oss 100 kroner!
1. mars 2024
Dette innlegget av Ola Tunander ble holdt på partiet Fred og rettferdighet sitt møte i Oslo 24.02.2024. Innlegget er også trykt i Ny Tids siste nummer 28.02.2024, og ligger på Tunanders Substack-konto.
Tunander tar til motmæle mot begrepet «fullskala krig» og begrunner hvorfor det «Å snakke om et «uprovosert russisk angrep» er ren propaganda.»
Tunanders rikholdige kildegrunnlag er lagt ved innlegget.
Innlegget er gjengitt her med Tunanders tillatelse. Noen få uthevinger av teksten er gjort av Politikus.
Red. Politikus
Ola Tunander: Media som en totalitær maskin som Sovjets Pravda
Hva kommentatorer kan si i massemedia – på Dagsnytt 18 og i de store avisene – har blitt snevret inn, ja ensrettet, særlig når det gjelder spørsmål om Ukrainakrigen. Flere av dem jeg kjenner har sagt opp sine avisabonnement. Andre ønsker å holde i en papiravis til frokost nesten uansett innehold fordi de alltid har gjort det. Men de skremmes samtidig av inkompetansen blant politikere og journalister som til synelatende lever i en parallell verden. De som i mange tiår har studert sikkerhetspolitikk og erfaringene fra den kalde krigen, velger å tie stille. De som kunne ha advart oss mot en vanskelig utvikling, har gitt opp. For noen tiår siden fantes det, i det minste innenfor arbeiderbevegelsen, en erkjennelse av at man måtte ta motpartens behov for sikkerhet på alvor. Men nå er alt glemt. Den hybris som er typisk for journalister, politikere og offiserer i dag, vil slå tilbake. Vi kan kun vente på at det vil gå så ille som vi allerede sagt.
Praktisk talt alle kommentatorer i massemedia har siden 2022 hevdet at Russland gikk inn i Ukraina for å erobre land for å gjenopprette det gamle russiske imperiet eller Sovjetsamveldet. Mange har sett for seg en seier, en frigjøring av Ukraina fra russerne slik vietnameserne frigjorte seg fra USA eller som Norge, som lyktes å frigjøres fra den tyske okkupasjonen. Og jo mer moderne våpen som Vesten ville gi Ukraina, desto større ville muligheten være for Ukraina å gjenerobre tapt land. Så ble det sagt.
Men de som kjenner amerikansk-russisk sikkerhetspolitikk vet at dette ikke har mye med virkeligheten å gjøre. Ikke desto mindre har det vært det eneste aksepterte narrative innenfor den norske medieverden. Den som har sagt noe annet har umiddelbart blitt kastet ut i periferien. Mediesystemet har fungert som en totalitær maskin, en sentrifuge, og den som har tatt opp det selvfølgelige har blitt slynget ut i stillheten. Det har bare funnets én oppfatning. Vi må gå tilbake til Pravda under den sovjetiske periode for å finne noe tilsvarende.
Men nå har noe hendt. De seneste ukene har stadig flere blitt nødt til å revurdere muligheten for en ukrainsk seier. Den massive ukrainske våroffensiven 2023 ble først til en sommeroffensiv og fortsatte siden som en høstoffensiv. Men Ukraina lyktes aldri med å gjenerobre tapt land. Amerikanske aviser har nå mistet håpet om en ukrainsk seier, et håp som hadde blitt presentert i norske aviser og på Dagsnytt 18 og som da fikk den norske regjering til å gi titalls milliarder til Ukraina i våpenstøtte. Men jo mer våpen vi har gitt, desto flere soldater er blitt drept uten at noe var blitt forandret på slagfeltet. I dag vet vi at Ukraina har tapt flere hundre tusen mann uten at fronten har beveget seg overhodet. Alt det media fortalte oss har vist seg å være falskt. For USA har det viktige ikke vært en ukrainsk seier, men å «svekke Russland» også hvis det ville koste hundretusentalls døde ukrainere. Allerede i mars 2022 sa USAs tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman: «Vi [USA] vil kjempe til den siste ukraineren».
I dag står vi ovenfor en grusom virkelighet som journalister, kommentatorer og politikere også må ta ansvar for. Praktisk talt alle politikere og journalister i Vesten har fra den 24 februar 2022 innledet med å snakke om en «full-skala invasjon» og et «uprovosert russisk angrep» for å «erobre Ukraina». Uttrykket «full-skala invasjon» har vært brukt før, men etter februar 2022 har dette uttrykket antagelig blitt anvendt flere ganger hver måned enn det har vært brukt til sammen i historien. Det var Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba som tidlig på morgenen den 24. februar 2022 snakket om Putins «full-skala invasjon av Ukraina», og praktisk talt alle aviser og tv-kanaler kom den samme dagen til å anvende Kulebas ord. Siden kom nesten enhver omtale om krigen til å bli innledet med «Putins full-skala invasjon» for å «erobre Ukraina». Britiske The Guardian skrev allerede den 2. februar at Washington og London forutså «en full-skala invasjon» av Ukraina. Tidlig på morgenen den 24. februar fordømte den britiske statsministeren Boris Johnson Putins «uprovoserte angrep» og president Joe Biden snakket den samme dagen om «Russlands uprovoserte angrep». Alle journalister brukte samme uttrykk. Det siste begrepet («unprovoked attack» Ukraine) ga mer enn en halv million treff på Google, mens det forrige («full-scale invasion» Ukraine) ga nærmere to millioner treff. Disse begreper har vært styrende for det mediale narrative som har satt rammene for den offentlige samtalen, og ethvert avvik fra dette narrative vil enten «prelle av som vann på gåsa» eller så vil mediemaskinen slynge «dissidenten» ut i stillheten. Allerede fra første dag, ja, fra de første timene, ble det slik etablert noen «sannheter» som satte grensene for den offentlige samtalen. Disse «sannheter» synes opprinnelig å ha blitt utplassert i London og Washington. Kuleba hadde noen timer før angrepet møtt president Biden og forsvarsminister Austin i Washington. Kunsten synes være å etablere «en sannhet», en hegemonisk diskurs, allerede fra de første timene av krigen og siden gjøre denne diskurs vanntett mot enhver kritikk.
Ikke uprovosert
Å snakke om et «uprovosert russisk angrep» er ren propaganda. Allerede i 2008 visste alle som kunne noe om utenrikspolitikk at en NATO-utvidelse som åpnet for et ukrainsk medlemskap, ville måtte føre til krig. I Russland så man på det som en uhørt provokasjon. At Russland ikke gikk til angrep i 2014, til tross for Ukrainas betydning for russisk sikkerhet og til tross for USAs støtte til statskuppet mot den demokratisk valgte presidenten, viser en bemerkelsesverdig russisk tilbakeholdenhet. Etterretningsanalytikeren George Friedman beskrev kuppet i 2014 som «det mest åpenbare statskuppet i menneskehetens historie». Til tross for dette, nøyde Moskva seg med å godta Krims beslutning om å slutte seg til Russland, akseptere en begrenset støtte til de russiskspråklige i Donbass (men ikke deres bønn om å tilhøre Russland) og man inngikk Minskavtalen med Ukraina (etter tysk-fransk megling) for å sikre Ukrainas nøytralitet og integritet og for å gi de russisk-språklige i Ukraina retten til å praktisere sitt morsmål.
Det viste seg imidlertid at USA og Ukraina aldri hadde til hensikt å holde dette løftet. I 2021-22 kansellerte Kyiv og Washington avtalen samtidig som USA bygget seg opp militært i Ukraina. Det er en selvfølge at Russland så på dette som en trussel mot sin eksistens. Landet ble stilt foran den ene provokasjonen etter den andre. Ikke en gang en skriftlig inngått avtale signert i FNs sikkerhetsråd ville Kyiv og Washington overholde.
Etter dette mistet Moskva all tiltro til Vesten. Og det er neppe forbausende at russerne ikke ville oppgi sin suverenitet, noe som ville være konsekvensen av å la USA bygge seg opp militært i Ukraina. Det som i stedet forbauser oss etter alle disse provokasjonene, er at Russland ikke gikk til angrep tidligere. Det narrative som Washington og London etablerte den 24. februar 2022 bygget med andre ord på en ren løgn.
Men det har ikke vært mulig å snakke om dette i de store avisene eller på TV i Norge eller Vesten generelt. Derfor har journalister og andre kommentatorer ikke forstått hvorfor Russland fortsetter krigen og hvorfor man ikke kan tillate seg å tape krigen.
Da krigen i Vietnam i sin tid hadde kostet USA for mye, forlot amerikanerne landet. Og da krigen i Irak og Afghanistan kostet USA for mye, forlot man også disse landene. Mange i Norge har trodd at Russland ville gjøre det samme i Ukraina fordi man trodde at krigen var noe Russland selv hadde «valgt» for å sitere USAs forsvarsjef Mark Milley. Men for Russland handlet krigen ikke om å erobre land, om å sette inn et Quisling-regime eller om å bestraffe en motpart. For Russland dreide krigen seg om å nekte USA et militært nærvær i Ukraina som ville gjort Ukraina til en USA-bastion så tett på Moskva at Russland ikke ville ha mulighet til å forsvare seg. Russerne erklærte et slikt nærvær som en trussel mot statens eksistens. Landet hadde med andre ord ikke noe valg. Så da USA forflyttet våpensystemer stadig nærmere Russland, satt Moskva foten ned. Det betydde at Russland på den ene siden ville ofre alt for å sikre et nøytralt Ukraina, mens USA på den andre kunne forlate Ukraina hvis krigen skulle koste dem for mye.
Ingen planer om å okkupere Ukraina
Russland var fornøyd med den fremforhandlede Minskavtalen. Den var en garanti for et nøytralt Ukraina og en garanti for det østlige Ukrainas sikkerhet og rett til å praktisere russisk. At Russland aksepterte Minskavtalen, viser med all tydelighet at Russland ikke hadde noe interesse av å erobre Ukraina. Det var Ukraina og Vesten som forlot avtalen, ikke Russland. Hvis Russland hadde ønsket å erobre Ukraina, kunne man ha gjort det i 2014 etter det vestlig-støttete statskuppet. Den gang hadde Ukraina ikke en hær som kunne måle seg med den russiske. Russland hadde kunnet mobilisere store styrker og «gjenopprettet det gamle Sovjetunionen» hvis man hadde villet. Men det gjorte man ikke. I sin tale ved invasjonen den 24. februar 2022 sa Vladimir Putin: «Jeg har allerede sagt at Russland har akseptert den nye geopolitiske virkeligheten etter Sovjetunionens oppløsning. Vi har behandlet alle de nye post-sovjetiske statene med respekt og vi vil fortsette å gjøre dette. Vi respekterer, og vi vil fortsette å respektere deres suverenitet. […] Men Russland kan ikke føle seg sikker, utvikle seg og eksistere med en permanent trussel rettet mot oss fra ukrainsk territorium». Og Putin la til: «Vi har ingen planer om å okkupere ukrainsk territorium».
Noen hevder at Putin lyver og at han egentlig ønsket å erobre Ukraina og gjenskape Sovjet. Men man kan ikke nekte for at han forsvarer de post-sovjetiske statenes suverenitet i sin tale.
Men la oss se bort fra Putins tale og hans fulle støtte til «et nøytralt Ukraina» og i stedet se på de rent objektive kriteriene: Invasjonsstyrken på 170 000 – 180 000 mann (ifølge general Milley) var ikke en gang en femtedel av den styrke som hadde vært nødvendig for å okkupere Ukraina ifølge en vestlig tommelfingerregel: én soldat per 40-50 innbyggere. Ja, ikke en gang en tidel hvis vi ser på russisk praksis (jamfør Tsjekkoslovakia 1968). Og heller ikke innledet russerne angrepet med å fly-bombe landets byer slik USA innleder sine kriger. Russland gikk inn med en meget begrenset hærstyrke og nesten uten å sette inn flyvåpenet eller marinen. Dette var et tydelig signal til Vesten om at man ikke hadde til hensikt å erobre Ukraina.
Til tross for at det Putin sa og til tross for det han gjorde entydig pekte på at han ikke hadde til hensikt å okkupere Ukraina, hevdet alle journalister, kommentatorer og politikere i Vesten at det var dette han ville gjøre (her kan vi legge til at et Quisling-regime også ville ha forutsatt en okkupasjon, noe nordmenn vet meget vel).
Under forhandlingene i mars 2022 aksepterte den ukrainske siden Russlands hovedkrav om et nøytralt Ukraina og begge sider åpnet champagneflaskene ifølge president Volodymyr Zelenskyj militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Men etter dette reiste den britiske statsministeren Boris Johnson til Kyiv og fortalte Zelenskyj at fredssamtaler med «krokodillen Putin» var meningsløse og at Vesten ville gi Ukraina all støtte i krigen. Ifølge Zelenskyjs sjefsforhandler David Arakhamia sa Boris Johnson: «Vi skulle ikke signere noe». Vi skulle «slåss» i stedet («Let’s just fight»). Etter dette ga Russland opp håpet om å oppnå en ukrainsk nøytralitet gjennom forhandlinger.
Som en direkte følge av at Ukraina hadde avvist å fortsette forhandlingene, arrangerte Moskva en folkeavstemning blant de gjenværende innbyggene i Donetsk og Lugansk og i de nå okkuperte fylkene Kherson og Zaporizjzja som binder sammen de forrige fylkene med Krim. Deres innbyggere støttet av naturlige grunner Russland og parlamentet i Moskva besluttet deretter å inkludere de fire fylkene i Russland.
Et NATO-medlemskap for «rest-Ukraina» vil imidlertid aldri bli akseptert i Moskva. Russland vil derfor måtte holde krigen gående. Og jo lenger stridighetene fortsetter, desto mer territorium vil Russland ta og desto flere ukrainere vil å bli drept. Ukrainas tap på slagmarken er enorme. Og hundre tusentals drepte soldater må erstattes. I desember sa Zelenskyj at den militære ledelsen nå ønsket å mobilisere opp til 500 000 nye soldater. Men de fleste av disse soldatene vil ikke være veltrente, unge menn. De vil etter hvert bli drept, mens Ukraina taper ytterligere land. Det er som Chas Freeman innledningsvis forklarte om USA: «Vi vil kjempe til den siste ukraineren».
Medienes ansvar
I sum kan vi si at tv-kanaler og aviser i vest snakker om et «uprovosert russisk angrep» og om en «full-skala invasjon» til tross for at denne beskrivelsen ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Dette var et narrativ som ble etablert i Washington og London de første timene av krigen og som hele medieverden repeterte. Vi må spørre oss: hvordan er det mulig at hele den norske, og mye av den angloamerikanske medieverden kunne la seg forhekses av en slik propaganda?
Vi må også spørre: hvordan kunne media legge seg flat for det vi måtte vite var neokonservative propagandainstitutter, som Institute for Study of War under president Kimberly Kagan? Vi kjenner alle Kagan-familien fra to tiår tilbake som for enhver pris ville starte en krig i Irak og siden om mulig fortsette den. Hvorfor er det de samme personene som drev USAs krig i Irak som nå driver Ukrainas krig mot Russland? Og hvordan kunne media se bort fra all den fagkunnskapen som finnes på området? Hvordan kunne de bli så ensrettet, og stole på åpenbart feilaktige påstander som har kostet oss nordmenn mange milliarder kroner og som har kostet hundretusener av liv? De som bærer ansvaret for dette og som har vært drivende i denne ensretting og i denne kampanje må i det minste tenke over hva de har gjort seg skyldige i.
I de få tilfellene der noen kommentator i media har berørt bakgrunnen for konflikten og nevnt hva den vestlige politikken ville føre til, har den mediale sentrifugen kastet dem ut fra offentligheten. Og jo tyngre slike fageksperter veier, desto raskere beveger sentrifugen seg og desto mer brutalt blir ethvert avvik trampet ned. Alle kritikere vet at det ikke er mulig å ytre seg. Vi har med andre ord fått et perfekt totalitært system, en medial dampveivals som flater ut og ensretter alt i sin vei. Det er først når katastrofen ligger foran oss at vi vil reise spørsmålet om det var klokt det vi gjorde.
Framheva bilde: Foto: bluecinema, iStock
Tunanders kilder:
Grayzone Interview with Chas Freeman, “US fighting Russia ‘to the last Ukrainian’: veteran US diplomat”, 24 March 2022. https://thegrayzone.com/2022/03/24/us-fighting-russia-to-the-last-ukrainian-veteran-us-diplomat/
Michael Massing, “Wrong, wrong, wrong again. But the media still want Ken Pollack”, Columbia Journalism Review, November/December 2007. https://archives.cjr.org/on_the_contrary/the_war_expert.php
Luke Harding and Emma Graham-Harrison in Kyiv, Andrew Roth and Pjotr Sauer in Moscow, Julian Borger in Washington, and Sam Jones, The Guardian, 24 February 2022. https://www.theguardian.com/world/2022/feb/24/russia-attacks-ukraine-news-vladimir-putin-zelenskiy-russian-invasion
Shaun Walker, “Don’t panic: why Ukraine doesn’t like western talk of imminent attack”, The Guardian, 2 February 2024. https://www.theguardian.com/world/2022/feb/02/Ukraine-western-talk-of-imminent-attack-putin
Boris Johnson, “President Putin has chosen a path of bloodshed and destruction by launching this unprovoked attack on Ukraine”, X [Twitter] 24 February 2022. https://twitter.com/BorisJohnson/status/1496709938973917186
The White House, “Remarks by President Biden on Russia’s Unprovoked and Unjustified Attack on Ukraine”, 24 February 2022. https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2022/02/24/remarks-by-president-biden-on-russias-unprovoked-and-unjustified-attack-on-ukraine/
Ambassador William J Burns, “NYET MEANS NYET: RUSSIA’S NATO ENLARGEMENT REDLINES”, Date:2008 February 1, 14:25 (Friday), Confidential (released by Wikileaks). https://wikileaks.org/plusd/cables/08MOSCOW265_a.html
Ola Tunander, «Enhver utvidelse av NATOs sone ville absolutt være uakseptabelt», Ny Tid, Vinter 2023/24. https://www.nytid.no/enhver-utvidelse-av-natos-sone-ville-absolutt-vaere-uakseptabelt/
Jacques Baud, Operation Z: The Hidden Truth of the War in Ukraine Revealed (Max Milo Editions, 24 Nov. 2022). https://www.amazon.co.uk/Operation-Hidden-Truth-Ukraine-Revealed/dp/2315010640
Ola Tunander, “Did Russia violate International Law? Part I”, Substack, 5 October 2023. https://olatunander.substack.com/p/did-russia-violate-international?utm_source=profile&utm_medium=reader2
Ivan Katchanovski, “The Maidan Massacre in Ukraine: Revelations from Trials and Investigation”, 10th World Congress of the International Council for Central and East European Studies, Montreal, 2021. https://www.researchgate.net/publication/356691143_The_Maidan_Massacre_in_Ukraine_Revelations_from_Trials_and_Investigation
Victoria Nuland, “Recorded conversation between Asst. Sec. of State Victoria Nuland and Amb. Jeffery Pyatt”, BBC, https://www.youtube.com/watch?v=JoW75J5bnnE
“The ‘Most Blatant Coup in the History of Mankind’ and its Aftermath: Is a Solution of the Ukraine Crisis in Sight?”, Kontext, 16 October 2015. https://www.kontext-tv.de/en/broadcasts/most-blatant-coup-history-mankind-and-its-aftermath-solution-ukraine-crisis-sight
Ola Tunander, “Did Russia violate International Law? Part III”, Substack, 5 October 2023. https://olatunander.substack.com/p/did-russia-violate-international-875?utm_source=profile&utm_medium=reader2
“Secretary Austin and General Milley News Conference” (Press Conference), C-SPAN, 16 November 2022. https://www.c-span.org/video/?524313-1/secretary-austin-general-milley-news-conference
“Text of Putin’s Announcement of Military Action [24 February 2022]”, Consortium News, 1 March 2022. https://consortiumnews.com/2022/03/01/text-of-putins-announcement-of-military-action/
Stephen Budiansky, “A Proven Formula for How Many Troops We Need”, The Washington Post, May 9, 2004. https://www.washingtonpost.com/archive/opinions/2004/05/09/a-proven-formula-for-how-many-troops-we-need/5c6dbfc9-33f8-4648-bd07-40d244a1daa4/
Luke Harding in Kyiv and Clea Skopeliti, “Boris Johnson meets Volodymyr Zelenskiy in unannounced visit to Kyiv”, The Guardian, 9 April 2022. https://www.theguardian.com/politics/2022/apr/09/boris-johnson-meets-volodymyr-zelenskiy-in-unannounced-visit-to-kyiv
“Interview with David Arakhamia, head of the Ukrainian delegation at the peace talks”, https://www.youtube.com/watch?v=0G_j-7gLnWU ; see also “Head of Ukraine’s leading party claims Russia proposed «peace» in exchange for neutrality”, Ukrainska Pravda, 24 November 2023. https://news.yahoo.com/head-ukraines-leading-party-claims-205150773.html
Andrew Macaskill, “UK PM Johnson says Ukraine peace talks are doomed because of ‘crocodile’ Putin”, Reuters, 21 April 2022. https://www.reuters.com/world/europe/negotiating-with-putin-like-dealing-with-crocodile-uk-pm-johnson-says-2022-04-20/
Jaroslav Lukiv, “Ukraine military seeks extra 500,000 soldiers – President Zelensky”, BBC, 19 December 2023. https://www.bbc.com/news/world-europe-67767246
Kimberly Kagan, Institute for Study of War (Who we are). https://www.understandingwar.org/who-we-are
Donald Kagan et.al., Statement of Principles, The “Project for a New American Century” (PNAC). 3 June 1997. https://web.archive.org/web/20050205041635/http://www.newamericancentury.org/statementofprinciples.htm
Fred and Robert Kagan et.al, Rebuilding Americas Defenses, The “Project for a New American Century” https://archive.org/details/RebuildingAmericasDefenses/page/n89/mode/2up
