oss 100 kroner!
På 1500-tallet, sto en gammel mann ved Lisboas strandbredde og så på karavellene som skulle seile ut i verden. Camões beretter: «Tre ganger rynket han misfornøyd pannen: Åh, trang til å kommandere! Åh, forfengelige grådighet! Du som sløser, du som stjeler av undersåtter, kongeriker, skatter og rikdom. De hyller deg som edel, og de hyller deg som høvding, selv om du er et avskyelig menneske. Til hvilke nye katastrofer vil du føre disse rikene og disse folkene?»
Rundt midten av 1900-tallet hadde europeere utryddet et stort antall folkeslag verden rundt. Bare i Brasil, mellom 1900 og 1950, ble hundre stammer totalt utryddet. I 1876 døde den siste tasmanske kvinne. Hennes legeme ble utsilt på et museum. I USA, mellom 1865 og 1872, ble et urfolk nær San Francisco jaget på som kaniner. Et par familier klarte å rømme og holde seg gjemt i førti år. I 1911 ble siste overlevende funnet, en naken utmagret man i femtiårsalderen. Han døde i 1916, som dørvakt på et hotell.
Med tiden økte krigene Vesten drev mot verden i omfang og i grusomhet. I Vietnam soldater som voldtok og deretter drepte kvinner, bar tittelen «dobbeltveteraner». Kvinner ble voldtatt, lemlestet og fikk vaginaen revet opp med kniv eller bajonett. En kvinne ble drept ved at munningen på et gevær ble stukket inn i skjeden hennes og avtrekkeren ble trukket av. Og det var napalm bombene. Et barn fikk øyelokkene, nesen og leppene brent bort. Han var halvveis på vei til å bli en hodeskalle, men var fortsatt i live. Nguyen Van Tuan overlevde: «Skolekameratene mine ble brent under halsen, alle døde.» Hollywoods Sean Penn sier det slik: «Det finnes ingen større humanitær styrke på planeten enn det amerikanske militæret.»
Som den gamle mannen fra Lisboa advarte, grenseløs grådighet har en pris, og Vesten har betalt prisen med sin sjel. Dens verdier er nå tomme begrep for å rettferdiggjøre en rovdyrpolitikk som overalt skaper uutholdelige sosiale ulikheter. Diplomati er nå begrenset til trusler, sanksjoner og bruk av militærmakt.
Vi har sett det før. For mer enn to hundre år siden, forsøkte det franske keiserrike, i republikkens og frihetens navn, å innføre en blokade av England. For å håndheve blokaden invaderte den franske hæren den iberiske halvøy og Russland. Det ble for mye. Russland knuste den franske hæren i Moskva i 1812 og i Paris i 1814. Waterloo ble det franske keiserrikets siste krampetrekk.
Vestens blokade av Russland har slått feil. Russlands økonomi og militærmakt har styrket seg mens mange i Amerika og i Europas nå strever, Tyskland går inn i en periode med avindustrialisering, og våpenlagrene tømmes. Om noe, krig og sanksjoner akselererer utviklingen av et økonomisk, finansielt og militært alternativ til den amerikanske etterkrigsverdensorden.
Desperate etter å stanse forfallet, gjør USA og EU alt for at ødeleggelsen av Ukraina fortsetter så lenge som mulig og truer allerede med å fremprovosere enda en krig, denne gangen med Kina. At mer enn 600.000 mennesker har blitt drept i Ukraina så langt, de aller fleste av dem ukrainere, spiller like lite rolle som massakren av vietnameserne og alle de andre. Senatoren Richard Blumenthal sier det slik: «Amerikanere bør være fornøyde med at vi får pengene våre tilbake på våre Ukrainainvesteringer. Vi har bidratt til å gjenopprette troen og tilliten til amerikansk lederskap – både moralsk og militært. Alt uten at en eneste amerikansk soldat har blitt skadet eller mistet livet.»
Vesten er ved veis ende, og ingen vil gråte for den. Vestens Waterloo vil nok komme, antagelig ved Taiwanstredet. Med mindre den kontinuerlige krigseskaleringen i Ukraina utvikler seg til en full krig mellom NATO og Russland, på Europas jord, der alt startet ved Lisboas strandbredde for femhundre år siden.
Kilder:
Luis de Camões, Os Lusíadas, 1572
List of massacres of Indigenous Australians
Claude Lévy-Strauss, «Le métier d’éthnologue», 1961 https://www.radiofrance.fr/franceculture/grille-programmes?date=17-09-2023
Nick Turse, Kill Anything That Moves: The Real American War in Vietnam, 2013
