oss 100 kroner!
Regjeringa har lagt fram Fornybardirektivet fra EU. Det er skjedd uten at det foreligger norsk oversettelse og uten at det er foretatt noen konsekvensutredning. Høringsfristen er i dag 19. april. Per klokka 7.30 var det kommet inn 4355 uttalelser. Det er fortsatt mulig å sende inn uttalelser her.
Organisasjonen Nei til EU uttaler:
Høringsuttalelse fra Nei til EU angående det reviderte fornybardirektivet
Vi viser til departementets høring angående direktiv (EU) 2023/2413 av 18. oktober 2023 (revidert fornybardirektiv). Nei til EU mener direktivet på flere punkter griper inn i norsk energipolitikk og demokratiske prinsipper for konsesjonsbehandling på en uholdbar måte og derfor må avvises, det vil si at Norges vetorett i EØS-avtalen må brukes.
Vi vil påpeke at direktivet endrer både fornybardirektivet (EU) 2018/2001 og forordningen om energiunionens styringssystem (EU) 2018/1999, som begge er del av EUs fjerde energipakke. Videre gjøres det endringer i drivstoffkvalitetsdirektivet 98/70/EF, og direktiv (EU) 2015/652 om rapportering til drivstoffkvalitetsdirektivet blir opphevet.
Vi viser også til Nei til EUs uttalelse fra 16. august 2022 i en høring om bl.a. EU-kommisjonens forslag til det reviderte fornybardirektivet.
Direktivteksten er ikke oversatt til norsk. Nei til EU mener dette er svært negativt med tanke på offentlig innsyn og debatt om innholdet i direktivet. Regelverket er i utgangspunktet komplisert, og det blir enda mindre tilgjengelig når det ikke foreligger i en norsk oversettelse.
EUs fornybarmål som press for kraftutbygging i Norge
Artikkel 3 i det reviderte fornybardirektivet sier at andelen fornybar energi i EU innen 2030 skal være 42,5 %, og at man skal bestrebe seg på å nå 45 %. Forpliktelsen er et gjennomsnitt i EU. Med nærmere 75 % fornybar energi, i hovedsak fra vannkraft, er Norge langt over det som er EUs mål. Likevel vil Norge ved en innføring av direktivet være medansvarlig for at EU når sitt unionsmål. Fra EUs side er det opplagt ønske om tilgang til mer fornybar kraft fra Norge, som vil bety økt strømeksport ut av landet, i verste fall på bekostning av norske kraftbehov. Dette er en utvikling som vil forsterke de siste årenes historisk høye strømpriser i Norge, og videre innebære et press for utbygging av ny fornybar kraftproduksjon i norsk natur.
Føringer for havvind i felles prosjekter
Direktivets artikkel 9 fastsetter at hvert land skal «bestrebe seg» på å inngå avtaler med andre land om felles prosjekter for offshore vindkraft, med fastsatte tidsfrister. Det pålegges videre at de felles prosjektene skal være i tråd med EUs nettutviklingsplan, med noen forbehold. Videre pålegges landene å forenkle konsesjonsprosessen for havvind i slike felles prosjekter (artikkel 9.7a). Reelt sett legges det her betydelige føringer på EU-nivå for det som i stedet bør være gjenstand for nasjonale prioriteringer i energipolitikken. Vi vil samtidig minne om at EØS-avtalen ut fra det geografiske virkeområdet ikke omfatter norsk kontinentalsokkel, slik at reguleringer offshore ikke er EØS-relevant.
Pålegg om å vedta plan(er) for «fremskyndelse» av fornybar energi
Artikkel 15b i direktivet pålegger landene innen 21. mai 2025 å kartlegge land- og havområder til produksjon av fornybar energi for å oppfylle deres nasjonale bidrag til EUs 2030-mål. Videre skal landene innen 21. februar 2026 vedta en eller flere planer for å fremskynde produksjon av fornybar energi. Med relativt korte tidsfrister pålegges altså landene å klargjøre områder for utbygging av kraftproduksjon. Dette vil opplagt medføre tilrettelegging for utbygging i nye naturområder, og svekke lokaldemokratiet og mulighetene for lokal påvirkning.
Unntak fra miljøkonsekvensutredning
I utpekingen av såkalte akselerasjonsområder for utbygging skal det gjøres miljøvurderinger, men i selve konsesjonsbehandlingen er det unntak. Artikkel 15e sier at «net- og lagringsprojekter» for fornybar energi i et utpekt område kan unntas fra krav som normalt stilles om miljøkonsekvensutredning ved store utbyggingsprosjekter. Det samme gjelder anlegg for produksjon av fornybar energi i utpekte områder (artikkel 16a punkt 3). Dette er et eksempel på at direktivet griper inn i den nasjonale saksbehandlingen.
Gjennomføring med «økonomisk kompensation»
Kraftutbygginger vil ofte ha betydelige konsekvenser for naturen. Direktivet innfører et system der utbygger kan få konsesjon selv om verken avbøtende tiltak eller kompensatoriske tiltak ivaretar de berørte artene. Både for kraftnett (artikkel 15e punkt 4) og for vindkraft- og solcelleprosjekter (artikkel 16a punkt 5) kan utbygger i stedet betale «en økonomisk kompensation» til artsbeskyttelsesprogrammer. Dette vil utfordre naturhensyn i en konsesjonsbehandling. Prosjekter med store negative, for ikke å si ødeleggende, konsekvenser for arter i et område vil kunne bli realisert ved at utbygger betaler et pengebeløp.
«Væsentlig samfundsmæssig interesse»
Direktivets artikkel 16f sier at inntil EUs klimamål er oppfylt skal utbygging, drift, overføringsnett m.m. for fornybar energi være en «væsentlig samfundsmæssig interesse» som gir disse prosjektene en særlig rettslig stilling. Det som normalt er fastsatte krav om å ta hensyn til natur og miljø og utføre konsekvensutredninger, kan ut fra dette settes til side. Den generelle bestemmelsen innebærer at kontroversielle fornybar-prosjekter kan tvinges igjennom av myndighetene, og at klager og søksmål har få muligheter til å vinne frem. Direktivet har ut fra dette vidtrekkende konsekvenser for både saksbehandling og domstolene.
Dramatisk endring av konsesjonsprosessen gjennom hurtigbehandling
Det reviderte fornybardirektivet innfører et system for hurtigbehandling av konsesjoner til fornybar energi. Vi vil kort peke på noen sentrale elementer:
Artikkel 16 punkt 2 setter en kort tidsfrist for at en fremsatt søknad om anlegg for fornybar energi skal være gyldig, og dermed startdato for selve behandlingen av søknaden. Det er maks 30 dager for søknader i utpekte områder for fornybar energi og 45 dager for anlegg utenfor disse områdene. Dette er meget knappe tidsfrister som kan medføre at samfunnsmessig uønskede prosjekter kommer til videre behandling. Samme artikkel punkt 6 pålegger at klager og søksmål behandles etter den «hurtigste administrative og retslige procedure» enten det er nasjonalt eller lokalt.
Artikkel 16 punkt 1 fastsetter at konsesjonsprosessen for prosjekter i utpekte områder for fornybar energi ikke skal overstige 12 måneder. I utpekte områder offshore er den maksimale fristen to år. Periodene kan forlenges med seks måneder ved særlige grunner («ekstraordinære omstændigheder»).
For prosjekter utenfor disse områdene settes det også tidsfrister (artikkel 16b punkt 1). På land skal konsesjonsprosessen ikke overstige to år, og offshore er fristen tre år. Igjen kan periodene ved særlige grunner forlenges med seks måneder.
Disse tidsfristene vil være en dramatisk endring i forhold til den etablerte konsesjonsbehandlingen i Norge, som normalt tar 6-7 år. Også utenfor de utpekte områdene vil det være korte tidsfrister for behandlingen. Dette reiser spørsmål både om den faglige kvaliteten på en så hurtig saksbehandling, og ikke minst muligheten for organisasjoner og berørte innbyggere til å sette seg inn i sakene og reagere på utbyggingsprosjekter. Det reviderte fornybardirektivet bryter med systemet i plan- og bygningsloven som skal ivareta et en sak blir tilstrekkelig belyst, og sikre innsyn og demokratisk involvering før beslutning treffes.
Nei til EU mener direktivets hurtigbehandling er uansvarlig ut fra naturfaglige hensyn og for å kunne gjøre informerte samfunnsmessige avveininger. Direktivets system er også uholdbart fordi det vil innebære en overkjøring av organisasjoner, befolkningen og lokaldemokratiets muligheter til involvering og innflytelse
Nei til EU vil minne om at en forutsetning ved inngåelsen av EØS-avtalen blant annet var at avtalen «ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne beslutningsprosess» (St. Prp. 100 (1991-92), side 316). Det reviderte fornybardirektivet innebærer derimot store endringer i konsesjonsbehandlingen på et helt sentralt samfunnsområde som energi. Direktivet er i strid med det som var Norges utgangspunkt for tilslutning til EØS-avtalen.
Nei til EU krever at det reviderte fornybardirektivet og EUs fjerde energipakke i sin helhet, som det foregående 2018-direktivet er del av, avvises ved at Norge benytter vetoretten i EØS-avtalen.
Les mer om Fornybardirektivet.
