oss 100 kroner!
Det er lov å gråte en skvett i dag. Jeg gjør det også, idet jeg gjør forsøk på å formulere noen linjer om Lillebjørn. En nasjonalskatt er borte.
Det begynner å bli nok nå, det er bare noen uker siden Ole Paus gikk ut av tida. Ikke bare Kultur-Norge, men hele Norge, har blitt sørgelig mye fattigere i løpet av altfor kort tid.
Lillebjørn var med i kvartetten Ballade, sanggruppa han på 70-tallet hadde sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland. På 90-tallet slo han seg sammen med Øystein Sunde, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen i Gitarkameratene.
Lillebjørn Nilsen mottok seks Spellemannpriser, inkludert den aller gjeveste – hedersprisen, som han fikk i 2022.
Lillebjørn var i det hele tatt en samspiller, etter at det hele begynte i gruppa Young Norwegians og miljøet rundt viseklubben Dolphin på 60-tallet. For mange står «På stengrunn»-prosjektet igjen som det aller mest minnerike – der han sammen med Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen hadde satt melodi til tekster av arbeider- og bydikteren Rudolf Nilsen (1901-29).
Da er vi i Oslo, byen Lillebjørn aldri kunne rømme fra, og som alltid vil bli forbundet med hans tekster og melodier. Tenk å vandre mellom 1000 søter damer på Karl Johan! Jeg er sikker på at «Crescendo i gågata» ble unnfanga i hovedstaden, der en forelska Lillebjørn av en eller annen grunn kom til å tenke på Ludvig van Beethoven – og Ludvig ville helt sikkert nikka gjenkjennende til akkordprogresjonen i «Gode broder». Lillebjørn visste at han som låtskriver sto på brede skuldre, og la aldri skjul på det.
Alle de suksessrike samarbeidene til tross; det er som solo-artist folk flest vil huske Lillebjørn og hans sanger. Hvem kan ikke synge med i «Tanta til Beate» og «Stilleste gutt på sovesal 1»? Er det mulig å passere Alexander Kiellands Plass uten å tenke på Lillebjørn Nilsen?
Lillebjørn var en ekstraordinær flink låtskriver, og i likhet med Ole Paus var han underkjent som gitarist. Og hva han utførte for gitarkamerater i alle landets stuer! «Lillebjørns Gitarbok» kom ut i 1973, og er foreløpig solgt i 200.000 eksemplarer!
Var han underkjent også som vokalist? Neppe – men han var veldig spesiell, i slepen oslodialekt og i all sin enkelhet. Han sang sånn som jazzmusikeren Chet Baker spilte trompet. Man har sjelden behov for mer enn én oktav.
Lillebjørn lot det aldri være tvil om hvor han sto hen politisk. Hans mest eksplisitt politiske tekst kom i form av hyllesten til Victor Jara, visesangeren som ble torturert og drept under kuppet i Chile i 1973. Omtrent samtidig kom «Barn av regnbuen», Lillebjørns norske versjon av Pete Segers sang fra 1967 – «My Rainbow Race».
Etter å ha spilt «God natt Oslo», framførte Lillebjørn denne sangen under minnemarkeringa for 22. juli-massakren. Titusener som var samla på Youngstorget sang med i en rørende stund. Lillebjørn ville ta denne sangen tilbake, etter at terroristen i 2012 omtalte bruken av denne sangen i norsk skole som eksempel på hjernevask og «kulturmarxistisk indoktrinering» av norske elever.
Det er vanskelig i dag – å gjette kryssord med kulepenn, legge inn en fånyttes tippelapp og alltid se lyst på livet. Men du skal ha takk for alt, Lillebjørn.
Denne artikkelen ble først publisert på Puls.
