oss 100 kroner!
Verden følger nøye med på det amerikanske presidentvalget, da det vil ha store implikasjoner for global styring. Biden og Trump har svært ulike syn på hvordan verden skal styres og hvordan USA skal svare på den relative nedgangen. Biden søker å gjenopprette unipolaritet med ideologiske, økonomiske og militære blokker for å utnytte lojalitet fra allierte og for å marginalisere motstandere. I kontrast har Trump en mer pragmatisk tilnærming der han anser alliansesystemet for å ha for store kostnader når det gjelder å subsidiere allierte og begrense diplomatiske løsninger med motstandere.
Global styring etter unipolaritet
USA etablerte en privilegert posisjon i nøkkelinstitusjoner for global styring etter andre verdenskrig. Bretton Woods-institusjonene og NATO sikret økonomisk og militær dominans i Vesten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde USA som mål å utvide sitt liberale hegemoni i Vesten til hele kloden.
USA utviklet en sikkerhetsstrategi basert på global forrang og utvidet NATO med antagelsen om at USAs overveldende dominans ville dempe det internasjonale anarkiet og stormaktrivaliseringen. Liberale handelsavtaler ville sementere USAs posisjon på toppen av globale verdikjeder. Å erstatte folkeretten med den såkalte «regelbaserte internasjonale orden», basert på suveren ulikhet, ville legge til rette for hegemoni og en opphøyet rolle for liberale demokratiske verdier.
Imidlertid er unipolaritet et tidsbegrenset fenomen da det avhenger av å forhindre fremveksten av rivaler, og verdier blir korrumpert ettersom de bare blir instrumenter for maktpolitikk. USA bruker forutsigbart sine ressurser og legitimitet for å opprettholde hegemoni, og rivaliserende makter balanserer kollektivt USAs hegemoniske ambisjoner ved å mangfoldigjøre økonomiske forbindelser, reagere militært og utvikle nye regionale institusjoner for global styring.
Videre var Den kalde krigen en unik periode i historien da kommunistiske motstandere i stor grad var frakoblet fra internasjonale markeder, mens den militære duellen styrket alliansens solidaritet i den grad den hadde en formildende effekt på økonomisk rivalisering mellom kapitalistiske allierte. Etter den kalde krigen ble tidligere kommunistiske giganter som Kina og Russland stadig dyktigere i økonomisk statsmakt og kunne ikke tilstrekkelig innkvarteres i et USA-ledet økonomisk system.
Alliansesystemet begynte også å svinne hen når det gjaldt motytelser, der USA subsidierer europeisk sikkerhet i bytte mot politisk innflytelse. Washington skiftet sitt strategiske fokus og ressurser til Asia og krevde samtidig at europeiske allierte viste geoøkonomisk lojalitet i stedet for å danne uavhengige økonomiske forbindelser med rivaler som Kina og Russland. I motsetning til dette hadde europeerne som mål å bruke kollektiv forhandlingsmakt gjennom EU for å etablere autonomi og et likeverdig partnerskap med USA.
Det er nå tydelig at det unipolare øyeblikket har kommet til en slutt. Etter å ha utmattet seg i mislykkede evighetskriger mot svake motstandere, forbereder det amerikanske militæret seg på krig mot Russland, Kina og en regional krig i Midtøsten. Den «regelbaserte internasjonale orden» avvises av andre stormakter. USAs økonomiske tvang for å hindre fremveksten av nye maktsentre stimulerer bare frikobling fra amerikansk teknologi, industri, transportkorridorer, banker, betalingssystem og dollar. Den amerikanske økonomien sliter under ikke-bærekraftig gjeld og inflasjon, mens den sosioøkonomiske nedgangen gir næring til politisk polarisering og ustabilitet. Det er innenfor denne konteksten at amerikanerne stemmer for en ny president for å finne nye løsninger på global styring.
Bidens globale styring: Ideologi og blokkpolitikk
Biden søker å gjenopprette USAs globale forrang ved å gjenopplive et alliansesystem fra den kalde krigen som deler verden inn i avhengige allierte versus svekkede motstandere: Europa settes opp mot Russland, de arabiske statene mot Iran, India mot Kina, osv. Inkluderende internasjonale institusjoner for global styring vil deretter bli svekket og erstattet av konfronterende økonomiske blokker og militære blokker.
Bidens blokkpolitikk legitimeres av unyansert forenkling når verdens kompleksitet reduseres til en ideologisk kamp mellom liberale demokratier og autoritære stater. Den ideologiske retorikken innebærer et krav om geoøkonomisk lojalitet fra den «frie verden», samtidig som den bidrar til et altfor aggressivt og udiplomatisk språk ettersom fiendtlige ledere som Vladimir Putin og Xi Jinping omtales som «diktatorer».
Multilateralisme er omfavnet i den grad det forsterker amerikansk lederskap. Biden er mindre fiendtlig innstilt til FN og EU enn sin forgjenger, og under hans administrasjon ble USA igjen med i Verdens helseorganisasjon (WHO) og Paris-klimaavtalen. Biden sluttet seg imidlertid ikke til atomavtalen med Iran igjen, eller nedskalerte den økonomiske tvangen mot Kina, som har som mål å repatriere forsyningskjedene. Institusjoner som kan legge begrensninger på USA, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den internasjonale domstolen (ICJ), vil ha begrenset støtte fra både Biden og Trump.
Den forverrede sosioøkonomiske og politiske situasjonen i USA vil også påvirke Bidens forpliktelse til global styring. Biden vil fortsette å være motvillig til å inngå noen nye ambisiøse handelsavtaler, ettersom de innenlandske taperne fra globalisering og nyliberal økonomi søker tilflukt blant den populistiske opposisjonen. Biden vil være nølende med å akseptere frihandelsordninger i områder der Kina har et teknologisk og industrielt fortrinn, og innsatsen for å avskjære Europa fra russisk energi og kinesisk teknologi vil ytterligere dele verden inn i rivaliserende økonomiske blokker. Europeerne er svekket og blir overdrevent avhengige av USA, i den grad at enhver ambisjon om «strategisk autonomi» og «europeisk suverenitet» må oppgis. Videre har Biden også vist vilje til å kannibalisere alliertes industrier med initiativer som US Inflation Reduction Act.
Trumps globale styring: America First og stormaktspragmatisme
Trump søker å gjenopprette amerikansk storhet ved å redusere kostnadene for alliansesystemet og hegemoniet. Allianser mot strategiske rivaler blir ikke sett på som bærekraftige eller ønskelige hvis de innebærer overføring av relativ økonomisk makt til allierte. Trump har antydet at NATO er en «foreldet» relikvie fra Den kalde krigen, ettersom europeerne bør bidra mer til sin egen sikkerhet. USA bør kanskje redusere sin tilstedeværelse i Midtøsten, og allierte bør på en eller annen måte betale USA for sikkerheten det gir. Økonomiske avtaler som Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) og Trans-Pacific Partnership (TPP) ville fremme amerikansk lederskap, men de ble forlatt på grunn av de overdrevne kostnadene når det gjelder overføring av økonomisk fordel fra USA til sine allierte. Trump avviser ikke det amerikanske imperiet, men ønsker å gjøre det bærekraftig ved å sikre bedre avkastning på investeringene.
Fordi Trump er mindre forpliktet til alliansesystemet og ikke tynget av ideologiske dogmer, kan han ta en mer pragmatisk tilnærming til annen stormakt. Trump kan gjøre politiske avtaler med motstandere, bruke vennlig og diplomatisk språk når han refererer til Vladimir Putin og Xi Jinping, og til og med foreta diplomatiske besøk til Nord-Korea. Mens Bidens oppdeling av verden i liberale demokratier versus autoritære stater gjør Russland til en motstander, konverterer Trumps syn på verden som nasjonalister/patrioter versus kosmopolitter/globalister, Russland til en mulig alliert. Dette ideologiske synet utfyller de pragmatiske betraktningene om ikke å skyve Russland inn i armene på Kina som USAs viktigste rival når det gjelder økonomisk makt.
Global styring vil være nyttebetont og det overordnede målet er å gjenopprette konkurransefortrinn vis-à-vis Kina. I sin appell til en misfornøyd offentlighet har Trump en tendens til og overdrevent gi Kina skylden for USAs økonomiske problemer. Økonomisk tvang mot Kina har som formål å gjenopprette USAs teknologiske/industrielle fortrinn og beskytte arbeidsplasser hjemme. De økonomiske nasjonalistiske ideene gjenspeiler det amerikanske systemet i det 19. århundre, der økonomisk politikk er basert på «rettferdig handel» i stedet for frihandel. Trump stiller tilsynelatende spørsmål ved hele sikkerhetsarrangementet i Europa etter Den kalde krigen, som et kostbart forsøk på å subsidiere et Europa med avtagende relevans, som har konvertert Russland til en fiende og presset det inn i armene på Kina. Trumps uklare forpliktelse til NATO førte til at Kongressen godkjente et lovforslag som forbød presidenter og ensidig trekke USA ut av NATO.
Congress approves bill barring presidents from unilaterally exiting NATO – The Washington Post
Mens Trump tar til orde for et bedre forhold til Russland, vil hans presidentskap trolig ikke levere på dette målet. USA kan betraktes som en irrasjonell aktør i den grad at landet har politiske interne kamper om sin utenrikspolitikk. I 2016 konstruerte Clinton-kampanjen Steele Dossier og Russiagate-bløffen for å skildre Trump som en agent for Kreml. I valget i 2020 anklaget Biden-kampanjen Hunter Biden-laptop-skandalen for å være en russisk desinformasjonskampanje og anklaget Russland for å utlove dusør for amerikanske tropper i Afghanistan. Disse falske påstandene hadde som mål å avlede og få Trump til å virke svak overfor Russland, noe som brakte forholdet til Russland til historiske lavmål og til og med bidro til den nåværende krigen i Ukraina.
Både Biden og Trump forsøker å reversere USAs relative nedgang i verden, som vil ha dyptgripende innvirkning på global styring. Mens Bidens mål om å gjenopprette USAs storhet med ideologiske alliansesystemer vil fragmentere global styring i regionale blokker, vil Trump søke en generell tilbaketrekking fra institusjoner for global styring i den grad de tapper amerikanske ressurser og hindrer pragmatiske hensyn.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av professor Glenn Diesen her:
The US Presidential Election and the Impact on Global Governance
Vi publiserer den her med forfatterens velvillige godkjenning.
Vår redaksjon har det fulle ansvaret for oversettelsen.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Glenn Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Diesens primære forskning er geoøkonomien i eurasisk integrasjon og russisk konservatisme. Diesen har skrevet 11 bøker, der den siste er «Ukraina-krigen og den eurasiske verdensorden».
