Tidligere talsmann for Ukrainas president: – Vi kunne fått fred i mars 2022

0
Skjermdump fra video

Oleksej Arestovitsj, tidligere talsmann for Ukrainas president, snakker om fred og et multinasjonalt Ukraina

Unherd har publisert et interessant intervju med Oleksej Arestovitsj (også i videoversjon), den tidligere talsmannen for presidentens kontor i Ukraina. Arestovitsj har flyktet fra Ukraina til USA etter at det ble åpnet to tilfeller av politisk rettsforfølgning mot ham.

Vi gjengir utdrag av intevjuet.

Som flere andre tidligere og nåværende embetsmenn har gjort, bekrefter han at det i mars 2022 ble holdt fredssamtaler mellom Ukraina og Russland i Istanbul, og at de ble betraktet som meget vellykkede.

Intervjuer: Tror du at bilaterale forhandlinger mellom Ukraina og Russland kunne ha fungert tidlige i prosessen? Det har vært mye diskusjon rundt de første månedene – mars, april, mai 2020. Det var forhandlinger i Istanbul.

Arestovitsj: Ja, jeg medvirket i Istanbul-prosessen. Det var den mest fornuftige avtalen vi kunne ha gjort. To tidligere avtaleutkast var ekstremt farlige for Ukraina, og de ble terminert. De ble kalt Minsk 1 og Minsk 2. Den nye avtalen som ble inngått tok også for seg spørsmålet om Krim. Det krevde ti år med forhandlinger, mens arbeidet med statusen til Krim tok femten. Avtalen skulle også skape trygghet i Svartehavet. Men nå – jeg vet ikke helt. Etter at den foreløpige avtalen ble inngått i Istanbul, kom vi til Kiev, og etter Butsja meddelte presidenten av forhandlingene var stoppet. Det neste møtet var berammet til 9. april, men 2. april ble prosessen avbrutt.

Fordelaktig avtale?

Ukraina avviste altså den «mest lønnsomme avtalen» de kunne ha fått. Spørsmålet er hvorfor.

I: Du vendte altså hjem fra Istanbul i den tro at forhandlingene hadde vært vellykket?

A: Ja, utvilsomt. Vi sprettet champagnen. Vi hadde diskutert demilitarisering, denazifisering, spørsmål om russisk språk, den russiske kirken og mye annet. Samme måned kom også spørsmålet om ukrainske væpnede styrker i fredstid. President Zelenskyj sa at «Jeg kunne avgjøre dette spørsmålet indirekte med president Putin». Istanbul-avtalene var en intensjonsprotokoll og vi var innstilt på et direkte møte med Putin. Dette skulle være neste trinn i forhandlingene.

I: Hvordan foregikk dette og på hvilken måte avsporet Butsja den prosessen?

A: Jeg har virkelig ingen anelse. Presidenten ble sjokkert over Butsja. Det ble vi alle. Jeg var i Butsja den andre dagen, da de russiske styrkene ble slått tilbake. Zelenskyjs ansikt endret seg fullstendig da han kom inn i Butsja og så hva som hadde skjedd. Mange mener at det var statsminister Boris Johnson som kom til Kiev og satte en stopper for disse forhandlingene med Russland. Jeg vet ikke helt om det er sant eller ikke. Han kom til Kiev, men jeg tror ingen vet hva de snakket om bortsett fra Zelenskyj og Boris Johnson selv.

Dette var nok 2.april, og jeg var i Butsja dagen etter. Presidenten kom dit én dag senere, så det kan ha vært 4. april, og det neste møtet skulle være den niende april. Så det skjedde noe på de fem dagene. Men medlemmene i forhandlingsgruppen stanset alle forhandlinger. Da vi spurte hvordan de kunne gjenopptas, svarte presidenten «et sted, en gang, men ikke nå».

I: Noe forandret altså Zelenskyjs mening?

A: Ja, utvilsomt. Og historikere må finne et svar på hva som skjedde.

Boris skaper et vendepunkt

Men selv etter at Ukraina hevdet at grusomhetene i Butsja ble utført av Russland ønsket Zelenskyj å fortsette de lovende forhandlingene som kunne ha dannet grunnlag for en tredje avtale bygget på Minsk-modellen – en avtale som kunne ha vært gunstig for Ukraina.

9. april ble den daværende britiske statsministeren, Boris Johnson, sendt til Kiev – angivelig for å hindre videre forhandlinger:

Etter at den britiske statsministeren Boris Johnson kom til Kiev ble mulighetene for et møte mellom Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og Russlands president Vladimir Putin svekket.

Ifølge Ukrainska Pravda-kilder som står nær Zelenskyj, kom Storbritannias statsminister Boris Johnson, som dukket opp i Kiev nærmest uten forvarsel, med to enkle meldinger.

Den første var at Putin er en krigsforbryter, og at han må settes under press, ikke forhandles med. Den andre er at selv om Ukraina skulle være klare for å inngå avtaler eller garantier med Putin, er de ikke det likevel.

Johnsons holdning var at det kollektive Vesten, som i februar samme år hadde foreslått at Zelenskyj skulle overgi seg og flykte, nå mente at Putin egentlig ikke var så mektig som de tidligere hadde forestilt seg, og at det her var oppstått en mulighet til å «presse ham».

Tre dager etter at Johnson vendte tilbake til Storbritannia, kunngjorde Putin at forhandlingene med Ukraina «var en blindvei».

Likevel er Unherd-intervjuet med Arestovitsj interessant lesning. Han berører nemlig et reelt problem Ukraina står overfor:

I: Så du tror ikke at det er en langt sterkere ukrainsk nasjonalisme nå enn det var for to år siden? Fordi det meldes om at invasjonen har ført det ukrainske folket sammen. Du sier at det ikke har skjedd?

A: Ukrainsk nasjonalisme deles av færre enn 20 % av ukrainerne. Det er problemet.

I: Hva med de resterende 80 %?

A: Jeg tror de fleste av dem oppfatter landet som multinasjonalt og polykulturelt. Og da Zelenskyj kom til makten i 2019, stemte folk for denne ideen. Han ga likevel ikke uttrykk for dette direkte, men det var likevel det han mente da han sa at «Jeg ser ingen forskjell i den ukrainsk-russiske språkkonflikten, vi er alle ukrainere selv om vi snakker forskjellige språk». Og min kritikk av det som har skjedd i Ukraina det siste året, under krigens følelsesmessige traumer, handler om ideen om ukrainsk nasjonalisme, en idé som har delt Ukraina inn i forskjellige folk: de ukrainsktalende og de russisktalende som ulike kategorier av mennesker. Det er den farligste tanken, en større fare enn russisk militær aggresjon, fordi ingen fra denne gruppen på 80 % av menneskene ønsker å dø for et system der de er mennesker av lavere rang.

Det er de 20 % som skapte voldelige militser som Høyre-sektoren og Azov-bevegelsen. Ved å true Zelenskyj fikk de ham bort fra å søke fred med Russland til under tung vestlig innflytelse å øke konfliktnivået og søke å svekke Russland gjennom denne håpløse krigføringen.

Andelen på 20 % er hovedsakelig fra Vest-Ukraina. Denne befolkningsgruppen ble først støttet av det østerriksk-ungarske imperiet, så av de tyske nazistene og deretter av CIA og dets drabanter, den tyske BNDs hemmelige tjeneste. Disse intervensjonene fra utenforstående makter var skapt for å få en falsk ukrainsk nasjonalisme til å vende seg først mot Polen og deretter mot Russland. Lite er forandret etter hundre år.

Likevel er Ukraina et flernasjonalt og flerkulturelt land, og bare ved å innse dette kan landet overleve.

Forrige artikkelNew Jerseys nasjonalgarde til Irak og Syria under økende antall angrep
Neste artikkelStatsadvokaten i Texas har saksøkt Pfizer for feilaktig fremstilling av koronavaksinene