I Davos har de innsatte overtatt asylet – og verden

0

Av April Holcombe – 30. januar 2024

Red Flag,  24. januar

Davos, en liten skiby i Sveits, blir en gang i året verdens mest innflytelsesrike sinnssykehus. På Europas høyest befolkede fjelltopp møtes 3000 av verdenseliten for å fundere over hvorfor klimaet de forurenser er så forurenset, hvorfor menneskene de utarmer er så fattige og hvorfor verden de kjemper om, er i krig.

World Economic Forum (WEF) er styringsklassens tegneseriekongress, en fantasifestning der den ene prosentens ene prosent kan redde verden de sender til helvete.

2024-repetisjonen i midten av januar bød på fem dager med uforfalsket sludder. (Alle økter kan sees på weforum.org.) En sesjon handlet om «frigjørende vitenskap»; en annen handlet om å «styrke mennesker og maskiner i industrien» (styrke maskiner?). Midt mellom de smeltende snøbakkene ankom hundrevis, inkludert «ecopreneurs», i karbonprompende private jetfly, for å høre administrerende direktører fra produsenter av skiutstyr, snakke om utfordringen med «alpine økonomier ved + 2 ° C».

Årets konferansetema?

«Gjenoppbygge tillit».

Og hvem ville ikke stole på Ronald W. Hovsepian, administrerende direktør i Indigo Agriculture. «lenge har vi utnyttet disse naturressursene og ikke satt det inn i den økonomiske ligningen», sa han til deltakerne 17. januar.

«Så vi ser på det, og vi inkluderer det i måten vi ser på markedene og hvordan vi skal knytte sammen en rekke av aktørene for å bringe verdikjedene til liv, som en del av den samlede reisen.»

Den setningen var sikkert en reise.

Davos sammenfaller med utgivelsen av Oxfam, den britiske veldedighetsorganisasjonen, sin årlige rapport om global ulikhet. 2024-utgaven, Inequality Inc.: A Gilded Age of Division*, anslår at i løpet av de siste fire årene har formuene til verdens fem rikeste menn mer enn doblet seg, til 870 milliarder dollar, mens de fattigste 5 milliardene er enda fattigere enn de var i 2019. *(Ulikhet A/S: Splittelsens forgylte tidsalder. O.a)

«Den kraftige økningen i kostnadene for mat og andre nødvendigheter som begynte i 2021, har blitt en kvernende ny virkelighet for mange familier over hele verden når de prøver å kjøpe olje, brød eller mel, uten å vite hvor mye de har råd til denne gangen, eller hvor sultne de og barna deres må gå i dag», bemerker rapporten.

I mellomtiden, med 190 milliarder dollar, er olje- og gasselskapenes samlede årlige overskudd tredoblet i forhold til gjennomsnittet før pandemien. Fortjenesten fra luksusvarer har doblet seg – bevist med dresser, klokker, smykker og vesker som overdådig ble fremvist i Davos. Kvinner utgjorde for øvrig 28 prosent av alle deltakerne, noe arrangørene av konferansen sa er veldig bra for en skummel oldboysklubb og «markerer en betydelig milepæl i årsmøtets 54-årige historie».

Poenget med WEF, verdens økonomiske forum, ser ut til å være å demonstrere at de rike lever, bokstavelig talt, i en annen del av atmosfæren. Ifølge swissinfo.ch ble opptil 5000 sveitsiske væpnede vakter satt inn for å beskytte konferansen. Det kalles å gjenoppbygge tillit, en hotelltak-snikskytter om gangen.

Arkitektene bak Israels masseslakt i Gaza stilte opp på konferansebuffeten. Israels president Isaac Herzog, USAs utenriksminister Antony Blinken og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, snakket alle om den demokratiske, regelbaserte orden. Samme uke fortalte en palestinsk lege i Gaza til Al Jazeera, at han måtte amputere sin egen datters ben uten bedøvelse.

19. januar var deltakerne trygge, solide og varme «i påvente av Midtøsten i 2024». Regionen er et århundrelangt offer for Vestens grådige konkurranse om å sikre olje, gass og handelsruter. Nå som regionen vakler på kanten av full krig, lurte Davos-deltakerne på hvordan de kunne hente ut enda mer fortjeneste fra området.

Det var et gjennomgående tema på konferansens mer seriøse sesjoner. Kapitalister løser ikke problemer. De forventer dem. De prøver å holde tritt med «risikomiljøet» skapt av deres egen blinde profitt. Hvis Kongo innfører restriksjoner på barnearbeid i sine koboltgruver, hvor hardt vil marginene bli påvirket? Hvis Taiwan blir invadert og millioner fordamper i en atomkrig, hvor blir det neste stedet for produksjon av silisiumbrikker? Når vil rentehevingene endelig øke arbeidsledigheten og redusere temperaturen på lønnsutgiftene?

Men for mange handlet WEF om å komme ned til det grunnleggende her i livet. Samtalene, selvbedragerske og egoistiske som de var, var et spinkelt påskudd for å få verdens blankeste sko inn i samme bygning og under de samme bordene.

«Spør nesten alle som er her, og de vil fortelle deg – noen åpent, noen hemmelighetsfullt – at deres hovedformål i Davos er å få flere uker med forretningsmøter på høyt nivå, og nettverksbygging gjort på tre til fem dager», rapporterte Hans van Leeuwen, Australian Financial Review’s Europa-korrespondent.

«Jeg overhørte ingen i løpet av turen min diskutere klimaendringer, utfordringen med kunstig intelligens, den sannsynlige skjebnen til Ukrainas motstand mot Russland i år, eller verdens økonomiske utsikter».

Bak bildene som ble projisert til verden (var det noen som så på?), var Davos kapitalisme i all sin prakt. Tusenvis av ledere og politikere trikset og fikset, dinerte og vinerte. En våpenavtale her, et fossilt drivstoffprosjekt der og en skattelette på toppen.

Forspiste og med glassaktige blikk vagget de videre til et annet møte for å late som om de lyttet til tankesmier, interessenter, tankeledere, trendsettere, filantroper, tillitspersoner, rådgivere, redaktører, kommisjonærer, direktører, professorer, konsulenter, analytikere, politiske nerder – altså en hær av skitne svada-artister som eser ut og onanerer over saker deres kokain-stinne publikum ikke kunne brydd seg mindre om – med mindre det er en nikkel å tjene. Hit med pengene!

Det er utrolig at Thomas Hobbes berømte krig – alle mot alle, aldri brøt ut på konferansegulvet. Men krigene utkjempes alltid av andre enn disse. WEFs ånd er å fråtse i det parasittene har til felles: en livsstil, et verdensbilde, et sett av økonomiske interesser for å utnytte, robbe og plyndre.

Hvis du trodde at utsiktene til at hele verden skal forsvinne ned i det kapitalistiske avløpet ville fremprovosere en reflekterende tanke eller to, tro om igjen. Tankesettet i Davos styrket seg. Den nye argentinske presidenten fra ytre høyre, Javier Milei, holdt hovedtalen, som Financial Times rapporterer ble «møtt med varm applaus». Ifølge ham er det ikke noe galt med systemet:

«Å snakke om markedets feiling er en selvmotsigelse. Det er ingen markedssvikt … Takket være frihandelskapitalismen lever verden nå i sitt beste øyeblikk. Aldri i hele menneskeheten eller menneskehetens historie har det vært en tid med mer velstand enn i dag … Jeg ønsker å legge igjen en beskjed til alle forretningsfolk her … Dere er sosiale velgjørere. Dere er helter. Dere er skaperne av den mest ekstraordinære perioden med velstand vi noensinne har sett.»

Disse menneskene styrer verden. Davos er ikke en polstret celle for deltakere i et Ayn Rand-rollespill, som diskuterer hvor mye heroin i barnas kjærlighet på pinne vil maksimere marginal nytteverdi. Det er det virkelige livet, bare ikke slik vi kjenner det.

«Davos-Matrix er koblet direkte til hovedmaskinen», skrev Hamilton Nolan i The Guardian om fjorårets konferanse.

«Beslutningene som disse menneskene tar i sin lille atmosfære av illusjon, tyter ut i den virkelige verden, og lar resten av oss holde posen mens rikdom sildrer lenger og lenger oppover.»

Ikke rart at meningsmålinger viser rekordlave nivåer av tillit til regjeringer og selskaper, samtidig som kapitalister herjer over hele kloden og etterlater ødeleggelse, fattigdom og harme i sitt kjølvann.

«Ja, det er en ustabil, spent verden vi lever i«, innrømmet gruveselskapet Rio Tintos-sjef Jakob Stausholm, i en paneldebatt 18. januar.

Men den er rik på muligheter. Og jeg tror mulighetene langt oppveier problemene.

Det er Davos-ånden.


Denne artikkelen er hentet fra MRonline. Opprinnelig publisert av Red Flag.

At Davos, the inmates run the asylum—and the world

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Forrige artikkelDet franske bondeopprøret 2.0
Neste artikkelLillebjørn Nilsen (1950-2024)
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.