Regional opinion oppfordrer Iran-Pakistan til vennskap

0
waving colorful flag of pakistan and national flag of iran. macro

Ikke overraskende avtar spenningsutbruddet i de diplomatiske båndene mellom Pakistan og Iran tirsdag etter Teherans luftangrep over grensen mot   Baluchistan, noe som vitner om den politiske modenheten til de to landene. Ingen av sidene ønsker spenningene, og begge er skarpsindige observatører av det regionale og internasjonale miljøet. Deres valgte vei for forsoning blir en modell for andre regionale stater i Sentral-Asia, Sør-Asia og Vest-Asia. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Iran og Pakistan har en urolig historie med forhold som har likheter med forholdet mellom Pakistan og India på noen måter, hvor også spørsmål om nasjonal suverenitet og territoriell integritet er innblandet i etterslep av historie og kultur og komplisert av geopolitikk. 

Roten til det er Baluchistan-problemet, arven fra 1947-delingen (deling av den britiske kronkolonien India, o.a.) og det uløste nasjonalitetsspørsmålet og den resulterende fremmedgjøringen, reelle eller innbilte trusseloppfatninger, dypt forankrede mangler i styring og utvikling som ikke kan løses gjennom tvangsmetoder for statsutvikling som kommer naturlig til de regjerende elitene i vår del av verden – og faktisk ekstern innblanding som er endemisk i regioner av strategisk betydning. 

Pakistanavisen Dawn hadde en utmerket artikkel av en Baluchi-skribent som ga en oversikt over grensespenningene mellom Iran og Pakistan gjennom de siste tiårene. Etter min mening har det historisk rommet to faser – perioden frem til den islamske revolusjonen i 1979 i Iran og situasjonen etterpå. 

Det som er av største betydning her er at overgangen fra den ene fasen til den andre i 1979 på den ene siden var preget av etableringen av et islamsk styresett i Iran basert på konseptet Velâyat-e Faqih (ledelse ved en islamsk lærd) og på den annen side, ved å påtvinge Pakistans «islamisering» som grunnlaget for jihadisme, rettet mot sunni-fundamentalisme, med en rygg-til-rygg-avtale mellom militærdiktatoren general Zia-ul-Haq med USA som jordmor pluss av Saudi-Arabia, for å skape et «Vietnam» for den sovjetiske røde hæren i Afghanistan. 

Gjennom det hele var Pakistans USA-forbindelse en torn i kjøttet for det islamske regimet i Iran. Imam Khomeini hadde harde ting å si om Pakistans kompradormentalitet. Selvfølgelig har mye vann strømmet nedover Indus siden den gang, og Pakistan er i dag dypt desillusjonert over USA mens Iran på sin side åpenlyst krysser sverd med USA. Og både Iran og Pakistan har nærmet seg BRICS, emblematisk for «no limit»-partnerskapet mellom Russland og Kina som arbeider mot en polysentrisk verdensorden. 

Når det er sagt, det er underplott. Viktigst er Washingtons driv etter å oppsøke pakistansk militær igjen som ledestjernen i regionens geopolitikk. Derfor er det bare hensiktsmessig at National Security Committee (NSC), Pakistans fremste myndighet for sikkerhet og utenrikspolitikk, fredag ​​ratifiserte Islamabads trekk mot å redusere spenningen mellom Pakistan og Iran og understreket en forpliktelse til å ta opp gjensidige sikkerhetsproblemer. 

Den militære ledelsens forrang er umiskjennelig i det at avgjørelsen er tatt av NSC-møtet der lederen av Joint Chiefs of Staff Committee og sjefene for hæren, marinen og luftstaben, sammen med sjefer for etterretningsbyråer deltok. Det er et kraftig signal til Teheran. NSC-uttalelsen sa: «Forumet ga uttrykk for at Iran er et nabo- og broderlig muslimsk land, og de eksisterende kommunikasjonskanalene mellom de to landene bør brukes gjensidig for å møte hverandres sikkerhetshensyn i større interesse for regional fred og stabilitet.» 

Avisen Dawn kommenterte at uttalelsen «la grunnlaget for å åpne en potensiell vei mot fornyet dialog og diplomatisk engasjement.» Interessant nok ble uttalelsen innledet av en forsonende gest fra det pakistanske militæret der ISPR sa: «I fremtiden anses dialog og samarbeid som forsvarlig for å løse bilaterale problemer mellom de to nabolandene» – en følelse som umiddelbart ble gjengjeldt av iranske utenriksdepartementet, og satte scenen for en telefonsamtale mellom fungerende utenriksminister Jalil Abbas Jilani og hans iranske motpart Hossein Amir Abdollahian samme dag. 

Det som kommer frem er at både Pakistan og Iran er på riktig side av historien, men det er alltid en mulighet for at USA, som ønsker partnerskap for å motvirke sin akutte isolasjon i regionen, er desperat opptatt av å beile til det pakistanske militæret på et tidspunkt da landets skjøre sivile ledelse er i villrede og det er usikkerhet om landets fremtid. 

Reaksjonene fra de store eksterne maktene på bølgen av spenninger mellom Iran og Pakistan viser tydelig de geopolitiske bruddlinjene. Se bort fra India, som dessverre har en tendens til å se negative nyheter om Pakistan med Schadenfreude, skadefryd, har de to andre store regionale statene – Kina og Russland – bedt om tilbakeholdenhet og dialog for å løse problemene. Det nye byrået Xinhua hadde faktisk en rekke rapporter som hadde som mål å dempe spenningene. (her, her, her og her

I motsetning til dette, er ivrigheten som president Biden vasset inn i saken med utrolig – «Som dere kan se, er ikke Iran spesielt godt likt i regionen, og hvor det går, jobber vi med nå. Jeg vet ikke hvor det går.» Det hvite hus nasjonale sikkerhetstalsperson John Kirby sa til journalister på Air Force One, «Vi ønsker ikke å se en tydelig eskalering i Sør- og Sentral-Asia. Og vi er i kontakt med våre pakistanske kolleger.»

Det iranske utenriksdepartementet slo tilbake og sa at det «ikke tillater fiender å belaste de vennskapelige og broderlige forholdet til Teheran og Islamabad.» Dagen før hentydet talspersonen for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, i en uttalelse til innblanding utenfra og sa: «Den videre eskaleringen vil bare være til fordel for de som ikke er interessert i fred, stabilitet og sikkerhet i regionen.» 

Zakharova beklaget spesielt at slike spenninger har oppstått «mellom vennlige stater, medlemmer av SCO, som vi utvikler partnerskapsforhold med.» 

På dette bakteppet er det bemerkelsesverdig at utenriksminister Sergey Lavrov berørte Afghanistan i en viss grad på en pressekonferanse i Moskva fredag. Lavrov sa at Taliban er «de facto-makten» i Afghanistan, og til tross for «arneområder for spenning og protest… har Talibanregjeringen kontroll». 

Mens «politisk inkludering» fortsatt er et problem, påpekte Lavrov at to fremtredende afghanske ledere fortsatt bor i Kabul – Hamid Karzai og Abdullah Abdullah. «Når det gjelder Panjshiris», la Lavrov til, mens han erkjente behovet for å bygge broer med dem, påminnelsen om at «prosessen ikke er lett. Det har aldri vært lett for noen i Afghanistan.» 

Viktigere, Lavrov understreket at Russland opprettholder «kontakter med de facto-ledelsen» i Afghanistan og at det «hjelper oss å jobbe, inkludert med å fremme eksterne formater som lar oss utvikle anbefalinger for afghanere.» Han uttrykte håp om at de pakistansk-iranske spenningene ikke vil komplisere arbeidet med det såkalte Moskva-formatet eller kvartettmekanismen til Russland-Iran-Pakistan-Kina angående Afghanistan og regional sikkerhet. 

I en tid hvor Vesten presser hardt på for å fjerne den russiske innflytelsen i Moldova og Kaukasus og snirkler seg mot Kaspiahavet og Sentral-Asia som en del av sin strategi for å omringe Russland, er Afghanistan i ferd med å bli et ekstremt avgjørende knutepunkt i stormaktskampen for å lage en multipolar verdensorden. 

Zakharovas uttalelse ble avsluttet med å understreke Russlands «urokkelige vilje til å samarbeide i kampen mot internasjonal terrorisme i alle dens former og manifestasjoner.» Det er betydningsfullt at Kasakhstan, Sentral-Asias kraftsenter og en nær alliert av Russland, nylig bestemte seg for å fjerne Taliban-bevegelsen fra terroristlistene.

Dette er strå i vinden som antyder en kritisk masse av regional opinion som favoriserer Talibans integrering som en faktor for regional sikkerhet og stabilitet, der Pakistan har en transformativ rolle å spille. 

Fremfor alt utgjør denne episoden et sannhetens øyeblikk i geopolitikken i regionen. Iran og Pakistan kikket ned i avgrunnen, likte ikke det de så, og trakk seg raskt tilbake. Regionen trekker et lettelsens sukk.    


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Regional opinion urges Iran-Pakistan amity

    

Forrige artikkel– Nei, kommunene kan ikke ta vare på naturen
Neste artikkelDet tyske bondeopprøret
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.