oss 100 kroner!
Torsdag kveld publiserte Aftenposten en kritikk av TV2s program «Norge bak fasaden» med Svein Østvik. Artikkelen var en studie i hersketeknikk.
Aftenpostens tekst er et prakteksempel på hvordan en stormakt som pressen benytter såkalt «gaslighting» og en rekke andre manipulative hersketeknikker mot den forsvarsløse mannen i gata – uten engang å gi mannen tilsvarsrett. Det er et soleklart maktmisbruk, og et maktovergrep mot en enkeltperson.
La oss se nærmere på teksten, som er forfattet av Aftenpostens skribent Joacim Lund.
TV 2s «Hadde Svein rett?» er et journalistisk havari
Lund setter tonen innledningsvis med en sarkastisk bemerkning om at Østviks historie var en «rørende offerhistorie». Denne uverdige bemerkningen er dessverre bare en bagatell i forhold til tekstens øvrige innhold.
Flere ganger i teksten konstrueres et sammenligningsgrunnlag mellom Østvik og den mye omtalte «Bamsegutt». Lund hevder at TV2 ikke har gjort jobben sin og «utelatt» informasjon om Østviks samfunnskritiske meninger på sosiale medier. I Lunds verden er dette synonymt med hvordan NRK utelot å informere om en overgrepsdom i programmet om «Bamsegutt».
Vel, Joacim lund, det var en malplassert sammenligning.
Det er stor forskjell på det å være samfunnskritisk og lufte meninger om temaer i samtiden, og det å være dømt for overgrep. Disse to tingene har null og niks med hverandre å gjøre. Likevel skaper du karakterdrepende assosiasjoner hos leserne, gjennom et ondskapsfullt misbruk av språket.
Det er vanskelig å tenke seg at du – som mangeårig profesjonell skribent for en av Norges største nyhetsmedier – ikke forstår rekkevidden og betydningen av din egen språkbruk. Du dytter fram en usaklig kobling som et desperat virkemiddel for å få fram dine syltynne poeng, som ikke har substans utenfor forestillingsuniverset som du forsøker å konstruere med språklige virkemidler.
Du kriminaliserer å være samfunnskritisk. Du kriminaliserer å lufte egne meninger som avviker fra «offisielt anerkjente» meninger. Du underkjenner andres subjektive opplevelser, samtidig som du hevder patent på én universell «sannhet». Og du opptrer som inkvisisjonen der du er anklager og bøddel gjennom hodeløs oppildning til kollektiv avstraffelse i en offentlig gapestokk.
Dommen mot «Bamsegutt» var ikke noe som folk umiddelbart kunne finne ut av. Østvik derimot, har en åpen Facebookside der han skriver sine personlige meninger – noe som heldigvis er fullt lovlig! På tross av den lovfestede retten til å uttrykke personlige meninger, så opererer Lund, Aftenposten og store deler av pressen som et selvutnevnt «meningspoliti», som påberoper seg en slags forkvaklet «moralsk nødverge» for å diskreditere, marginalisere og fryse ut alle som utgjør en trussel mot etablerte sannheter.
Man må spørre seg om den påståtte «utelatelsen» bare er manipulativ språkbruk som er ment å indusere forestillinger i leserne om at noe ble utelatt? Jeg argumenterer for at ingenting av betydning for folks oppfatning av grunnlaget for TV2s story har blitt «holdt skjult» eller «utelatt», men at Lund og Aftenposten nokså desperat krever å gi inntrykk av dette.
Hva er det Aftenposten mener er av så stor betydning, som rettferdiggjør å benytte en overmektig gjennomslagskraft og publisere en slik tekst?
Lund lager et dramatisk nummer ut av at Østvik ikke har de «riktige» meningene, og på dette grunnlaget anser han seg berettiget til å svartmale Østvik.
Vi må spørre oss om hva slags samfunn som har fått vokse fram, der trassige tabloide nyhetsmedier krever total definisjonsmakt over folks virkelighetsoppfatning?
Reality check: Hverken Joacim Lund, Aftenposten eller øvrig norsk presse besitter noen som helst rett til aggressivt å diktere folks verdensbilde. Denne tyranniske praksisen ligger milevis utenfor pressens mandat – om det i det hele tatt går an å snakke om at kommersielle institusjoner overhodet besitter noen rettigheter omkring folk og mennesker.
Når dette er sagt, så har undertegnede en viss kjennskap til hva som historisk finnes av synspunkter innenfor akademia, og mye av det Østvik snakker om sammenfaller med dyptgående kritiske teorier – ja, tenke seg til! Nå er Østvik en mann av folket, og ikke en akademisk snobb, så han ordlegger seg kanskje ikke «presist», og han presenterer kanskje ikke «bevisene» som kreves på høyt nivå, men dette betyr ikke at Østvik har feil i absolutt alt, slik som Lund og hans ensrettede kolleger i presse-inkvisisjonen så iherdig og manisk forsøker å drive det til.
Og her ligger mye av problemet: Profesjonelle Aftenposten skiller ikke klinten fra hveten, men skjærer alt over én kam og samler unyanserte påstander i én samlekategori av «enten-eller», for deretter lettvint å fastslå at alt Østvik sier er «konspirasjonsteorier». Dette er det såkalte «konspi-kortet»; en hersketeknikk som ikke tjener noen annen funksjon enn å kneble all debatt og diskusjon.
Det er altså Lund og Aftenposten som utelater den nødvendige informasjonen: Nyanseringene og spesifiseringene som kreves og forventes fra profesjonelle institusjoner er fullstendig utelatt i teksten.
Videre lager Aftenposten et kjempestort nummer av at Østvik ved en anledning har vært tilstede på en større tilstelning, der det også har befunnet seg et par personer som betegnes som brunskjorter, og at han har latt seg avbilde med disse to. Dette er en klassisk hersketeknikk kalt «guilt by association». Logikken i dette lavmålet tilsier at hvis man noen gang har utvekslet ord med en «skurk», så er man selv en «skurk» og må følgelig kanselleres.
Med en slik logikk ville Kjell Magne Bondevik måtte legge inn årene etter å ha blitt avbildet med Bandidos-lederen Lars Harnes på et «Stopp Volden»-arrangement i 1999. Det er fullstendig tullete: Østvik kan ikke ansvarliggjøres for andres eventuelle «synsforstyrrelser».
Nå er det også slik at Aftenpostens konstruerte problematisering omkring akkurat dette, ikke var et problem for offentligheten før avisen torsdag kveld gjorde hele Norge oppmerksom på denne konstruerte koblingen. Derfor kan premisset for Aftenpostens problematisering vanskelig ha bidratt til kanselleringen av Østvik, slik de forfekter som argument og alibi for å lage et nummer ut av dette. Derimot er det ikke utenkelig at Aftenpostens utilslørte og dårlig begrunnede forsøk på karakterdrap vil bidra til ytterligere kansellering av Østvik.
Det blir her åpenbart at Joacim Lunds tekst i Aftenposten er en unyansert drittpakke, som er strategisk designet for å fryse ut Svein Østvik fra det gode selskap, sammen med alle andre som mener noe i retning av det samme som ham. Dette nymotens fløyelsfascistiske opplegget er et maktovergrep fra en av samfunnets største maktinstitusjoner.
I stedet for at pressen lytter til folket og foretar sjelegranskning og introspeksjon, så går pressen altså til frontalangrep på folket. Dette viser at norsk presse er i krise, der denne maktinstitusjonen krever å diktere den offentlige diskurs og diskrediterer alle som mener noe annet enn den selv. Det er ren og skjær institusjonalisert megalomani.
Vi er alle sammen vitner til en virkelig syk institusjon, som har en lang vei å gå i forhold til å jobbe med sin egen arroganse. Det finnes ingen gode grunner til at denne kommersielle institusjonen skal besitte noen som helst slags definisjonsmakt over folks virkelighetsforståelse. Særlig ikke når vi ser dens håpløse mangel på evne og vilje til selvkritikk.
Lund benytter også anledningen til å snike inn bagatelliseringer av myndighetenes surrealistiske pandemihåndtering, samt en påtvunget teskje av lite ektefølt sympati. Sitat:
«Det er ingenting galt med å lage en episode om hvordan pandemien ble håndtert av myndighetene. Tvert imot. Mange beslutninger ble tatt under stort tidspress og med tynt kunnskapsgrunnlag. Og det er veldig interessant å finne ut av hvordan tiltakene opplevdes for dem som var mest kritiske til myndighetenes strategi. Og reaksjonene de fikk fra venner, familie og kolleger».
1. Hvordan går det an å kalle årevis med kafkaske «tiltak og restriksjoner» for «tidspress og tynt kunnskapsgrunnlag»? Det holder rett og slett ikke mål.
2. Det er vanskelig å ta Lund på alvor når han sier at det er interessant «å finne ut av hvordan tiltakene opplevdes» og «å høre om reaksjonene folk fikk fra venner, familie og kolleger». Resten av teksten tatt i betraktning, så framstår dette som tomme floskler som er innskrevet for ikke å framstå altfor usympatisk.
*
Vi lever i en tid og i et samfunn der veldig mange opplever at det ikke er rom for «divergerende» meninger, og der maktinstitusjoner som pressen og myndigheter benytter problematiske og kritikkverdige virkemidler for å befeste én «sannhet» i folks bevissthet. Det er en form for institusjonell galskap som har bikket over. Vi kan ikke ha det sånn. Folket kan ikke leve på nyhetsindustriens premisser.
