USAs utenrikspolitikk er en svindel bygd på korrupsjon

0
USAs FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield avstår fra å stemme under en avstemning om å godkjenne en resolusjon som «krever» at alle sider i Israel-Hamas-konflikten tillater «trygg og uhindret levering av humanitær bistand i stor skala» ved FNs hovedkvarter i New York, 22. desember 2023. 

De $ 1,5 billionene i militære utlegg hvert år er svindelen som bare fortsetter å gi – til det militær-industrielle komplekset og folk på innsiden i Washington – selv om det utarmer og setter Amerika og verden i fare.

Av Jeffrey D. Sachs.

Common Dreams3. januar 2024.

På overflaten synes USAs utenrikspolitikk å være fullstendig irrasjonell. USA havner i den ene katastrofale krigen etter den andre – Afghanistan, Irak, Syria, Libya, Ukraina og Gaza. I de siste dagene står USA globalt isolert i sin støtte til Israels folkemorderiske handlinger mot palestinerne, og stemmer mot en resolusjon fra FNs generalforsamling for en våpenhvile i Gaza, støttet av 153 land med 89% av verdens befolkning, og bare motarbeidet av USA, 4%, og 9 små land, med mindre enn 1% av verdens befolkning.

I løpet av de siste 20 årene har alle vesentlige amerikanske utenrikspolitiske mål mislyktes. Taliban kom tilbake til makten etter 20 år med amerikansk okkupasjon av Afghanistan. Etter Saddam ble Irak avhengig av Iran. Syrias president Bashar al-Assad holdt seg ved makten til tross for et CIA-forsøk på å styrte ham. Libya havnet i en langvarig borgerkrig etter at et USA-ledet NATO-oppdrag styrtet Muammar Gaddafi. Ukraina ble skamslått på slagmarken av Russland i 2023, etter at USA i hemmelighet kullkastet en fredsavtale mellom Russland og Ukraina i 2022.

For å forstå utenrikspolitisk svindel, tenk på dagens føderale regjering som en flerdelt svindel, kontrollert av høystbydende.

Til tross for disse bemerkelsesverdige og kostbare fiaskoene, den ene etter den andre, har det samme persongalleriet forblitt ved roret i amerikansk utenrikspolitikk i flere tiår, deriblant Joe Biden, Victoria Nuland, Jake Sullivan, Chuck Schumer, Mitch McConnell og Hillary Clinton.

Hvordan skjer dette?

Puslespillet løses ved å erkjenne at amerikansk utenrikspolitikk slett ikke handler om det amerikanske folks interesser. Det handler om interessene til innsidefolk i Washington, mens de jager etter kampanjebidrag og lukrative jobber for seg selv, ansatte og familiemedlemmer. Kort sagt, USAs utenrikspolitikk har blitt hacket av storkapitalen.

Som et resultat taper det amerikanske folket stort. De mislykkede krigene siden 2000 har kostet dem rundt $ 5 billioner i direkte utlegg, eller rundt $ 40.000 per husholdning. Ytterligere $ 2 billioner eller så vil bli brukt i de kommende tiårene på omsorg for veteranene. Utover kostnadene som amerikanerne direkte har pådratt seg, bør vi også anerkjenne de forferdelig høye kostnadene som påføres andre land, i millioner av tapte liv og billioner av dollar i ødeleggelse av eiendom og natur i krigssonene.

Kostnadene fortsetter å øke. USAs utgifter knyttet til det militære i 2024, vil komme på rundt $ 1,5 billioner, eller anslagsvis $ 12 000 per husholdning, hvis vi legger til de direkte Pentagon-utgiftene, budsjettene til CIA og andre etterretningsorganer, budsjettet til veteranadministrasjonen, atomvåpenprogrammet til Energidepartementet, Utenriksdepartementets militærtilknyttede «utenlandsk bistand» (som til Israel), og andre sikkerhetsrelaterte budsjettposter. Hundrevis av milliarder dollar er penger i avløpet, sløst bort i ubrukelige kriger, utenlandske militærbaser og en helt unødvendig våpenopprustning som bringer verden nærmere tredje verdenskrig.

Men å beskrive disse gigantiske kostnadene er også å forklare den forvridde «rasjonaliteten» i amerikansk utenrikspolitikk. De $ 1,5 billionene i militære utlegg er svindelen som fortsetter å gi – til det militær-industrielle komplekset og folk på innsiden i Washington – selv om det utarmer og truer Amerika og verden.

For å forstå denne utenrikspolitiske svindelen, tenk på dagens føderale regjering som en flerdelt svindel, kontrollert av høystbydende. Wall Street-delen er drevet av statskassen. Delen for helseindustri drives ut fra departementet for Helse og tjenester for mennesker. Olje og kull-delen drives ut av Energi- og Innenriksdepartementene. Og utenriksavdelingen styres ut av Det hvite hus, Pentagon og CIA.

Hver del bruker offentlig makt til privat vinning gjennom innsidehandel, smurt av bedriftens kampanjebidrag og lobbyutgifter. Interessant nok konkurrerer delen for helseindustri med den utenrikspolitiske delen, i størrelsen som en bemerkelsesverdig økonomisk svindel. Amerikas helseutgifter utgjorde forbløffende $ 4.5 billioner i 2022, eller omtrent $ 36,000 per husholdning, de desidert høyeste helsekostnadene i verden, mens Amerika er rangert omtrent som nummer 40 i verden blant nasjoner i forventet levealder. En mislykket helsepolitikk betyr veldig store penger for helseindustrien, akkurat som en mislykket utenrikspolitikk omsettes til megainntekter fra det militærindustrielle komplekset.

Jo flere kriger, selvfølgelig, jo mer virksomhet.

Avdelingen for utenrikspolitikk- drives av en liten, hemmelighetsfull og sammensveiset gruppe, som inkluderer toppledelsen i Det hvite hus, CIA, utenriksdepartementet, Pentagon, forsvarskomitéene i Representantenes hus og Senatet, og de store militærforetakene, inkludert Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics, Northrop Grumman og Raytheon. Det er kanskje tusen nøkkelpersoner involvert i å bestemme politikk. Allmennhetens interesse spiller liten rolle.

De viktigste utenrikspolitiske beslutningstakerne driver operasjonene til 800 amerikanske oversjøiske militærbaser, militærkontrakter for hundrevis av milliarder dollar og krigsoperasjonene der utstyret er utplassert. Jo flere kriger, selvfølgelig, jo mer virksomhet. Privatiseringen av utenrikspolitikken har blitt svært forsterket av privatiseringen av selve krigsvirksomheten, ettersom flere og flere «kjernefunksjoner» til militæret, blir tildelt våpenprodusentene og til kontraktører som Haliburton, Booz Allen Hamilton og CACI.

I tillegg til militærkontrakter verdt hundrevis av milliarder dollar, er det også viktige økonomiske ringvirkninger fra militæret og CIA-operasjoner. Med militærbaser i 80 land rundt om i verden, og CIA-operasjoner i mange flere, spiller USA en stor, men for det meste skjult rolle, i å bestemme hvem som styrer i disse landene, og dermed på politikken som former lukrative avtaler som involverer mineraler, hydrokarboner, rørledninger og jordbruks- og skogbruksland. USA har jobbet med å styrte minst 80 regjeringer siden 1947, typisk ledet av CIA gjennom oppildning til kupp, mord, opprør, sivil uro, valgmanipulering, økonomiske sanksjoner og åpne kriger. (For en ypperlig studie av amerikanske operasjoner for regimeendring fra 1947 til 1989, se Lindsey O’Rourkes Covert Regime Change, 2018).

I tillegg til forretningsinteresser er det selvfølgelig ideologer som virkelig tror på USAs rett til å herske over verden. Den stadig krigshissende Kagan-familien er det mest kjente tilfellet, selv om deres økonomiske interesser også er dypt sammenvevd med krigsindustrien. Poenget med ideologi er dette. Ideologene har tatt feil ved nesten alle anledninger, og ville for lengst ha mistet sine talerstoler for mobbing i Washington, om de ikke hadde vært nyttige som krigshissere. Bevisst eller ikke, de tjener som betalte utøvere for det militærindustrielle komplekset.

Det er en vedvarende ulempe for denne pågående forretningssvindelen. I teorien utføres utenrikspolitikken i det amerikanske folks interesse, selv om det motsatte er sannheten. (En lignende selvmotsigelse gjelder selvfølgelig for overprisede helsetjenester, statlige redningspakker til Wall Street, oljeindustriens fordeler og andre svindler). Det amerikanske folket støtter sjelden intrigene i amerikansk utenrikspolitikk når de av og til hører sannheten. Amerikas kriger føres ikke av folkelige krav, men av beslutninger fra det høye. Spesielle tiltak er nødvendig for å holde folket borte fra beslutningsprosesser.

I teorien utføres utenrikspolitikken i det amerikanske folks interesse, selv om det motsatte er sannheten.

Det første slike tiltaket er uopphørlig propaganda. George Orwell traff spikeren på hodet i boka 1984, da «partiet» plutselig skiftet den utenlandske fienden fra Eurasia til Øst-Asia, uten et ord til forklaring. USA gjør i hovedsak det samme. Hvem er USAs alvorligste fiende? Velg selv, i henhold til sesongen. Saddam Hussein, Taliban, Hugo Chavez, Bashar al-Assad, ISIS, al-Qaida, Gaddafi, Vladimir Putin, Hamas, har alle spilt rollen som «Hitler» i amerikansk propaganda. John Kirby, talsmann for Det hvite hus, leverer propagandaen med et smil om munnen, og signaliserer at også han vet at det han sier er latterlig, om enn mildt underholdende.

Propagandaen forsterkes av tankesmiene i Washington som lever av donasjoner fra militære kontraktører og noen ganger utenlandske regjeringer som er en del av USAs svindeloperasjoner. Tenk på Atlanterhavsrådet, CSIS, og selvfølgelig det alltid populære Institutt for studier av krig (ISW), brakt til deg av de store militære kontraktørene.

Det andre er å skjule kostnadene ved de utenrikspolitiske operasjonene. På 1960-tallet gjorde den amerikanske regjeringen feilen ved å tvinge det amerikanske folket til å bære kostnadene for det militærindustrielle komplekset ved å innkalle unge mennesker til å kjempe i Vietnam og ved å heve skattene for å betale for krigen. Offentligheten brøt ut i opposisjon.

Fra 1970-tallet og utover har regjeringen vært langt smartere. Regjeringen avsluttet verneplikten, og gjorde militærtjeneste til en jobb for innleie, i stedet for en offentlig tjeneste, støttet av Pentagon-utlegg for å rekruttere soldater fra lavere økonomiske lag. Den forlot også den eiendommelige ideen om at statlige utgifter skulle finansieres av skatter, og flyttet i stedet militærbudsjettet til underskuddsutgifter som beskytter det mot folkelig motstand som ville bli utløst hvis det ble skattefinansiert.

De har også lurt klientstater som Ukraina til å utkjempe USAs kriger på bakken, slik at ingen amerikanske likposer skal ødelegge den amerikanske propagandamaskinen. Det er unødvendig å si at amerikanske krigsherrer som Sullivan, Blinken, Nuland, Schumer og McConnell forblir tusenvis av kilometer unna frontlinjene. Døden er forbeholdt ukrainere. Senator Richard Blumenthal (D-Conn.) forsvarte amerikansk militærbistand til Ukraina som vel anvendte penger, fordi den er «uten en eneste amerikansk tjenestekvinne eller mann skadet eller tapt», det går liksom ikke opp for den gode senatoren, å spare ukrainernes liv, som har dødd i hundretusener i en USA-provosert krig over NATO-utvidelse.

Dette systemet understøttes av at den amerikanske Kongressen er fullstendig underordnet krigsvirksomheten, for å unngå enhver tvil om de overdrevne Pentagon-budsjettene og krigene igangsatt av den utøvende grenen. Underordningen av Kongressen fungerer som følger. For det første er Kongressens tilsyn med krig og fred i stor grad tildelt forsvarskomiteene i Representantenes hus og Senatet, som i stor grad rammer inn den overordnede kongresspolitikken (og Pentagon-budsjettet). For det andre finansierer militærindustrien (Boeing, Raytheon og resten) kampanjene til medlemmer av forsvarskomiteen fra begge partier. Militærindustrien bruker også enorme summer på lobbyvirksomhet for å gi lukrative lønninger til pensjonerte medlemmer av Kongressen, stabene og familiene deres, enten direkte i militære virksomheter eller i Washingtons lobbyfirmaer.

Det er det amerikanske folkets presserende oppgave å overhale en utenrikspolitikk som er så ødelagt, korrumpert og bedragersk at den begraver staten i gjeld mens den skyver verden nærmere kjernefysisk Armageddon.

Hackingen av Kongressens utenrikspolitikk er ikke bare fra det amerikanske militær-industrielle komplekset. Israel-lobbyen har for lengst mestret kunsten å kjøpe Kongressen. USAs medvirkning til Israels apartheidstat og krigsforbrytelser i Gaza, gir ingen mening for USAs nasjonale sikkerhet og diplomati, for ikke å snakke om menneskelig anstendighet. De er fruktene av Israels lobbyinvesteringer som nådde 30 millioner dollar i kampanjebidrag i 2022, og som vil langt overgå det i 2024.

Når Kongressen samles igjen i januar, vil Biden, Kirby, Sullivan, Blinken, Nuland, Schumer, McConnell, Blumenthal og deres like fortelle oss at vi absolutt må finansiere den tapende, grusomme og svikefulle krigen i Ukraina og den pågående massakren og etniske rensingen i Gaza, for at ikke vi og Europa og den frie verden, og kanskje selve solsystemet, skal bukke under for den russiske bjørnen, de iranske mullaene og det kinesiske kommunistpartiet. Formidlerne av utenrikspolitiske katastrofer er ikke irrasjonelle i denne fryktskapingen. De er svikefulle og usedvanlig grådige, og forfølger smale interesser over interessene til det amerikanske folk.

Det er det amerikanske folkets presserende oppgave å overhale en utenrikspolitikk som er så ødelagt, korrumpert og bedragersk, at den begraver staten i gjeld mens den skyver verden nærmere kjernefysisk Armageddon. Denne overhalingen bør starte i 2024 med å avvise mer finansiering av den katastrofale Ukraina-krigen og Israels krigsforbrytelser i Gaza. Skap fred og diplomati, ikke militære utgifter, det er veien til en amerikansk utenrikspolitikk i offentlighetens interesse.


Denne artikkelen er fra Common Dreams.

US Foreign Policy Is a Scam Built on Corruption

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se Jeffrey Sachs utdype synspunktene i denne artikkelen:

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.

Forrige artikkelHemmelighold rundt britiske militæraksjoner i Libanon
Neste artikkelUNICEF: Dødeligste året registrert for palestinske barn på Vestbredden
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.