oss 100 kroner!
Forsnakkelse, Barth Eide?
(sendt til Klassekampen 5. februar.)
Utenriksminister Espen Barth Eide sa på Dagsrevyen 4. februar at de som ønsker å svekke Vestens innflytelse over Ukraina utnytter krigen mellom Israel og Palestina til det formålet.
Med det fikk vi nok en bekreftelse på at krigen fra NATO-lands side dreier seg om innflytelse over Ukraina (mens Russland, Ukrainas nabo, ikke skal få lov til å ha det).
Videre: Hvis det å peke på Barth Eides og Vestens hykleri når det gjelder hvordan de forholder seg til de to krigene (våpen og sanksjoner mot Russland, ingen av delene mot Israel) er å utnytte situasjonen, har Barth Eide rett. Men for det første er det viktig å peke på dette hykleriet, hver dag. Også fordi Israels krigføring er mye mer brutal enn Russlands. For det andre er det bra at Vesten får mindre innflytelse over Ukraina, da det var den innflytelsen som førte til krig der.
Klassekampens Peter M. Johansen beskrev dette på en god måte i artikkelen «Slik ble Janukovitsj styrtet» fra 2015, om USA/Vestens medvirkning til kuppet (‘revolusjonen’ som tilhengere av kuppet kaller det):
«Telefonsamtalen 4. februar mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt avslører at USA var fullt ut involvert (…) Snikskytteren Sergejs vitnemål bekrefter at demonstranter var bevæpnet og skjøt mot politiet (…) Uten president eller parlamentets president til stede ble Janukovitsj avsatt, stikk i strid med begge konstitusjoner. Donbass og Krim sto igjen uten representasjon, og de skulle heller ikke komme til å få det, silt ut av «lutringsloven», som raskt ble innført allerede 26. februar».
Dette fikk en lenge varslet motreaksjon i de områdene som ble stående uten representasjon. Ja, det var på forhånd kjent at det ville skje. Det var altså ikke nødvendig for Russland å starte noe opprør der. Det skjedde av seg sjøl, grunnet frustrasjon og raseri over det som hadde skjedd i Kiev og at Vesten var involvert i det. Dagsrevyen meldte allerede to dager etterpå: «Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles».
Det ble videre trukket en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia på Dagsrevyen den dagen (24. februar 2014). Noe som forteller oss hva demonstrantene håpet på.
Demonstrasjonene førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt, stort sett uten særlig motstand. Dette utartet til krig etter hvert som Ukrainas nye myndigheter prøvde å ta tilbake kontrollen, med NATO-lands støtte, også Norges, mens Russland støttet opprørerne. Men det var altså kuppet/revolusjonen som tente gnisten.
Problemet med sånne som Barth Eide, eller vestlige ledere i det hele tatt, er at de ikke er i stand til å se noe negativt med vestlig innflytelse, kun positivt. Dette til tross for at nettopp vestlig innflytelse har ødelagt en rekke land: Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for å nevne det som har skjedd siden 2001. Samt at vestlig innflytelse førte til krig i Ukraina og muliggjør Israels folkemord på palestinerne. Det er også «vestlig innflytelse» når USA og UK bomber Yemen, Irak og Syria, som de har gjort den siste uka, med samtykke fra Barth-Eide, regjeringen Stortinget og norske medier.
Trump oppfordret sjølsagt ikke Russland til å angripe NATO-land
(sendt til Klassekampen 13. februar).
Forskjellen mellom Klassekampen og NATO-mediene, som mange kaller dem, viskes gradvis ut. Det gjelder også måten KK 13. februar, ved Eirik Grasaas-Stavenes, fortolket Donald Trump på. For nå påstår norske medier fra NRK til TV 2, Aftenposten, VG og Klassekampen nesten ordrett at Trump oppfordret Russland til å angripe NATO-land mens han var president.
Bakgrunnen her er at Trump var misfornøyd med at NATO-land brukte for lite penger på forsvar og derfor presset NATO-land til å ruste opp. I det tilfellet som mediene har fråtset i de siste dagene var det sånn at han samtalte med lederen for et stort NATO-land (han sa ikke hvilket, det kan ha vært Frankrike eller Tyskland). Og for å få dette landet til å bruke mer penger på ‘forsvar’, dvs innkjøp av USA-produserte våpen, sa han at USA ikke vil forsvare dette landet hvis Russland skulle finne på å angripe det. Deretter sa Trump at han ville si til Russland/Putin at de kan «gjøre hva faen de ønsker» (KKs oversettelse) med dette landet hvis det ikke betaler for seg.
Poenget er for det første at Trump, mens han var president, sa dette til lederen i et NATO-land, ikke til Russland/Putin. For det andre, og enda viktigere, sa Trump umiddelbart etterpå at denne trusselen fikk landet til å punge ut til sitt forsvar. «And the money came flowing in».
Trump fortalte altså, på sin måte, at han hadde lyktes med å få dette landet til å bevilge mer penger til forsvar. Men denne avgjørende uttalelsen har enten blitt klippet bort eller oversett av norske medier.
Rett før dette advarte Trump forøvrig mot at Ukraina «i løpet av noen uker» kan finne på inngå en avtale med Russland for å få slutt på krigen. Det ble også fortiet, av Klassekampen som av andre.
Propaganda har mange former. Det å tie om vesentlige forhold, lie by omission, er den vanligste.
Dokumentasjon:
Appell med kommentar
(sendt til KK 3. mars 2024)
«Ukrainere gjemmer seg for å slippe å krige. Utslitte soldater trygler om å få en pause. Andre gjemmer seg for å slippe å bli sendt til fronten i Ukraina. Enkelte forsøker å betale seg bort fra farene i skyttergravene». Dette meldte NRK 3. mars.
Derfor denne appellen til Klassekampen og øvrige norske redaksjoner, den norske regjeringen, Stortinget og andre ‘patriotiske’ norske kvinner og menn: Ukraina trenger folk til å betjene alle våpnene dere sender til dem. Altså har tiden kommet for at dere melder dere ved fronten i Ukraina. Dere har sikkert også sønner og døtre dere kan avse.
Jeg tror det er prestisjetapet mer enn omsorg for Ukraina som er årsaken til at norske/vestlige politikere fortsetter med å pøse våpen inn til sine marionetter i Kiev. For de taper ikke bare krigen mot Russland, de taper også det vestlige verdenshegemoniet, som har vart i over 100 år. En ny verdensorden melder seg, der USA/NATO/EU ikke lenger er ‘kongen på haugen’. Vestlige ledere fortsetter derfor å sende våpen for å utsette sitt eget fall, med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde. Hvis de hadde hatt omsorg for Ukraina og ukrainerne hadde de ført en annen politikk allerede i 2014.
Og her et paradoks: Venstresida i Norge pleide å snakke entusiastisk om nettopp behovet for en ny verdensorden. Vel, nå er den her. Men nesten hele venstresida stritter i mot, sammen med ‘sentrum’ og høyresida.
Logisk akrobatikk med skjevt nedslag
(sendt til KK 12. mars).
I Klassekampen av 12. mars opplevde jeg igjen at Arve Ottersen, Magne Kaldhusdal, Jørn Magdahl og Lars Borgersrud tilla meg meninger jeg ikke har. Denne gangen også med Boye Ullmann og Rune Naustdal.
Først må jeg tilstå at jeg foretrekker de ukrainerne som er i stand til å se at det er flere enn Russland som har skylda for krigen, og som derfor er innstilt på fredsforhandlinger og kompromisser. Det tragiske er at kompromissene ikke hadde trengt å bli så store hvis de hadde blitt inngått før Russlands invasjon.
Årsakene til at jeg er skeptisk til Sotsialnyi Rukh, ‘Ukrainas nye venstreside’, gjorde jeg rede for 6. mars.
Videre: Det at man er motstander av å levere våpen til Ukraina er ikke det samme som å være pasifist (som om det er noe å skamme seg over). Jeg er konsekvent: hverken våpen til Palestina, Israel, Ukraina eller Russland. Men jeg ville ha sett annerledes på det hvis Norge hadde blitt angrepet.
Så påstås det at jeg støtter «den russiske versjonen av denne krigen». Faktum er at jeg fordømte Russlands invasjon allerede første dag. Men: også andre land kunne ha handlet annerledes. For det var ikke sånn at Norge, USA og andre NATO-land var nødt til å akseptere alle NATO-utvidelsene, inkludert intensjonen om at Ukraina og Georgia skal bli med. Langt mindre var de nødt til å støtte kuppet/revolusjonen i 2014 og det nye regimets krigføring fra samme år.
Jeg skrev heller ikke at ‘de seks’ er mot fred. Det er deres lange, farlige og ufredelige omvei til eventuell fred jeg kritiserer.
Nå snakker til og med Frankrike og andre NATO-land høylytt om å sende soldater inn i krigen. I virkeligheten har det vært NATO-soldater eller ‘instruktører’ i Ukraina siden 2014. Så det er med vantro jeg registrerer at ellers opplyste mennesker ikke ser at dette også er en stedfortrederkrig. Samtidig er folkemassene på vei i motsatt retning. 2 av 3 tyskere er mot rakett-leveranser til Ukraina, bare for å nevne et eksempel.
Etter som tiden går blir det mer og mer tydelig at det også foregår en krig om verdensordenen. Krigen mellom Israel og Palestina har samme virkning som katalysator for denne utviklingen. Og da kommer jeg til et paradoks: Venstresida pleide å prate mye og høylydt om behovet for en ny verdensorden. Vel, nå er den her. Men nesten hele venstresida stritter i mot, sammen med ‘sentrum’ og høyresida.
