Frankrike kledde seg opp og har ingen steder å gå

0
Fra sitt forgylte kontor i Élyssée-palasset taler Macron til folket dypt der nede. Skjermdump fra video.
Av M. K. Bhadrakumar.

Helt siden det knusende nederlaget i Napoleonskrigene er Frankrike fanget i de vanskelighetene som rammer land som blir klemt mellom stormakter. Etter andre verdenskrig tok Frankrike tak i denne vanskeligheten ved å smi en akse med Tyskland i Europa. 

Fanget opp i en lignende knipe tilpasset Storbritannia seg til en underordnet rolle som benytter seg av den amerikanske makten globalt, men Frankrike ga aldri opp sin søken etter å gjenvinne ære som en global makt. Og det fortsetter å være et arbeid som pågår. 

Angsten i den franske psyken er forståelig når de fem århundrene med vestlig dominans av verdensordenen nå nærmer seg slutten. Denne vanskeligheten dømmer Frankrike til et diplomati som konstant er i en tilstand av påtvunget handlingslammelse ispedd plutselige anfall av aktivisme. 

Men for at aktivisme skal være resultatorientert, er det nødvendige forutsetninger som profilering av likesinnede aktivistgrupper, lederskap og medarbeidere og støttespillere og sympatisører – og, viktigst, opprettholdelse og logistikk. Ellers kommer aktivisme til å ligne epileptiske anfall, en uhelbredelig lidelse i nervesystemet. 

Den franske presidenten Emmanuel Macrons behagelige dager i internasjonalt diplomati endte med den nylige   oppløsningen av den fransk-tyske aksen i Europa, som dateres tilbake til Roma-traktatene i 1957. Da Berlin kraftig svingte til transatlantisisme som sitt utenrikspolitiske dogme, ble Frankrikes innflytelse mindre i europeiske anliggender. 

Det står mye på spill i forsoningsmøtet på fredag ​​når Macron reiser til Berlin for å møte kansler Olaf Scholz, som ikke bare ga ham en kald skulder ved å utelukke bruken av bakketropper fra europeiske land i Ukraina-krigen, men også sette foten ned i Taurus-missilspørsmålet da han hevdet at det ville innebære å utplassere tysk stab til støtte for Ukraina, som han kunngjorde onsdag i Forbundsdagen, ganske enkelt er «uaktuelt» så lenge han er kansler. 

Selvfølgelig er dette ikke for å fornekte Macrons formidable intellekt – slik som da han i et grovt intervju i slutten av 2019 med magasinet Economist erklærte at Europa sto på «kanten av et stup» og måtte begynne å tenke på seg selv strategisk som en geopolitisk makt for å ikke ende opp uten kontroll over sin skjebne. Macrons forutseende bemerkning falt tre år før krigen i Ukraina. 

Ifølge avisen Marianne, som intervjuet flere franske soldater, skal militæret anslå at Ukraina-krigen allerede er uopprettelig tapt. Marianne siterte en senior fransk offiser som spottende sa: «Vi må ikke gjøre noen feil når vi står overfor russerne; vi er en hær av cheerleaders» og å sende franske tropper til den ukrainske fronten ville ganske enkelt «ikke være rimelig». I Élysée-palasset hevdet en navngitt rådgiver at Macron «ønsket å sende et sterkt signal … (i) millimeternøyaktige og kalibrerte ord». 

Natacha Polony : «Macron envisage des troupes en Ukraine : réveillons-nous ou ce sera la guerre totale»

Mariannes redaktør Natacha Polony skrev: «Det handler ikke lenger om Emmanuel Macron eller hans holdninger som en viril liten leder. Det handler ikke engang lenger om Frankrike eller dets svekkelse gjennom blinde og uansvarlige eliter. Det er et spørsmål om vi kollektivt vil bli enige om å gå i søvne inn i krig. En krig som ingen kan hevde vil bli kontrollert eller begrenset. Det er et spørsmål om vi er enige om å sende barna våre til å dø fordi USA insisterte på å sette opp baser ved Russlands grenser». 

Det store spørsmålet er hvorfor Macron likevel gjør dette – går i den grad inn for å bygge sammen en ‘koalisjon av de villige’ i Europa. En rekke forklaringer er mulige, og starter med Macrons holdning når han prøver å tjene politiske poeng til minimale kostnader, motivert av personlige ambisjoner og intra-europeisk friksjon med Berlin. 

Men inntil ganske nylig var Macron tilhenger av dialog med Moskva. Oppfatningen i de fleste europeiske hovedsteder, inkludert Moskva, er at Macron gjør et forsøk på å bringe den ukrainske krisen til et nytt nivå ved å kunngjøre vestlig kamputplassering mot Russland offentlig som en åpenbar politisk manipulasjon. 

Det geopolitiske fremtredende er at Macron som en gang for ikke så lenge siden ba om dialog med Moskva og tilbød sin mekling med Russland, som avga den berømte erklæringen om et «Stor-Europa» i 2019 og opprettholdt kontakter med Russlands president Vladimir Putin om dette; som i februar i fjor, mens han snakket om Russlands «sikre nederlag» i Ukraina, ba om å unngå å «ydmyke Moskva»; som gjentatte ganger understreket sitt engasjement for et diplomati som ble tilskrevet Charles de Gaulle, som tildelte Frankrike rollen som en «bro mellom øst og vest» – har nå svingt til den andre ytterligheten av hard euro-atlantisk retorikk. 

Denne forferdelige inkonsekvensen kan bare sees på som en følge av den ugunstige utviklingen av hendelsene i scenariet med den ukrainske krisen, med det faktum at utsikter til et russisk nederlag i krigen ikke lenger ligger i kortene og er erstattet av den økende muligheten for at fred til slutt vil bare være oppnåelig på Russlands premisser. Sagt på en annen måte, dette endrer maktdynamikken i Europa dramatisk, noe som selvfølgelig påvirker Macrons egne ambisjoner om å «lede Europa». 

I mellomtiden har russisk-franske forhold også gjennomgått et stadium med hard konkurranse og rivalisering – til og med konfrontasjon – på en rekke områder. Til å begynne med sa den franske utenriksministeren Stephane Sejournet i et intervju med Le Parisien i januar at Russlands seier i Ukraina vil føre til at 30% av verdens hveteeksport blir kontrollert av Moskva. For Paris er dette et spørsmål om bærekraften til en av nøkkelsektorene i den franske nasjonaløkonomien.

Fransk landbruk er preget av sin historie som hadde sin begynnelse med gallerne i 2000 f.Kr. Det må forstås at i moderne historie var den franske revolusjonen i 1789, som endret alle deler av den franske sosiale orden og førte til avskaffelse av privilegier for overklassen, også en landbruksrevolusjon, som tillot en bred omfordeling av jord. Det er nok å si at franskmennenes bånd til jordbruket deres er veldig sterkt.

Som det nå er endrer afrikanske stater strukturen for kornimport på grunn av de tekniske forskriftene som er introdusert av EU som en del av den grønne agendaen, og franske bønder møter følgelig økende kostnader, og utover det er det nå også det truende tapet av regionale markedsandeler til Russland. 

Dette er på toppen av det innhogget Russland gjør i våpeneksporten til det afrikanske kontinentet i det siste. Også i politisk-militære termer har Frankrike tapt terreng til Russland i den ressursrike Sahel-regionen, landets tidligere kolonier og tradisjonelle lekegrind. Saken er at fuglene kommer til å hvile over Frankrikes nykoloniale strategier i Afrika, men Paris foretrekker å legge skylden på Russlands Wagner-gruppe som har rykket inn for å fylle sikkerhetsvakuumet i Sahel-regionen, samtidig som anti-franske styrker har kommet til makten i flere land samtidig – Mali, Niger, Burkina Faso, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. 

I de beste geopolitikktradisjonene har Frankrike begynt å gjengjelde i regioner som er følsomme for russiske interesser – Armenia, Moldova og Ukraina der russisk militær tilstedeværelse er i det franske trådkorset. Ikke overraskende er Ukraina det mest strategiske området der Macron håper å oppnå en større fransk tilstedeværelse. 

Gjennom det håper Macron å fremme sine lederambisjoner i Europa som navigatør for EUs utenrikspolitiske strategi i en vid bue fra det afrikanske kontinentet over Middelhavet til Transkaukasia – og potensielt hele veien til Afghanistan. 

Alt dette utspiller seg mot det historiske bakteppet av en uunngåelig amerikansk nedtrapping i Europa, mens Indo-Stillehavet varmes opp og den ulmende rivaliseringen med Kina blir en altoppslukende lidenskap for Washington. I tillegg begynner den ruvende tilstedeværelsen til Russland over hele Europa å bli følt intenst ettersom landet vokser frem som den militære og økonomiske makt nummer én i det strategiske rommet mellom Vancouver og Vladivostok. 

I dag er paradokset at den daværende russiske presidenten Dmitrij Medvedev helt tilbake i 2008 hadde foreslått en juridisk bindende pan-europeisk sikkerhetsavtale, som ville utvikle en ny sikkerhetsarkitektur i Europa, som skulle involvere omforming av de eksisterende og skape nye institusjoner og normer som regulerer sikkerhetsrelasjoner i Europa i et større geopolitisk rom som strekker seg østover «fra Vancouver til Vladivostok». Men dessverre oppfordret USA europeerne til å se det såkalte «Medvedev-initiativet» som en felle for å svekke NATO, OSSE, EU og andre europeiske organer, og avviste den fantastiske ideen som ville ha forankret den etter-kalde krigen i en æra fast forankret i en forpliktende sikkerhetsarkitektur. 


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

France all dressed up and nowhere to go


NRK: I går kl. 21:21 Macron: – Vil sørge for at Russland aldri vinner krigen Under et TV-intervju torsdag gjentok Frankrikes president Emmanuel Macron at han ikke utelukker at vestlige soldater kan bli sendt til Ukraina. Han understreket samtidig at Frankrike vil gjøre alt for å sikre at Russland ikke går seirende ut av krigen. – Dersom situasjonen forverrer seg, vil vi sørge for at Russland aldri vinner den krigen, sa han.

Forrige artikkelIsraelske tropper gjennomførte et massivt angrep på Jenin
Neste artikkelStans krigen i Ukraina. Stans våpenleveransene. Krev fredsforhandlinger nå!
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.