oss 100 kroner!
Hovedkvarteret til den Europeiske Union i Brussel huser verdens største byråkrati. Planer og forslag av ulik viktighet produseres i et kjør. Det settes korte høringsfrister når nye lover og regler ønskes innført. Få klarer å følge med i svingene.
For mange virker det sånn at en elite av byråkrater med vyer for «sitt» Europa, presser fram direktiver og forordninger uten folkelig forankring.
Mye skjer gradvis og lures inn bakveien. Dermed merkes endringene minst – og først når det er for seint å protestere.
EUs tidligere president Jean Claude Juncker – forkjemper for Luxembourg som skatteparadis – sa det sånn for 10 år siden:
«Vi blir enige om noe, gjør det kjent, og venter. Siden folk flest ikke skjønner hva som er blitt bestemt, blir det sjelden bråk. Så bare fortsetter vi. Skritt for skritt. Helt til det ikke er noen vei tilbake».
I disse dager har det såkalte (reviderte) Fornybardirektivet stått på vår dagsorden. EUs energikommisær har krevd norsk innføring i løpet av sommeren. Til tross for splid innad i regjeringspartiene og forsikringer fra Støre om at det er vi – ikke EU – som skal bestemme vår energipolitikk, er det ikke umulig at Arbeiderpartiet og deler av Senterpartiet bøyer av. Sånn at i hvert fall deler av direktivet kan bli innført.
Så får de mest splittende krav legges på is til etter valget.
Med ny Høyre-regjering vil da Energipakke 4 – som er en del av Fornybardirektivet – greit gå gjennom. Selv med Frp som regjeringspartner.
En plass rundt Kongens bord, betyr ofte mer enn prinsipper.
Fornybardirektivet er etter ex-president Juncers oppskrift. Det har komplisert språk og er vanskelig å forstå – både for meningmann og sikkert også for mange av våre politikere. Attpåtil er det ikke oversatt til norsk. Det var kort høringsfrist – den gikk ut i går. Hensikten synes tydelig: Færrest mulig protester for så lettere å kunne banke direktivet gjennom.
For Norge burde hele direktivet være uaktuelt.
Vi er mer enn nok fornybare allerede, ikke minst takket være vår vannkraft. Ytterligere fornying – som for eksempel storstilt vindkraftutbygging og elektrifisering av oljeplattformer – vil koste uforholdsmessig mye.
I global sammenheng vil sånne tiltak snarere få negativ betydning.
Med land som Polen, som baserer hoveddelen av sin energiproduksjon på kullkraft, stiller det seg annerledes.
Sammenlign med en sprinter i toppklasse og en vanlig turgåer. Begge skal tilbakelegge samme distanse, men kravet er nå at begge skal gjøre det på halv tid. Framfor å bruke en halv time, skal sprinteren heretter klare distansen på et kvarter. Framfor å bruke to timer, skal turgåeren heretter klare det på en time.
Hvordan går det så etter noen års trening? Sprinteren klarer neppe å halvere tidsbruken, han var jo allerede bortimot topptrent.
Med turgåeren er det annerledes. Han har mye å gå på før han når toppnivå, og klarer målet. Norge er sprinteren her. Turgåeren er Polen.
EUs Fornybardirektiv handler ikke om løping, men om økt produksjon og bruk av fornybar energi. Når 1990 tas som utgangspunkt, skal EU/EØS-landenes klimagassutslipp ned med 55% i løpet av knappe 6 år.
Norges utslippsreduksjon siden 1990 ligger hittil på rundt 5%, mens fasiten for EU-landene – ikke uventet – er langt høyere. Rundt 35%.
Allikevel går det for sakte til at målet kan nås.
I global sammenheng har det nærmest null betydning om Norge når sine mål eller ikke.
Mange mener klimatrusselen er oppdiktet.
Andre at Fornybardirektivets detaljerte tiltak koster langt mer enn de smaker.
Er direktivet snarere en ny måte å gjøre de rikeste rikere, og vanlige folk fattigere?
Strømpris-eksplosjonen er her et stikkord. Det gir ingen mening at norske forbrukere og norsk næringsliv, selv med strømstøtte, skal betale over det tidobbelte av produksjonskostnadene for en nødvendighetsvare som strøm.
Men – kamuflert som «grønt skifte», «solidaritet med Europa» og «Putin har skylda», er tydeligvis det meste mulig.
Fornybardirektivet handler også om utslipp fra transport og oppvarming/kjøling. Med gradvis strengere krav her, kan vi lett komme i den situasjonen at for eksempel lastebiler på batteridrift/hydrogen, vil gi langt større samlet utslipp enn dieseldrevne lastebiler. Fordi produksjonen av batterier og hydrogen, samt lading av batterier – alt ved hjelp av i hovedsak fossile energikilder, er mer forurensende.
Oppvarming ved hjelp av fyringsved, kan også møte begrensninger. Vi kan komme dithen at det blir helt forbudt, eller at det bare blir lovlig i visse ovnstyper.
EU/EØS-landene dekker knappe 3% av jordas samlede landareal, og har drøye 5% av jordas befolkning. Hvor mye betyr utslippsreduksjoner på denne svært begrensa del av jorda, når klima er noe som er globalt, som angår hele jorda?
Hva med de landene utafor Europa som ikke har råd til å iverksette dyre klimatiltak?
Hva med all forurensa industri som er flyttet fra EU-land til fattige land for å unngå strenge miljøkrav?
Hva er vitsen med strenge regler her hjemme, når problemene bare forskyves noen tusen mil unna?
Til folk og land som allerede er utsatt for større trusler mot klima og miljø enn oss?
Om lavere forbruk er løsningen, hva da med økonomisk vekst?
Med arbeidsplasser og selskapenes overlevelse og fortjeneste?
Og – hva med de miljø- og klimaforurensninger det sjelden snakkes om?
De som skapes av våpenproduksjon, militærøvelser, kriger og millioner av drepte og sårede.
Her foreslår EU ingen direktiver.
I stedet puster de til ilden.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
