oss 100 kroner!
Sjølbestemmelse, folkestyre og nærhet mellom velgere og valgte var viktige argumenter i tidligere tiders EU-kamper. EU var fjernstyre, byråkratstyre og enda lenger vei til maktas korridorer.
Med årene har stadig flere skjønt at det ikke var nok bare å være i mot EU. Minst like viktig var kampen mot den markedstenkninga som EU/EØS-systemet bygger på, og som de siste 30-35 årene har fått innpass på stadig flere områder i norsk samfunnsliv. Kjøp og salg blir viktigere enn folks behov. Ansvar pulveriseres og delegeres. Politikerne gir ikke-folkevalgte «mandat» sånn at de sjøl slipper å ta støyten for upopulære avgjørelser.
Det siste års stadige renteøkninger er et eksempel. Begrunnet ut fra et hovedmål om lav arbeidsledighet, inflasjon og prisvekst. Hvordan målet skal nås, overlates suverent til «ekspertene», det vil si til en sentralbanksjef og et «profesjonelt» hovedstyre.
Om hensikten har vært å skape en stadig større underklasse av fattige, har de lykkes bra.
Om hensikten har vært å undergrave lønnsoppgjørene, og å omfordele verdier fra vanlige folk til de rikeste, har de også lykkes bra. Men priser og inflasjon har løpt løpsk. Og lav arbeidsledighet som stimulerer til økt arbeidsinnvandring, kan svekke lønns- og arbeidsforholdene for våre egne lavtlønte. Ingen stilles til ansvar.
Skal sånt kunne skje under ei rødgrønn regjering?
Tydeligvis ja.
Uavhengig av regjeringsfarge, kapitulerer politikerne for «eksperter» ikledd nye keiserklær og med bein og bolig planta i trygg avstand fra vanlige folk.
At mandatet undergraves og at det for folk flest blir stadig dyrere å leve, ses nærmest som en naturlov.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi er storeksportør av olje og gass og tjener milliarder. Vi har godt utdannet arbeidskraft og er ledende på viktige teknologiområder. Vi herjes verken av uro eller krig. Vi holder oss inne med rike og mektige nasjoner.
Sånt burde styrke både framtidstro, folks levestandard og kroneverdi.
Dessverre gjør dagens sentralbank det motsatte av hva den gjorde tidligere: Nå kjøpes ikke lenger kroner for å sikre en stabil kroneverdi. Nå selges kroner for å redusere kroneverdien.
Da olje- og gassinntektene i fjor nådde rekordnivåer, solgte Norges Bank daglig nærmere 5 milliarder kroner, eller tilsvarende en tusenlapp for hver eneste nordmann. Til mer Norge tjener på olje og gass, til mer kroner selges og til mer svekkes kroneverdien.
Det er selvsagt ingen logikk i dette: Mens landet blir rikere, blir vanlige folk fattigere.
Mange mener da også at de politikere og partier som lar sånt få skje uten å intervenere, er landsforrædere. Å få våre kroner til å fremstå som en «søppelvaluta» kan virke som ledd i en langsiktig plan: Innføring av euro og et Norge på billigsalg.
Er vi blitt en vestlig «bananrepublikk»?
Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland – brukes som argument: Staten får skatteinntekter fra Nordsjøen i kroner. Kronene må selges for at Oljefondet skal kunne få fremmed valuta til å investere overskudd utenlands.
Hvorfor ikke i stedet kreve skatten i dollar/euro – eller bruke olje-penger til innenlandske investeringer? Er utenlandske virksomheter så mye mer lønnsomme enn våre egne?
Blant de rundt 9.000 selskaper som oljefondet har eierinteresser i, er mye tvilsomt. Blant annet våpenprodusenter og næringsliv med aktiviteter på okkupert land, som på Vestbredden i Palestina. Handlegater i storbyer er også populære investeringsobjekter, likeså amerikanske verdipapirer. Å bruke oljepenger innenlands, for eksempel til styrking av distriktene og til norsk infrastruktur, har vårt politikerflertall sagt nei til.
Derimot kan regjeringa disponere inntil 3% av fondets verdi for å dekke underskudd på statsbudsjettet, eller drøye 60 tusen kroner for hver nordmann. Resten av oljefond-formuen tar «ekspertene» seg av, uten politisk innblanding.
Mesteparten investeres i «rike», vestlige land. I hvilken grad dette er etter press fra mektige allierte, skal være usagt.
Forsvinnende lite går til de land som mest kunne trengt våre investeringer, og der våre penger virkelig kunne gjort forskjell og bidratt til en mer rettferdig verden.
Dommen i ACER-saken var ikke entydig negativ. Den slo fast at vi har stort slingringsmonn på strøm-området, til tross for ACERs tredje energimarkedspakke. Det betyr at vi sjøl kan gjøre grunnleggende endringer med dagens høye strømpriser. Når sånt ikke blir gjort, skyldes det mangel på politisk vilje. Ifølge Høyesterett.
Norsk kraftproduksjon er hovedsakelig underlagt offentlig eierskap. Det betyr at de egentlige eierne er du og jeg. Gjennom valg delegerer vi styringa til våre folkevalgte. Før tok de ansvar, og bestemte blant annet hva strømmen skulle koste. I dag toer de sine hender, overlater det meste til et «profesjonelt» styre og lar dette styret skalte og valte med strømpriser, investeringer og drift.
Men må strømprisene følge svingningene på strømbørsen?
Et kraftselskap kan sjøl velge hvem de vil selge strømmen til. Til folk bosatt i kommunen eller distriktet, eller til hvem som helst. Innenlands som utenlands.
I sistnevnte tilfelle har det vært vanlig å omsette strømmen på børs, til høystbydende. For de aller fleste har dette ført til en strømpriseksplosjon.
Om strømmen derimot ble tatt av børs og øremerket for kunder i nærområdet, kunne strømmen selges mer som en nødvendighetsvare, til sjølkost. Noen kommuner, blant annet Tokke, har gjort dette. Riktignok kan da kommunen gå glipp av kjempeutbytte fra kraftverk som de helt eller delvis eier. Til gjengjeld får innbyggerne råd til å holde varmen, også i vinterkulda.
Hva er viktigst?
Størst mulig overskudd, sier det profesjonelle styret og de markedsorienterte politikerne.
Fra «folkekjære» politikere burde det kommet andre toner: Politisk styring over krafta, strømpriser som folk kan leve med. Sånn det for eksempel var da Drammen hadde sitt eget elektrisitetsverk og et samlet bystyre fastsatte kilowattpris etter sjølkost-prinsippet.
I dag er lokal styring mer unntak enn regel. I stedet har vi fått sammenslåinger og høytlønna direktører, styre og lobbyister. Overfor disse kommer politikere flest til kort. Framfor kamp velges kapitulasjon. I hvert fall så lenge vi velgere finner oss i det.
Norge er delt i fire helseregioner med hvert sitt helseforetak. De drives som private selskaper, med «profesjonelt» styre, og får bevilgninger over statsbudsjettet. Mest mulig helse ut av hver krone, er målsettingen som det er opp til de enkelte styrer å finne løsninger på.
Noen styrer tror høye lønninger og mange sjefer er løsningen. I Helse Sørøst tjener eksempelvis direktøren det dobbelte av helseministeren. Andre velger å bygge kostbare nye sjukehus – som i Drammen – selv om det gamle kunne gjort nytten i mange nye år. Å legge ned sjukehus og tjenester – som for eksempel fødetilbud og akuttmottak – kan også være aktuelt.
Om nedlegging kan føre til fraflytting og ytterligere sentralisering, er ikke med i helsebyråkratenes regnestykke.
Ei heller i politikernes – som gjennom helseforetaksmodellen har frasagt seg styringsansvar.
Mye går på skeive sjøl uten EU-medlemskap. Om seirene og folkeviljen fra folkeavstemningene i -72 og -94 hadde blitt fulgt opp, ville vi verken hatt EØS eller markedskrefter som kontrollerer renter, oljefond, strømpriser, helse – og mye annet.
Denne artikkelen ble publisert i nyehetsbrevet til Drammen nei til EU.
