskjellene økt kraftig, men man dekker til med påstanden om at Norge er et lite land med få forskjeller. Det er ikke sant. Fattigdommen øker for de som sitter nederst ved bordet i samfunnet og middelklassen får sterk reduksjon i kjøpekraft. Middelklassen blir sakte men sikkert svekket og ender opp med arbeiderklassens utfordringer for å klare seg i dyrtida. Den er i ferd med å forsvinne. Et lite oligarki i Norge er blitt ustyrtelig rike og tilstås betydelige skattelettelser. Grunnskatt og eiendomsskatt har ført til skatteflukt av milliardærer til Sveits. I Asker kommune ble det et inndekningsbehov etter at Røkke forsvant til Sveits for å unngå betale formueskatt. Samtidig som Høyrekommunen vil avskaffe formueskatten skal de kommunale avgiftene for vanlige folk økes betraktelig i snitt med over 30 %. Ikke alle er velbemidlet i denne kommunen og må svi for Røkkes samfunnssvik. Dette er ikke lenger en kommunal, lokal, sak men et nasjonalt problem.
Dagens regjering glipper så vidt med øynene, sitter evneløs, uten midler, og akter ikke å ta tak i meningsløsheten. Regjeringens mantra om at det «er vanlige folks tur» og skal prioriteres i den økonomiske utviklingen, tror ingen lenger på. Det tas ingen kraftsats for å stoppe storkapitalens samfunnsfiendtlige disposisjoner. Det sosiale og økonomiske skillet går mellom de som bare har en lønn å leve av og de som profitterer på finanskapitalens milliardutbytte. Dette skillet er stygt dersom man vil se. De som setter fokus på denne samfunnsmessige sabotasjen blir anklaget for å være ondsinnede, ja misunnelige, personer som ikke har forståelse for hvor hardt oligarkiets stjernelag egentlig har arbeidet seg opp med sine «to tomme hender» og fortjener sine milliarder. Påpekningen av denne utviklingen kalles «polarisering» og legges ut som respektløst for stjernelaget som mener det er de som egentlig bygger landet og skaper «verdier». Polarisering er undergraving av samfunnets økonomiske bærebjelker, vold mot skaperevnen og entrepenørånden. Ja, mot hele vår moral og kultur.
«Venstresidas» Bjørgulf Braanen gjorde seg noen tanker om «polariseringens dynamikk» i Klassekampen for et par år siden. Innledningsvis beskriver han klassesamfunnets skjerpede sosiale og økonomiske motsetninger men når konfliktene blir for store ender det med revolusjoner og samfunnskollaps. Braanen advarer derfor mot en polarisering i politikken der « man ikke lenger har arenaer hvor alle kan møtes for siviliserte debatter med dannet språkbruk og god meningsdannelse». Han og mange andre på »venstresida» har nok ikke forstått at klassekampen utvikler og skjerper seg uansett dannet språkbruk og polert meningsdannelse i samfunnet. Det har aldri stått på det i de dannede kretser før den sosiale stormen tok dem. All sann historie er historien om menneskenes arbeid og slit for å overleve mot herskere og overklassers undertrykking.
Klassesamfunnets innebygde motsigelser rammer hardt når overklassen i århundrer er parasitter på vanlige menneskers arbeid og forverrer deres levekår. Derfor må motsigelsene forties eller tildekkes med eufemismer som «felles dugnad», «alle skal med», «likhetsamfunnet» m.m. Avsløringene om sannheten er truende særlig for finansoligarkiets eksistens. Polarisering som avslører at det er utrolig økende avstander mellom rik og fattig må anses som verre enn å banne i kjerka. I nyere tid blir historiske fakta og beskrivelser av virkeligheten arrogant kaset ut på den voksende dynga av «konspirasjonsteorier». Finanseliten får støtte av den politiske eliten og av media med å unndra oss sannheten om urettferdigheten i samfunnet. Tvert om er polarisering i debatter og i meningsbrytningen verktøy for å åpne øynene til folk og til å bevisstgjøre oss om urettferdigheten og utbyttinga i vårt «likhetssamfunn»
Det har hersket en kvelende politisk enighet etter Gerhardsens dager mellom Høyre og Arbeiderpartiet i de viktigste samfunnsspørsmålene i Norge. De nesten umerkelige forskjellene mellom en «rød-grønn» og «borgerlig» regjering og avpolitiseringen av fagbevegelsen har ført til at meningsdannelsen har blitt lammet av ME-syndromet med kraftløshet og langvarig passivt sengeleie. Klassekampen ble avblåst da kapitaleier og arbeider ble indoktrinert med alle befinner seg i samme båt. Mediene har ført an i å fortelle oss dette selv om de sosio-økonomiske forskjellene i befolkningen har økt kraftig. Etter hvert har «folk flest» og deler av fagbevegelsen våknet noe og tar inn over seg at Røkkes og Fredriksens luksusfartøyer ikke har plass til arbeidere, sjarkfiskere og småbrukere, aleneforeldre, minstepensjonister, uføre. Når klasseforskjellene øker og elitepolitikernes synsfelt innsnevres og ikke ser utviklingen, blir det uro og konflikter. Braanens ønske om at «vi i fellesskap kan skape en felles framtid der det er plass til alle», er tomme ord.
Hva slag «felles framtid» er det snakk om? Skal blandingsøkonomi og klassesamarbeid fortsatt være basis for den «nordiske modellen»? Skal de «samlende løsningene», som han setter sin lit til være på kapitalens premisser? Hva har det ført til? Vi har fått tredd nedover oss «reformer» mot arbeiderklassens og fagbevegelsens interesser og grunnleggende velferdsgoder trues. Offentlige tjenester er på anbud og privatiseres. Det kollektive eierskapet oppløses. Infrastrukturer som vei, post, telefon og transport settes ut til internasjonale monopolselskaper.
Privatisering av helsevesenet har skapt et A- og B-lag for de som har veldig god privat økonomi og de som nesten ikke makter å betale strømregningene. Fortjenestene går ut til skatteparadiser. Hjørnesteinsbedrifter legges ned eller flyttes til utlandet. Fjordfiskerne har mistet muligheten til å få rettmessige fiskekvoter, fiskeindustrien på land mister råstoffer for å bli bearbeidet i Kina, bonde- og småbrukere nedlegger bruk til fordel for stordrift til de store gårdene, distriktene avfolkes. Tragedien i kjølvannet av «de samlende løsningene» er mye lenger. De samlede løsningene vi får fra Stortinget om sykepenger, uføretrygd, barnetrygd og minstepensjonister har ført til en økende kløft mellom fattige og de enormt rike i denne «Nordiske modellen».
I utenrikspolitikken har de som ikke vil ha en polarisering besluttet å støtte USAs proxykrig mot Russland i Ukraina, gitt vilkårsløst 12 baser til USA- militaristene på norsk jord uten debatt og bak folkets rygg. Nå er det er en felles løsning, konsensus, for en rekordopprustning på 600 nye milliarder i Stortinget. Det blir i alt ufattelige 1600 milliarder de neste 12 år. Vi har en statsminister som fortier sannheten om hvor pengene skal tas fra. Han sier freidig at dette ikke skal gå ut over noe i samfunnet. Renta skal ikke opp, prisstigningen vil gå ned, lønningene gå opp. Velferden skal ikke berøres. Dette må avsløres som ren usannhet, mange kaller det løgn (!) noe budsjettene i kommune- og statsbudsjettene vil vise kommende år. Militariseringa av Norge følges opp av en ondsinnet propaganda som har konstruert et meningsløst fiendskap mot en nabo som aldri har skadet norske interesser. Disse «fredstiltakene» kan tvert om bli en katastrofe for oss i en konflikt mot Russland. På dette feltet vil man ha polarisering, en militærpolitisk polarisering uten motstemmer, som øker krigsfaren mot oss og skaper ikke «en felles framtid for alle», som Braanen er opptatt av. Han representerer de som tror på Stoltenbergs dogme om at «våpen fører til fred». Arbeidet med å avsløre slike falske trossetninger er en riktig form for polarisering.
Det som trengs er nettopp en polarisering som viser de reelle forskjellene i befolkningen. Uansett er vi på samme arenaen om ikke i samme båt. Polarisering av politikken betyr ikke skjellsord og personlig trakassering av motstanderen. Det overlates til høyre-ekstreme partier og fascistiske krefter. En avslørende polarisering i politikken er et nødvendig verktøy for arbeider- og fagbevegelsen for å kunne føre en klassekamp på riktig grunnlag: Arbeid mot kapital.