oss 100 kroner!
Fra et standpunkt som handlet om å bekrefte sin «solidaritet» med regimet til statsminister Benjamin Netanyahu i forbindelse med angrepet 7. oktober, har India svingt bort til fjerne horisonter og har uhøytidelig dumpet den amerikansk-israelske aksen, noe som har vært fyrtårnet for Delhis vestasiatiske politikk i de siste årene.
Fra å være et strategisk aktivum har den israelske forbindelsen blitt en belastning for den indiske regjeringen. Delhi avviste Netanyahus gjentatte bønn om å stemple Hamas som en terrororganisasjon – India rettet forresten aldri noen anklagende finger mot Hamas for angrepet 7. oktober. Regjeringen har gjenopptatt den tradisjonelle holdningen med å stemme mot Israel i FNs generalforsamlings resolusjoner om Palestina-problemet. Netanyahu-Modi samtalene har blitt sjeldne.
Dette er langt unna den kontroversielle gesten fra statsminister Modi under hans «historiske» fem dager lange besøk til Israel i 2017 for å hylle graven til sionismens grunnlegger Theodor Herzl i Haifa. Det er tvilsomt om noen indisk statsminister vil gjenta Modis bragd i fremtiden. Med rimelig sikkerhet kan det sies at fremtiden for sionismen i Vest-Asia ser ganske dyster ut.
Igjen, av grunner som forblir uklare selv i dag, bestemte India seg for å være en sterk tilhenger av de skjebnesvangre Abraham-avtalene som angivelig hadde som mål å «integrere» Israel i den arabiske flokken, men noe som i realiteten var å isolere Iran i sitt nabolag. Delhi ga aldri noen rasjonell forklaring på et så dramatisk skifte i den tradisjonelle politikken om ikke å ta parti i den intraregionale brodermordsstriden i Vest-Asia eller identifisere seg med USAs hegemoni i den regionen.
(Abraham-avtalene er en serie med foreløpig fire avtaler som tar sikte på å normalisere forbindelsene mellom Israel og fire sunni-muslimske land, o.a.)
Delhi fulgte opp med å entusiastisk stille opp med en surrealistisk satsning kalt «I2U2» som samlet India og De forente arabiske emirater med USA og Israel som et fellesskap for å fremme ånden i Abraham-avtalen. I en ekstravagant gest avla utenriksminister S. Jaishankar et 5-dagers besøk til Israel for å delta i «I2U2».
Fremfor alt endte Delhi, som var vertskap for G20-toppmøtet i fjor og angivelig fremhevet fremveksten av Det globale sør i verdensordenen, i stedet opp med å arrangere foto-ops for den besøkende amerikanske presidenten som kapret arrangementet og i stedet hausset opp den falske, latterlige ideen som var hovedresultatet av den historiske begivenheten – den såkalte India-Midtøsten-Europa økonomiske korridoren (IMEEC).
USA oppmuntret tilsynelatende Delhi ved å plante en åpenbart absurd tanke om at IMEEC ville være dødsstøtet mot Kinas Belt and Road Initiative (BRI). Kina tok selvfølgelig gjengjeld ved bare å heise BRI-flagget høyt over hele Maldivene (befolkning: 515.132 i folketellingen i 2022) ved Indias myke underliv hvorfra det er synlig over hele subkontinentet dag og natt.
Les: China, Maldives upgrade ties with infrastructure deals in pivot from India
Imidlertid lærer indiske diplomater raskt, og kurskorrigeringer ligger naturlig for dem. Delhi har forstått at slike absurditeter i sin vestasiatiske politikk ikke vil gjøre noe godt og kan til og med virke mot sin hensikt når de skaper trøbbel i den arabiske gaten. Slik tirret Qatar India nylig ved å beordre de 15 indiske skolene i Doha som imøtekommer behovene til det stort sett-hinduistiske 700.000-sterke indiske eks-patriatsamfunnet om å ikke overholde de hinduistiske helligdagene, spesielt Diwali. (Diwali er den hinduiske lysfesten, en av de viktigste høytidene for hinduer, ikke minst i utlandet, o.a.)
I samsvar med forkjemperen for Det globale sør, burde India ha gitt uttrykk for støtte til Sør-Afrikas strålende initiativ for å begjære Den internasjonale domstolen (ICJ) om å stille Israel for retten for folkemordet på palestinere i Gaza. Tross alt var det i Sør-Afrika Mahatma Gandhi hadde finpusset konseptet motstand mot rasisme. Men dessverre manglet India motet til overbevisning og moralsk kvalitet til å gjøre det.
Les: Israel på tiltalebenken i Haag for folkemord
Det er for mye å forvente at ICJ skal sette Netanyahu i et bur og stille ham for retten i Haag for hans avskyelige handlinger mot menneskeheten. Men det er stor sannsynlighet for at med stilltiende vestlig støtte, kan ICJ utstede en slags midlertidig ordre om våpenhvile i løpet av de kommende ukene. Og i dagens atmosfære kan det vise seg å være en game changer.
Alt dette gjør Indias avgjørelse om å holde seg unna USAs grusomme idé om å disiplinere Jemens houthier til et fornuftig skritt. Det absurde teateret som utspiller seg i Rødehavet med Five Eyes (etterretningssamarbeid mellom Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og USA, o.a.) i cockpiten er utrolig komplisert. En hovedvektor der det dreier seg om fenomenet Houthi-motstanden som sådan.
En gammel venn og Beirut-basert sjefredaktør for Cradle, Sharmine Narwani, twitret om hengemyren i Rødehavet som venter på det anglo-amerikanske angrepet på Jemen:
«Jeg stiller ærlig spørsmålstegn ved om USA eller Storbritannia nøye har vurdert #Jemens potensielle svar på denne krigshandlingen. Ansarallah (Houthi) er et uvanlig medlem av regionens motstandsakse. De marsjerer til sin egen melodi, og deres tankesett er fullstendig blottet for vestlig narrativ etteraping. Det er vanskelig å gjette på hele spekteret av gjengjeldelsespaletten deres, men jeg vil ikke være amerikaner eller brite i Persiabukta, Rødehavet eller noen av de nærliggende vannveiene akkurat nå.»
«Det kan være at Washington misforsto de russiske og kinesiske avholdenhetene ved UNSC i går (når det gjaldt Rødehavet). Eller, kanskje Moskva og Beijing dinglet det agnet slik at USA ville feilberegnet dette dårlig. Amerikanerne er nå militært engasjert, forsyner eller fastlåst på 5 separate fronter: Ukraina, Gaza-Israel, Jemen, Irak, Syria. USAs motstandere kan lett holde ut til trettheten setter inn hos deres motstandere – selv er de ikke i nærheten av å være utmattet.»
«Bunnlinjen er at jeg tror hele Det globale sør kommer til å ha på seg Abdul Malik al-Houthi-t-skjorter innen våren.»
Det er faktisk slik innsikt som ofte mangler i Indias strategi for Vest-Asia. Dette er ikke en region for endimensjonale menn. (Skjult henvisning til Herbert Marcuses bok One-Dimensional Man, o.a.) Det har vært en strategisk feil å være på linje med USA og dets allierte i Det indiske hav under rubrikken «maritim sikkerhet». De tidligere kolonimaktene finner opp ny-merkantile mekanismer for å overføre rikdom til sin metropol. Hvorfor skulle inderne opptre som kulier, som under britisk styre?
Det viktigste er at India bør bli med på den renessansen som feier gjennom de muslimske landene i Vest-Asia. Den er epokegjørende i sin styrke og sitt omfang og har kulturelle, politiske og økonomiske dimensjoner – og vil uunngåelig ha vidtrekkende geopolitisk betydning. Det er derfor det blir viktig at Delhi slutter å se på regionen gjennom Netanyahus sionistiske øyne. Det er viktig å avslutte Indias samarbeid med USA og kolonimakter som Frankrike og Storbritannia for å blande seg inn i regionen under påskudd av maritim sikkerhet i Det indiske hav.
India har ingen grunn til å ha institusjonaliserte partnerskap med US Naval Forces Central Command (NAVCENT). I en tenkelig fremtid kan teppet godt gå ned for de vestlige militærbasene i Vest-Asia. Delhi bør forstå realiteten at noe fundamentalt endret seg etter 7. oktober i geopolitikken i Vest-Asia.
Det er synkronisert med det tyskerne kaller Zeitgeist (tidsånden) at Saudi-Arabia krever at sikkerheten i Rødehavet er et internasjonalt ansvar i samarbeid med kystlandene og FN-støtte. Siden 2018 har Saudi-Arabia bedt om etablering av et Council of States som grenser til Rødehavet og Adenbukta, og i 2020 signerte åtte land rådets grunnleggende charter, som ironisk nok inkluderer Jemen. Saudi-Arabia planlegger å være vertskap for et toppmøte i rådet.
Dagens anglo-amerikanske missilangrep mot Jemen bør komme som en brutal oppvåkning for India som sender meldinger om at de samme vestmaktene som støtter Israel også eskalerer konflikten i Gaza og trinn for trinn transformerer den til en regional konflikt – alt i navnet til navigasjonsfrihet i Rødehavet. Ikke overraskende har Saudi-Arabia, den regionale supermakten i Rødehavet, oppfordret USA til å vise tilbakeholdenhet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
