oss 100 kroner!
Dette er 99. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
26. desember
Jonas Gahr Støre er «bekymret» for eskalering i Midtøsten på Dagsrevyen i dag. Ja, Netanyahu sa så seint som i går at han ville trappe opp. Og det gjør han med våpen fra USA, samt delvis fra norske Nammo, uten at Støre bekymrer seg for noe av dette.
Jeg vet ikke, men det kan tenkes at Netanyahu utnytter vestlige politikeres ‘julemodus’ til å trappe opp. Det er også mulig at han tenker at han må gjøre mest mulig før houtienes blokade fører til matmangel i Israel. Men opptrappingen til Israel fører også til at andre trapper opp. Israel sier nå at de er under angrep fra «syv ulike områder». Med dette håper Israel antagelig å kunne mobilisere det de fortsatt måtte ha av venner i verden.
27. desember
«You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time. » – Abraham Lincoln.
Det kan ikke sies for ofte, det må gjentas så lenge våre medier og politikere fortsetter å spille uskyldige og juge: Krigen i Ukraina er en følge av vestlig imperialisme, ikke russisk imperialisme. Russlands invasjon er en konsekvens av at kolonimaktene i NATO og EU ønsker å dominere hele verden. Denne ambisjonen lå bak da de lyktes med å skaffe et antirussisk marionettregime i Ukraina i 2014, som de siden da har brukt til krig mot Russland. Neste mål er Kina, vel og merke hvis de klarer å ta Russland.
Norske politikere og mediene deres har hele tiden støttet dette, dels fordi de er nyttige idioter for kolonimaktene, dels fordi de deler drømmen om å splitte opp Russland i mindre land, som det er lettere å dominere/herske over. Som de bidro til i Jugoslavia på 90-tallet.
Nå har Russland tatt over nok en ukrainsk by og slik kommer Russland til å fortsette inntil marionettregimet i Kiev kapitulerer. Det betyr at Ukraina vil miste mer og mer territorium takket være vestlig ‘hjelp’.
Hvor lenge skal norske regjeringer og storting fortsette å bruke ukrainere som kanonføde i den håpløse krigen mot Russland? Hvor går grensen for hvor mange ukrainere de er villig til å sløse bort fordi de ikke sjøl tør å gå i krigen? 500 000? En million? To millioner? Fem millioner?
Og hvorfor risikere verdenskrig for det korrupte og halvfascistiske Zelensky-regimet, som har seg sjøl (og NATO) å takke for at Russland invaderte? Her adresserer jeg redaktørene i de største norske mediene: Vibeke Furst Haugen, Olav Terjeson Sandnes, Trine Eilertsen, Gard Steiro, Alexandra Beverfjord, Tore Ryssdalsnes.
Seinere samme dag:
Zelensky har sagt at han vil gjøre Ukraina til et Israel i Europa. Altså et folkemorderisk apartheid-regime som tjener USAs interesser. Dette vekker begeistring i MIFF, her ved leder Conrad Myrland. https://twitter.com/miffno/status/1739944865
Seinere samme dag:
Mange vestlige politikere prøver å få oss til å tro at USA/NATO/EU ønsket å inkludere Russland. Mange tror sikkert det også. Men sannheten er jo at NATO ble dannet for å ekskludere Russland, isolere Russland mest mulig, og at EU nærmest er NATO i Europa. Kai Eide gir her Ine Eriksen Søreide det hun fortjener:
Seinere samme dag:
USA med rævdiltere i Norge har kalt en rekke statsledere for Hitler, bortsett fra han som fortjener det mest: Netanyahu.
Seinere samme dag:
Israel sier at de fører krig mot Hamas, noe norske politikere og mediene deres har akseptert siden de bruker begreper som «Israels krig mot Hamas». Men på Vestbredden er det Fatah som styrer, ikke Hamas. Allikevel herjer Israel der også. Ja, Israel har drept, terrorisert og fordrevet palestinere i 75 år.
Det at norske medier og politikere bruker Israels offisielle begrepsbruk om dette, er som om de skulle ha brukt Russlands offisielle begrepsbruk, «militær spesialoperasjon» om Russlands krigføring i Ukraina.
Seinere samme dag:
Alexey Arestovich, gaven som gir og gir, særlig etter at han fikk sparken av Zelensky for nærmere et år siden. Ukraina bør søke fred med Russland og gå sammen med Russland om å saksøke Vesten, sier han her: https://www.facebook.com/messenger_media?attachment_id=7217761708286565&message_id=mid.%24cAAAAAAQvv3qS3J4gXmMq1jUDrFgA&thread_id=553192189
Klippet er tatt fra dette intervjuet av 21. desember:
Seinere samme dag:
En god nyhet i alt det elendige: USA har et økende problem med rekruttering til sitt militære. Årsaken er at flere og flere skjønner at USAs militære ikke er til for å forsvare USA, men for å tjene USAs styrtrike elite, sier Brian Berletic, som sjøl er veteran. Men det er likevel USA norske politikere satser på for å forsvare Norge. Skal man le eller gråte av dem?
28. desember
Da tidligere NATO-diplomat Kai Eide, via TV 2, snakket fornuft til Jens Stoltenberg om interessesfærer. Til ingen nytte, da Stoltenberg insisterer på vrangforestillinger, som at det ikke finnes noe som heter interessesfærer. Og Stoltenberg, han av alle, er nærmest en guru for norske politikere, journalister og redaktører. Hvordan kan det gå galt?
https://www.tv2.no/video/nyhetene/kai-eide-uttaler-seg-for-hardt/1712785/
Seinere samme dag:
Det finnes sikkert politikere og embedsmenn på høyt nivå i Norge som tenker at det er på tide å trekke i nødbremsen: Nok er nok. Dette er farlig. Vi driver verden stadig nærmere atomkrig, med vår politikk i Midtøsten og i Ukraina (faren for atomkrig er etter min mening størst i Midtøsten, grunnet en stadig mer presset Netanyahu).
Men hva gjør de i så fall? Hvis de går ut i mediene med det vil de få sparken eller det som verre er. Og hvis de snakker med kolleger om det risikerer de å bli avlyttet (av USA) eller angitt av kolleger.
Det at ingen så langt har trukket i nødbremsen viser at de ikke har mot eller integritet. For slike politikere og embedsmenn finnes i blant annet USA, der toppbyråkraten Josh Paul nylig sa opp jobben i protest mot USAs våpenleveranser til Israel. «Nå ber han Norge heve stemmen for å stanse krigen i Gaza», skrev NRK 22. desember. Men slik hjelp får han ikke. Ikke fra Jonas Gahr Støre. Heller ikke fra den såkalte opposisjonen i Norge. Like lite som fra mediene.
Craig Murray var britisk ambassadør til Usbekistan fra august 2002 til oktober 2004, men kom i unåde i Storbritannia fordi han rapporterte om torturen myndighetene i Usbekistan brukte og som Tony Blairs regjering så gjennom fingrene på. Han ble fengslet en periode for noen år siden (steigan.no var meg bekjent det eneste mediet i Norge som fortalte om det) og nå er han på flukt grunnet frykt for å bli arrestert på ny, som en ny Julian Assange. I denne artikkelen forteller han om hva vi har lært i 2023.
«Jeg har forlatt landet fordi jeg frykter at jeg offisielt er «under etterforskning» i henhold til terrorloven, og jeg frykter at jeg vil bli arrestert og satt i fengsel i to år i påvente av rettssaken. Mange mennesker har blitt arrestert for å uttrykke sin forferdelse over massakren gjennom plakater, ord eller til og med sanger som politiet dømmer som «støtende».
Politiaksjoner er ofte forårsaket av instruksjoner fra selvutnevnte, sionistiske utenom-juridiske organisasjoner».
Tenk om også Norge hadde hatt noen topp-politikere og byråkrater med integritet?
29. desember
Carl Bildt, tidligere statsminister i Sverige, jubler over at G7-landene har bestemt seg for å stjele 300 milliarder dollar fra Russland. Jeg går ut i fra at EU vil slutte seg til dette tyveriet, i likhet med Jonas Gahr Støre og den såkalte opposisjonen i Norge, samt norske medier. Og det er tyveri, uansett hva man mener om Russland.
Men hva lærer andre land av dette? De lærer at de ikke kan investere noe i NATO/EU-landene og i hvert fall ikke i USA. For det NATO/EU-landene kan gjøre mot Russland, verdens største land, kan de sjølsagt også gjøre mot mindre land. Slik slår USA/Vesten nok en spiker i sin egen kiste som verdens hegemon.
Seinere samme dag:
Noen av de som er enige med meg om Russland/Ukraina/NATO er uenige med meg om Israel/Palestina. Og omvendt.
Jeg har inntrykk av det mest dreier seg om religion. Det er dermed ikke prinsipper, men fordommer eller antagelser om hvilken religion som er best/verst som ligger til grunn for en del menneskers holdning til konfliktene. For: på den ene siden er det mange kristne som liker Russland fordi de ser på Russland som et land som står opp for kristendommen. På den andre siden er det mange som støtter Israel fordi de ser på Israel som et land som bekjemper islam. Israels propaganda har nemlig de siste 20-30 årene lyktes med å få mange til å tro at konflikten mellom Israel og Palestina bunner i religion. Anders Behring Breivik er en av dem. Vi vet alle hva det førte til.
Krigen i Midtøsten mellom Israel og Palestina dreier seg om det kriger vanligvis dreier seg om: retten til å dyrke jorda og andre naturresurser. Krigen i Ukraina er i mindre grad en krig om naturressurser. Dvs, for ukrainerne er den det. Men det er ikke naturresurser som motiverer Russland, for det har Russland nok av. Men når Russland først tar over ukrainske landområder vil de sjølsagt bruke ressursene der.
Krigen i Ukraina er mest av alt en krig om Ukraina, der kolonimaktene i NATO og EU på den ene siden og Russland på den andre kjemper om innflytelse over landet. Religion brukes til en viss grad til å mobilisere til krigene, både i Ukraina, Russland, Palestina og Israel. Men religion er ikke årsak til noen av krigene.
Her https://www.youtube.com/shorts/a9eQxvIh6QA har ellers John Mearsheimer en god forklaring på hva realpolitikk er. God, men irriterende for de som tror at Norge og allierte er mer humane enn andre land. I Norge har vi nemlig blitt indoktrinert med at det er absolutte forskjeller mellom «diktaturer» og «demokratier», at det står mellom godt og ondt, svart og hvitt. At land enten er demokratiske eller diktatoriske, når det i virkeligheten dreier seg om varierende grader av demokrati/diktatur innen hvert enkelt land.
30. desember
«Apparatsjik kan bety en fantasifattig, lojal partisoldat som gradvis klatrer i et kommunistisk system for å oppnå egne privilegier» – Wikipedia. Men begrepet passer også på mange i Norge i dag, sjøl om Norge ikke er kommunistisk. Ja, det passer antagelig på alle land gjennom alle tider. .
Er Gaza nå så pinlig for norske politikere at de prøver å villede oss ved å rette oppmerksomheten mot Russland? Eivind Vad Petersson, statssekretær i UD, er en av mange norske roboter som har blitt programmert til å bruke begrepet «fullskala invasjon» om Russlands krigføring i Ukraina. I går ga NRKs Dagsrevyen ham god anledning til det. Men han ble ikke bedt om å fordømme Israels folkemord på palestinere, som er laaaaaaaaaaangt verre.
Ja, Russland har invadert Ukraina. Men invasjonen var hverken fullskala eller uprovosert. NATO-roboter som Peterson insisterer på løgnen til tross for at han var med på å framprovosere Russlands invasjon.
Seinere samme dag:
Hvis Vesten hadde hatt ansvarlige, kompetente og seriøse ledere hadde det 1) ikke blitt krig i Ukraina. Og da hadde de 2) for lengst innført våpenembargo mot Israel.
Begge deler er tegn på at Vesten har et alvorlig systemisk problem, et system der «dritten flyter til toppen». For USAs militærindustrielle kompleks har enorm innflytelse på hvilke politikere som (ikke) når til toppen, også i Norge. Dette fordi USA overvåker politikere og slik, gjennom hjelpere i Norge, kan fryse ut politikere de ser på som uønskede gjennom ryktespredning og/eller offentlig skittkasting.
Hva så med ikke-vestlige ledere? De har sjølsagt også ansvar. Ja, vi har alle et ansvar for å si i fra om urett og helst gjøre noe med det. Det finnes ikke frihet uten ansvar og slett ikke lederskap uten ansvar.
Men: Det er Vesten med USA på toppen som insisterer på å styre verden. Da følger det naturligvis med et helt spesielt ansvar for å hindre kriger. Og det gjelder sjølsagt aller mest USAs presidenter.
FN ble dannet rett etter andre verdenskrig, 24. oktober 1945, med et formål om at konflikter skulle løses på fredelig vis. I stedet har USA flere ganger lyktes med å lure og bruke FN til å føre krig, første gang allerede i 1950, mot Nord-Korea. De som styrer USA, hvem det enn er, har slik vist at de ikke fortjener den tilliten norske og andre vestlige ledere har gitt dem.
31. desember
Facebook-minne fra nyttårsaften 2000. Jeg syns jeg var vågal da jeg antydet at USA kunne komme til å bruke sabotasje/terror mot Nord Stream. Det syntes jeg da, men ikke nå.
Seinere samme dag:
2023 – året det var så bratt.
Sant å si har vi ikke hatt annet enn ‘bratte’ år siden 2020. For coronaen førte til enda mer av den polariseringen som norske medier og myndigheter bekymret seg for i en årrekke også før det, men som de har vært med på å skape med en splittende politikk. Det inkluderer Stortingets knefall for EU i energipolitikken, som har svært liten folkelig oppslutning.
Da Russland invaderte Ukraina i 2022 ble det naturligvis enda ‘brattere’ og enda mer polarisert. Men invasjonen skyldtes en vestlig politikk som norske medier og politikere støttet. Så de har ingen rett til å spille uskyldige.
Så var det i grunn bare et tidsspørsmål før det ville bryte ut ny krig mellom Israel og Palestina. Eller krigen mellom Israel og Hamas, som norske politikere, redaktører og journalister har blitt instruert til å kalle den. Men denne gangen er faren for eskalering og spredning til andre land mye større enn tidligere. Og det er fortsatt Norges allierte, med USA på toppen, som muliggjør Israels folkemord.
Norge leverer også våpen til Israel, gjennom Nammo. Norske politikere kunne ha stanset dette våpensalget. Men de tør ikke, av hensyn til USA. Norge kan rett og slett ikke kalles en fri, sjølstendig og uavhengig stat.
Når vi nå går inn i et nytt år anser jeg faren for ytterligere eskalering i Midøsten for større enn våpenhvile. I alle fall varig våpenhvile. Når det gjelder Russland og Ukraina er jeg litt mer optimistisk. Uansett tror jeg at 2024 blir enda brattere enn 2023. Men vi kan ikke annet enn å håpe på det beste.
Ha et så godt nytt år som mulig.
