oss 100 kroner!
Bøndenes protester avslørte Berlins svakhet.
I store deler av Merkel-tida sto Tyskland som ei øy med økonomisk og politisk stabilitet midt i Europas evigvarende stormfulle farvann. De dagene virker imidlertid som et fjernt minne. Europa er fortsatt i krise – men nå er Tyskland episenteret. Det er nok en gang Europas syke mann.
Anti-regjeringsdemonstrasjoner er sjeldne i Tyskland. Så da hundrevis av sinte bønder og deres traktorer dro til Berlin i midten av desember, for å protestere mot et planlagt kutt i dieselsubsidier og avgiftslettelser for landbrukskjøretøyer som en del av en ny bølge av innstramminger, var det klart at noe var på gang. Regjeringa, som tydeligvis var bekymret, trakk seg umiddelbart tilbake, og kunngjorde at rabatten ville forbli på plass, og at dieseltilskuddet ville bli faset ut over flere år i stedet for å bli avskaffet umiddelbart. Bøndene sa imidlertid at det ikke var nok – og truet med å trappe opp protestene med mindre regjeringa fullstendig reverserte planene sine.
De var tro mot sitt ord: i ukene som fulgte arrangerte tusenvis av bønder massive protester, ikke bare i Berlin, men i flere byer, og blokkerte til og med de autobahnene som er transportarteriene i Tyskland og brakte landet til stillstand. Regjeringa tyr på sin side til et av de eldste og mest effektive triksene i den politiske spilleboka: å hevde ytre høyre sto bak protestene i et forsøk på å diskreditere bøndene og skremme folk vekk. Bortsett fra at det denne gangen ikke fungerte. Ikke bare fortsatte protestene, de vokste og tiltrakk seg til og med arbeidere fra andre bransjer – fiske, logistikk, turisme, veitransport, supermarkeder – så vel som vanlige borgere.
Som et resultat har det som startet som en protest mot dieselsubsidier utviklet seg til et mye bredere opprør mot den tyske regjeringa. Et av de vanligste slagordene i demonstrasjonene er: «Trafikklyset må gå!», en henvisning til regjeringskoalisjonen av sosialdemokratene, de frie demokratene og de grønne. Og, omtrent som Gilets Jaunes i 2018, hvis protester også ble utløst av drivstoffpriser, har bøndene gitt stemme til en mye større pool av politisk sinne.
Som en sa til Washington Post : «Opprinnelig hadde vi håpet at kuttene i landbrukssubsidiene ville bli opphevet. Men … jeg tror det er klart at denne protesten handler om mye mer. Det er ikke bare vi bønder som er ulykkelige, men også andre grupper folk. Fordi det som kommer ut av Berlin skader distriktet vårt – spesielt økonomien», Selv dette nærmer seg eufemisme: skyhøye levekostnader, fallende reallønninger, massive permitteringer og en gryende boligkrise har sendt ratinga for Scholzs regjering til rekordlave nivåer – og tyskerne blir urolige.
Bortsett fra bøndenes protester, har landet i løpet av den siste måneden vært preget av noen av de største streikene på flere tiår: lokførere, lokale kollektivtransportarbeidere, flyplasssikkerhetspersonell, leger og arbeidere i dagligvarehandelen, som alle krever høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Ytterligere arbeidskamp er ventet i løpet av de kommende ukene. Dette er spesielt forbløffende med tanke på at Tyskland lenge har vært stolt over sin konfliktfrie modell for arbeidsforhold, som historisk har lagt vekt på samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgiverforbund.
Problemet er at Tysklands sosiale fred var basert på en økonomisk modell – den en gang så lovpriste Modell Deutschland – er langt på vei knust. Dens økonomiske suksess i det 21. århundre ble grunnlagt på to pilarer: billig import av råvarer og energi (spesielt fra Russland) og høy etterspørsel i resten av verden. I løpet av de siste årene, takket være en global nedgang og Ukrainakrigen, har begge disse momentene falt bort. Tyskland var den dårligst presterende store økonomien i verden i fjor ifølge IMF, og landet er nå på randen av resesjon. Industriproduksjonen har falt fem måneder på rad: som Hans-Jürgen Völz (sjeføkonom for BVMV, som driver lobbyvirksomhet på vegne av små og mellomstore bedrifter) sa i juli i fjor: «Man hører noen ganger om ‘snikende avindustrialisering’ — vel, det er ikke bare snikende lenger».
Det som er slående er at den tyske ledelsen i stor grad har brakt denne krisen over seg sjøl. Først hoppet den på den anti-russiske vogna og koblet fra sin viktigste energikilde; og så forsterket det krisa via to av det tyske etablissementets favorittbesettelser, grønn politikk og innstramninger. Forslaget om å skrote drivstoffsubsidier er et perfekt eksempel. Det framgikk av en rettsavgjørelse at regjeringas forsøk på å omgå sine egne finanspolitiske regler ved å bruke 60 milliarder euro som opprinnelig var øremerket Covid-hjelp til tiltak rettet mot klimaendringer, var grunnlovsstridig. Beslutninga om å kutte tilskuddene ble dermed presentert av regjeringen som den eneste måten å nå både sine finans- og klimamål. Meldinga var en som vi har blitt vant til: «es gibt keine Alternative [Det finnes ikke noe alternativ]».
Men selvfølgelig er begge disse målene selvpålagte. De er et resultat av politiske beslutninger, ikke naturlover – noe vanlige tyskere er mer enn klar over. De er ikke lenger villige til å akseptere politikk formidlet av slike falske motsetninger, en taktikk som altfor ofte brukes for å isolere upopulær politikk fra politisk strid. Faktisk er demonstrantene allerede i ferd med å snu den logikken på hodet. Som Martin Häusling, en økologisk bonde og medlem av det tyske miljøpartiet (som uvanlig nok har støttet bøndenes protester) sa til FAZ: «Det er ikke noe alternativ for bønder til å kjøre en dieseltraktor. Det finnes ingen elektriske traktorer ennå.»
Stemmene som setter spørsmålstegn ved Tysklands såkalte «gjeldsbrems», en lov nedfelt i grunnloven i 2009 for å begrense budsjettunderskudd, vokser også. Det blir stadig tydeligere at disse sjølpålagte innstramningsreglene hindrer regjeringa i å gjøre sårt tiltrengte investeringer i offentlig infrastruktur, fra skoler og offentlig administrasjon til jernbaner og energinettverk – i tillegg til, paradoksalt nok, hindrer de investeringene som trengs for å møte regjeringas krav til egne utslippsreduksjonsmål. Som Monika Schnitzer, lederen av det tyske råd for økonomiske eksperter, sa det: «Ingen har tenkt gjennom til slutten om hva [disse reglene] kan bety i ei alvorlig krise, at det ikke er nok rom til å manøvrere».
Totalt sett ser altså den tyske modellen ut til å kollapse under vekten av sine egne interne motsetninger. Men disse har bygget seg opp lenge. I motsetning til hva mange tror, var Tysklands eksportsuksess etter euro ikke basert på den større produktiviteten eller effektiviteten til den tyske økonomien, men på en rekke nyliberale «strukturreformer» som ble implementert på begynnelsen av 2000-tallet som gjorde det mulig for bedrifter å engasjere seg i drastisk lønnsreduksjon. Dette, kombinert med den strukturelle undervurderinga av den «tyske euroen», tillot Tyskland å dramatisk øke sin konkurranseevne sammenlignet med sine europeiske handelspartnere – og konsolidere sin hegemoniske dominanspolitikk på den europeiske scenen.
Men det kom også med høye sosiale og økonomiske kostnader: etterslepende innenlandsk etterspørsel, kronisk underinvestering, skrantende infrastruktur, men viktigst av alt når det gjelder dens politiske konsekvenser, en massiv omfordeling av nasjonalinntekt fra lønn til profitt, noe som resulterer i en voksende underklasse av lavtlønnede arbeidere. Som jeg skrev for et tiår siden: «Tysklands eksportledede modell er ikke bare uholdbar i det lange løp – den har sviktet hele tida».
Men så lenge økonomien vokste – og Angela Merkel var der for å gi sin strenge, men moderlige veiledning til landet, samtidig som den projiserte tysk makt på den europeiske og globale scenen – kunne alt dette feies under teppet. Helt til det ikke kunne.
Det er viktig å merke seg at dette er mer enn bare ei økonomisk krise for Tyskland; det er ei eksistensiell krise. Tysklands sjøloppfatning som en økonomisk og geopolitisk makt er i høy grad en del av landets nasjonale identitet – det Hans Kundnani kalte «Exportnationalismus», basert på troen på at Tysklands økonomiske suksess var en slags åpenbar skjebne. Men landets geopolitiske fall fra nåde – fra et «fjerde rike», som en kontroversiell lederartikkel i Der Spiegel fra 2015 sa det, til USAs sjefsvasall under Scholz – har også knust denne troen.
Dette er tydelig i bølgen av anti-establishment «populistiske» partier på både høyre og venstre. AfD har stått på en bølge av suksess i noen tid, og de siste meningsmålingene plasserer dem på andreplass på landsbasis. Men det dukker også opp nye partier, som bryter fra hverandre det tidligere stabile spekteret av partier. Den nasjonalkonservative gruppen Values Union kunngjorde nylig at de hadde til hensikt å stifte et nytt politisk parti, mens Sahra Wagenknechts venstrepopulistiske svar på AfD også har sterke meningsmålinger. Selv om disse partiene har forskjellige veiledende filosofier, tar de i ulik grad sikte på å utnytte en utbredt frustrasjon over økonomien, immigrasjonen, EU og levering av våpen til Ukraina – og den generelle økende fiendtligheten mot den regjerende koalisjonen.
Det tyske etablissementet, men også mer moderate tyskere, reagerer på det siste populistiske opprøret på en typisk rasende måte. Etter rapporter om at seniormedlemmer av AfD diskuterte en «masterplan» for massedeportering av tyske asylsøkere og borgere av utenlandsk opprinnelse under et møte sent i fjor, har massive anti-AfD-protester skyllet over landet – selv om dette ikke ser ut til å ha svekket støtten til partiet.
Det har også vært oppfordringer fra politikere og medier om å forby AfD – et trekk som tilsynelatende støttes av nesten halvparten av den tyske offentligheten. Det sier seg selv at forsøk på å forby landets nest mest populære parti ikke bare ville være forferdelig fra et demokratisk perspektiv, men ville også ha uventede og vidtrekkende konsekvenser – potensielt presse landet fra en urolig politisk situasjon til en tilstand av sivil vold.
Midt i den økende populariteten til høyrepopulistiske partier over hele kontinentet, vil Europa gjøre klokt i å følge nøye med på sin tidligere krumtapp. Som det sies, når Tyskland nyser, blir Europa forkjølet – og denne politiske sykdommen vil neppe bli kurert med det første.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:
