oss 100 kroner!
Domstolen anerkjenner at det er en sannsynlig risiko for folkemord i Gaza og ber Israel om å iverksette tiltak for å unngå folkemord.
Så har den internasjonale domstolen (ICJ) publisert sin midlertidige avgjørelse om Sør-Afrikas anklager om folkemord mot Israel. Her skyter jeg fra hofta i en første reaksjon på avgjørelsen.
Først en påminnelse: Domstolen ble ikke bedt om å ta stilling til hvorvidt Israels handlinger i Gaza utgjør folkemord, ettersom «[s]en slik konklusjon kunne gjøres av domstolen bare når man er kommet til stadiet med undersøkelsen av gyldighetene til nåværende sak» – dvs. på et mye senere tidspunkt. Domstolen ble bare bedt om å fastslå om «i det minste noen av handlingene og unnlatelsene som Sør-Afrika påstår å ha blitt begått av Israel i Gaza, ser ut til å være i stand til å falle inn under bestemmelsene i konvensjonen» – med andre ord, «om rettighetene som Sør-Afrika hevder, og som det søker beskyttelse for, er plausible”, dvs. om det er en sannsynlig risiko for folkemord, og om en slik risiko rettferdiggjør anmodningen om midlertidige forebyggende tiltak overfor Israel.
I så henseende representerer kjennelsen en stor seier for Sør-Afrika: domstolen slo fast at «at i det minste noen av rettighetene som Sør-Afrika hevder og som det søker beskyttelse for er plausible» – det vil si at det er en sannsynlig risiko for folkemord i Gaza — og domstolen avviste derfor Israels anmodning om å avvise saken.
Her er noen punkter som ble gjort for å opprettholde argumentet:
Domstolen bemerker at den militære operasjonen som ble utført av Israel etter angrepet 7. oktober 2023 har resultert i et stort antall dødsfall og skader, samt massiv ødeleggelse av hjem, tvangsflytting av det store flertallet av befolkningen, og omfattende skade på sivil infrastruktur. Selv om tall knyttet til Gazastripen ikke kan verifiseres uavhengig, tyder fersk informasjon på at 25.700 palestinere har blitt drept, over 63.000 skader er rapportert, over 360.000 boenheter har blitt ødelagt eller delvis skadet og omtrent 1,7 millioner personer har blitt internt fordrevet.
Den refererte også til uttalelser fra flere FN-tjenestemenn og -institusjoner (ICJ er et FN-organ), inkludert:
- FNs undergeneralsekretær for humanitære anliggender og nødhjelpskoordinator, Martin Griffiths: «Gaza har blitt et sted for død og fortvilelse. … En folkehelsekatastrofe utspiller seg. … Gaza har rett og slett blitt ubeboelig. Dets folk er vitne til daglige trusler mot deres eksistens – mens verden ser på».
- Verdens helseorganisasjon (WHO): «En enestående 93% av befolkningen i Gaza står overfor krisenivåer av sult, med utilstrekkelig mat og høye nivåer av underernæring. Minst 1 av 4 husstander står overfor «katastrofale forhold»: de opplever en ekstrem mangel på mat og sult og tyr til å selge eiendelene sine og andre ekstreme tiltak for å ha råd til et enkelt måltid. Sult, nød og død er tydelig.”
- UN Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), Philippe Lazzarini: «I løpet av de siste 100 dagene har vedvarende bombardement over Gazastripen forårsaket masseflytting av en befolkning som er i en tilstand av brå forandringer – stadig rykket opp med rot og tvunget til å dra over natten, bare for å flytte til steder som er like utrygge. Dette har vært den største fordrivelsen av det palestinske folket siden 1948. Denne krigen påvirket mer enn 2 millioner mennesker – hele befolkningen i Gaza. Mange vil bære livslange arr, både fysiske og psykiske. De aller fleste, inkludert barn, er dypt traumatisert”.
- En pressemelding fra 37 spesialrapportører, uavhengige eksperter og medlemmer av arbeidsgrupper som er en del av de spesielle prosedyrene til FNs menneskerettighetsråd, der de uttrykte alarm over «anerkjennelig folkemord og dehumaniserende retorikk fra høytstående israelske myndighetspersoner».
I denne forbindelse tok domstolen spesifikt til etterretning en rekke folkemordsuttalelser fra høytstående israelske tjenestemenn, inkludert Yoav Gallant, Israels forsvarsminister og Isaac Herzog, Israels president.
I lys av ovenstående konkluderte domstolen med at:
Faktaene og omstendighetene nevnt ovenfor er tilstrekkelige til å konkludere med at i det minste noen av rettighetene som Sør-Afrika gjør krav på og som det søker beskyttelse for, er plausible. Dette er tilfellet med hensyn til palestinernes rett i Gaza til å bli beskyttet mot folkemordshandlinger og relaterte forbudte handlinger identifisert i artikkel III, og Sør-Afrikas rett til å søke Israels etterlevelse av sistnevntes forpliktelser i henhold til konvensjonen.
Som nevnt representerer domstolens kjennelse, når det gjelder analysen av risikoen for folkemord, definitivt en seier for Sør-Afrika.
Retten henvendte seg deretter til spørsmålet om midlertidige tiltak. På dette punktet er spørsmålet om «hvem som vant» mindre opplagt. Domstolen klarte ikke å kreve en direkte våpenhvile – noe Sør-Afrika, og den pro-palestinske globale bevegelsen, håpet på.
Imidlertid avgjorde domstolen at «det er en reell og overhengende risiko for at uopprettelige skader vil bli påført rettighetene som kreves før domstolen tar sin endelige avgjørelse» – dvs. at det er en reell og overhengende risiko for folkemord – og oppfordret til Israel skal «ta alle rimelige tiltak i deres makt for å forhindre folkemord». Dette inkluderer å avstå fra å utføre enhver handling innenfor rammen av artikkel II i folkemordskonvensjonen, spesielt:
- drepe medlemmer av gruppen [dvs. palestineren i Gaza];
- forårsaker alvorlig kroppslig eller psykisk skade på medlemmene av gruppen;
- bevisst å påføre gruppen livsbetingelser som er beregnet til å medføre dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; og
- pålegge tiltak for å forhindre fødsler i gruppen.
Den oppfordret også Israel til å ta alle tiltak for å forhindre:
utvisningen og tvangsflyttingen fra hjemmene deres;
berøvelsen av:
- tilgang til tilstrekkelig mat og vann;
- (tilgang til humanitær bistand, inkludert tilgang til tilstrekkelig drivstoff, husly, klær, hygiene og sanitæranlegg;
- medisinsk utstyr og assistanse;
og ødeleggelsen av palestinsk liv i Gaza.
Til slutt uttalte retten at Israel skulle sørge for at dets tjenestemenn ikke «engasjerer seg i direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord, konspirasjon for å begå folkemord, forsøk på å begå folkemord eller medvirkning til folkemord».
Interessant nok stilte Israels ad hoc-utnevnte dommer, Aharon Barak, seg på flertallets side ved å beordre mange av de foreløpige tiltakene.
Så, halvtomt eller halvfullt glass? Min første reaksjon, som mange andres, var en skuffelse over det faktum at domstolen unnlot å kreve en hard våpenhvile (som mange pro-israelske kommentatorer skryter av og presenterer som en seier) og bare begrenset seg til å be Israel om å «ta grep for å forhindre folkemord». Dette kan sees på som et grønt lys til Israel om å fortsette den militære operasjonen, om enn med litt mer tilbakeholdenhet.
Ved nærmere undersøkelse blir det imidlertid klart at dersom de tas bokstavelig, vil domstolens krav – som inkluderer «avstå fra å … drepe medlemmer av [palestinerne i Gaza]» – i praksis tilsvarer en opphør av fiendtlighetene.
Dessuten, som juridisk ekspert Heidi Matthews skrev på X:
Noen vil være skuffet over at domstolen unnlot å beordre våpenhvile. Men det faktum at domstolen beordret tiltakene den GJORDE, inkludert å pålegge Israel ikke å begå eller oppfordre til folkemord, indikerer at den har konkludert med at det er (a) plausibelt for palestinere i Gaza å kreve beskyttelse mot folkemord, og (b) at behovet for beskyttelse haster.
Jeg tror vi kan utlede av dette at det i det minste er en alvorlig risiko for at Israel vil begå folkemord. Dette er viktig fordi det gir alle stater formelt varsel om den alvorlige risikoen for folkemord, noe som utløser statens plikt til å ta konkrete skritt for å forhindre folkemord.
Dette betyr blant annet at for at stater skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser etter folkemordskonvensjonen, må de gjøre noe. For eksempel må stater som eksporterer våpen eller militær teknologi til Israel stoppe med det.
Den korte varianten: denne ordren om provisoriske tiltak vil ha en viktig og umiddelbar innvirkning på hvordan stater er pålagt å handle i henhold til folkeretten. Det vil også radikalt endre den globale samtalen om hva som skjer i Gaza.
Det blir spennende å se hvordan ting blir. Men til sjuende og sist er min foreløpige konklusjon at glasset er halvfullt: i narrative termer er domstolen som sier at det som skjer i Gaza sannsynlig kan anses (eller øke den overhengende risikoen for) folkemord, objektivt sett et stort nederlag for Israel; i konkrete termer er det usannsynlig at det vil føre til dramatiske endringer i den militære virkeligheten på bakken, selv om det kan tvinge Israels vestlige støttespillere til å revurdere den nesten ubetingede støtten som er demonstrert så langt. Vi får se.
Det er alt for nå. Jeg kommer til å følge utviklingen etterhvert som den kommer.
Denne artikkeln ble utgitt på bloggen til Thomas Fazi.
