oss 100 kroner!
Robert Fico, den nye slovakiske statsministeren, om galskapen i den vestlige strategien i Ukraina.
Her er noen utdrag:
– Helt fra begynnelsen av konflikten i Ukraina avviste jeg en svart-hvitt visjon, slik man ønsket i Washington eller Brussel. Krigen i Ukraina har sine røtter i 2014 og i utviklingen av den ukrainske politiske scenen og dens forhold til medborgere av russisk nasjonalitet. Og, selvfølgelig, i USAs totale innflytelse på alt som skjedde i 2014, og har skjedd siden. La oss for eksempel forestille oss at hele forsvarsdepartementet i Mexico, som et naboland til USA, så vel som dets politiske ledere, inkludert presidenten, var under full kontroll av Russland.
Russland reagerte på sikkerhetssituasjonen og Ukrainas press om å bli med i NATO ved å bryte folkeretten og bruke militærmakt uten internasjonalt mandat. Store land gjør ofte det, se USAs invasjon av Irak. Og Vesten, i stedet for umiddelbart å gjøre alt for å oppnå en rask våpenhvile, gjorde i begynnelsen av 2022, da Ukraina hadde mistet mindre enn en tidel av sitt territorium, en stor feil. Den evaluerte feil bruken av russisk militærmakt som en mulighet til å bringe Russland i kne. Ett blikk på historien. Russland ble invadert av Hitler i juni 1941, men de vestlige allierte åpnet ikke en ny front før sommeren 1944, da utfallet av krigen klart var til fordel for det tidligere Sovjetunionen.
Det er bevist at helt i begynnelsen av krigen i Ukraina, i 2022, tillot ikke Vesten ukrainerne å inngå en våpenhvile på rettferdige vilkår ved minst to meget lovende anledninger. Fordi en smertelig feil beslutning allerede er tatt. Vesten ville utnytte Russlands brudd på folkeretten, forsyne Ukraina med hauger med våpen og milliarder av dollar, ramme Russland med massive sanksjoner, angripe Russlands viktigste mineralinntekter og forvente at ukrainerne, helt til den siste ukrainer, vil bringe dem hodet til den russiske bjørnen på et fat i form av et militært utmattet, økonomisk ødelagt, internasjonalt isolert og internt politisk undergravd Russland. Dette var og er dessverre fortsatt den vestlige strategien, som helt klart har feilet.
Det er sjokkerende å se hvordan Vesten gjentatte ganger har feilet sin vurdering av situasjonen i Russland. Fakta er ubestridelige. Russland kontrollerer fullstendig de okkuperte områdene militært, og forsøk på å overbevise det internasjonale samfunnet med demagogi om demoraliseringen av de russiske soldatene og de enorme menneskelige tapene viser seg i økende grad som tom demagogisk ønsketenkning. Ukraina er ikke i stand til noen meningsfull militær motoffensiv, det har blitt helt avhengig av økonomisk bistand fra Vesten med uforutsigbare konsekvenser for ukrainere i årene som kommer.
Det er bare et spørsmål om tid når offisiell informasjon om landeierskap i Ukraina, om de største utenlandske eierne, vil begynne å bli publisert. Den ukrainske presidentens stilling er rystet, mens den russiske presidenten øker og styrker sin politiske støtte. Verken den russiske økonomien eller den russiske valutaen kollapset, anti-russiske sanksjoner øker den interne selvforsyningen til dette enorme landet, russiske energigiganter rapporterer rekordleveranser til Kina og India. På den annen side forteller personer nær den ukrainske presidenten til utenlandske medier at tyveri er utbredt i Ukraina. Jeg tør selvfølgelig ikke påstå at Russland ikke føler de negative konsekvensene av sin beslutning fra februar 2022 om å bruke militærmakt i Ukraina. Men det er ikke i nærheten av å bli ødelagt av virkningene av invasjonen, slik de vestlige planleggerne hadde spådd.
Så hva er mulighetene for videre utvikling? Med stor sannsynlighet vil våpen og penger fortsette å strømme inn i Ukraina en stund, men til ingen nytte. Det er politisk umulig for Ukrainas vestlige tilhengere åpent å innrømme uriktigheten i den vedtatte strategien. Om to-tre år er vi der vi er nå. EU blir kanskje 50 milliarder euro fattigere, mens ukrainske kirkegårder vil fylles med enda flere tusen døde soldater. Dessverre vil ikke sunn fornuft seire. Det er åpenbart at den meningsløse sløsingen med menneskelige ressurser og penger og tidens gang ikke vil forverre Russlands forhandlingsposisjon; tvert imot vil det styrke den, for om noen år vil også det internasjonale samfunnet begynne å organisere et retrett når man ser på virkeligheten.
Jeg spør meg selv ofte hva som er defaitistisk med realistiske og faktabaserte betraktninger om nødvendigheten av en våpenhvile i Ukraina, når det er helt klart for alle at krisen i Ukraina ikke har noen militær løsning. Hvis jeg ønsker meg noe, er det at slaverne skal slutte å kjempe mot hverandre av geopolitiske årsaker, både på amerikansk og russisk side. La Ukraina følge sin suverene, ikke dikterte vei. Hvis de ser seg selv i EU, la dem gå den veien, forutsatt at de oppfyller betingelsene. Vi hjelper deg gjerne. Russland trenger også sine sikkerhetsgarantier. Og jeg fortsetter å tro at vi bør gå tilbake til den ikke så gamle ideen om at EU og Russland er litt sammen på hoften og trenger hverandre.
Som statsminister i Slovakia vil jeg ikke spre fiendtlighet mot noe land i verden. Jeg ønsker også en gradvis normalisering av forholdet mellom EUs medlemsland og Russland. Og jeg vil ikke lenger være underlagt dum liberal og progressiv demagogi som krenker grunnleggende menneskelig rettferdighet og til slutt vil forårsake enorm skade.»
