Politikus, 14. februar 2024
Gikk kandidat for Nobels fredspris 2024, Natos generalsekretær Jens Stoltenberg, inn for fortsatt krig i stedet for den framforhandla fredsavtalen i mars 2022? En fortsatt krig som til nå har kosta millioner døden og lemlestelser. For hva? Våpenindustriens fortjeneste? For USAs lenge varsla innringing av Russland som et ledd i å knuse Kina? Sånn USA-presidentenes rådgiver Zbigniew Brzezinski skisserte i boka Det store sjakkbrettet allerede fra 1995?
Alf R. Jacobsen er en nestor i norsk journalistikk. Han har vært redaktør for NRK TV sitt program Brennpunkt. Intervjuet som Hans Rustad i Document.no hadde med Alf R. Jacobsen søndag 11. februar i tv-programmet til Document.no, Dagsorden, hadde Tucker Carlsons intervju med Vladimir Putin som et tema.
Jacobsen uttalte seg der veldig kritisk til dagens ledende norske journalister. Med sitt kjennskap til de norske journalistene i dag, mener han de er ukritiske, nærmest spyttslikkende, til vestlige myndigheter og deres myter.
Om intervjuet Carlson hadde med Putin, er et av Alf R. Jacobsens poenger at også Putin bekrefter at det var enighet om en fredsavtale alt i mars 2022. Flere sider av den 60 sider lange avtalen var undertegna, før USAs utsending Austin og deretter Storbritannias statsminister Ben Johnsen reiste til Kiev og pressa Zelensky til å droppe fredsavtalen. Zelensky fikk beskjed om ikke støtte fredsavtalen. Da ville han i så fall miste all vestlig støtte. Han måtte bare føre krigen videre. Putin bekrefta det som Merkel og mange andre tidligere hadde bekrefta, sa Jacobsen i intervjuet.
Så fortsetter Jacobsen:
Da må vi spørre oss, vi som er nordmenn, hvor var NATOs generalsekretær da dette fredsinitiativet ble stoppet? Jens Stoltenberg, hadde han moralsk mot som leder av Nato å si til Boris Johnson …… Hva sa han til disse karene? Hvis han er for fred sa han vel: Vi må forhandle videre, vi må få fred? Satte han sin stilling inn på dette, eller var han bare en løpegutt for krigspartiene i USA og England? Det er det vi må spørre om.
Hvor var Støres regjering? Hva gjorde de? Hvor ble det av det moralske motet når vi kunne stoppet det før det begynte? Det er [slike spørsmål] som er verdien av et sånt intervju [som Carlsons]..
Det kom fram ting som bekrefter eller avkrefter om krigen i Ukraina kunne vært unngått om avtalen hadde blitt signert innen april og det ville ha spart 1-2-3 millioners liv og lemlestelser av folk i Ukraina.
Muligheten for å kunne stille sånne spørsmål, er verdien av intervjuet med Putin, mener Jacobsen. Ingen andre hadde turt å stille slike spørsmål. Vi får et skarpt lys på oss:
Hva gjorde fredsnasjonen Norge? Vi har skandalisert oss for alltid med vår oppførsel. Vi er den fjerde største bidragsyter til å føre denne krigen videre. Og nå snakker denne regjeringa fortsatt om å føre denne krigen videre. For hver granat vi sender dit så skjer det ikke noe annet enn at vi øker dødstallene. Så vi som er imot krig … For meg så framstår dette som det mest tragiske i norsk historie siden vi ble en nasjon at vi lot oss lokke med på en krig på sånne premisser.
Uten Carlsons intervju med Putin ville vi ikke ha visst dette, mener Jacobsen.
Stanse kriger
Det er ingen grunn til å tvile på at jubelen i Norge for fortsatt krig, var stor i Rødts sentralstyre og stortingsgruppe da USA fikk forhindra en fredsavtale mellom Ukraina og Russland. Endelig blei det satt en stopper for det aggressive imperialistiske Russland som er i ferd med å erobre Norge og Europa, har Rødt kommunisert utad som sin politikk. Med SVs stilltiende støtte. Stanses ikke Russland nå, sluker Russland Europa nå, er Rødts — og NATOs budskap.
Rødt som USAs krigshauker
Kombinert med en naiv forståelse av politikken for det nasjonale sjølstyret som ikke tar hensyn til stormaktenes reelle makt i en anarkistisk verden der de sterkeste styrer. Rødt som er dynka djupt i det moralistiske humanitærpolitiske komplekset, et imperialistisk prosjekt, har nå slukt ideologien til dette begrepets utgangspunkt: det militærindustrielle komplekset.
Krigen i Ukraina er en villet vestlig krig
Både at den blei utløst og at den ikke straks opphørte med den nesten ferdig undertegna fredsavtalen. At ikke Russland kunne klare å løse denne tiårige lange provokasjonen politisk uten å gå til reell invasjon, framstår som en politisk svakhet fra Russlands side.
Krigshisserne dør ikke i krigen
Entusiasmen for krig har noe med klassestandpunkt å gjøre. På slagmarka er det ikke barna til den krigsivrige politiske eliten, journalistene, de universitetsansatte eller klimaalarmistene som dør. Bombene treffer sjelden verdens Holmenkollåser. Det er vanlige folk, det produktive arbeidende folket, som blir kanonføde og som får livene sine most ned i leire av stridsvogner.
Det fantes mange grunner til å forsvare det nasjonale sjølstyret under den første verdenskrigen, men Lenin på vegne av kommunistene mobiliserte mot krigen. Sovjet kunne erobra mer av det aggressive Polen på slutten av krigen. Trotsky ivra for det, men Lenin stod på løftet til det russiske folket, «Fred og brød», og beordra Trotsky til å forhandle om fred.
Det militærindustrielle komplekset driver krigen
Den kapitalistiske akkumulasjonen synker uten produksjonen som Vesten har eksportert til Kina. Tilbake står bare krig og det grønne skiftet som inntektskilder. I dag er det klimaaktivistene som er de ivrigste krigstilhengerne, som De grønne i Tyskland og Venstre i Norge. Klima- og miljøtilhengerne knytter sammen forbindelsen mellom krigsindustrien og det grønne skiftet.
Bortkasta krig
Verken Biden, Stoltenberg eller Borgersrud erobrer Moskva og oppløser Russland.
Fredsavtale må inngås. Men det er ikke fred som gir Nobels fredspris. Verken Biden, Stoltenberg eller Rødts krigshisser Lars Borgersrud eller hans disipler i Rødt vil klare det som heller ikke Napoleon eller Hitler klarte. Å erobre Moskva. Med tap får de heller ikke fredsprisen.
Men de kan klare å kaste bort livene til mange flere enn Napoleon og Hitler til sammen klarte for å erobre Moskva.
Uttalelsene til Alf R. Jacobsen er skrevet ned fra intervjuet.
Politikus står ansvarlig for gjengivelsen.
Referatet kan kontrolleres her.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.