MTB Kvikk-skandalen og AMS-pandemien gjelder samme sak: et énøyd strålevern

5. oktober 2023

Det er en uting når media skriver sterkt mangelfullt om noe som angår mange, men avviser korrigerende kommentarer fra sentrale aktører i saken. I dette tilfellet gjelder det den åtte millioner kroner dyre rettsprosessen om de nye strømmålerne som BT/E24 skrev om på nettet den 30.09. og BT på trykk den 2.10.2023. Jeg var en en hovedmann bak saken, men fikk mine kommentarer til saken avvist. Derfor går jeg til andre med dem – her lett utvidet:

Jeg startet det hele fordi jeg etter et helt arbeidsliv innen IKT i næringsliv og skoleverk, forskning og undervisning, gjorde et 15 års dypdykk i helse- og miljøvirkningene fra den samme teknologien. Det jeg fant, overrasket meg stort: Ikke bare mobiler, men alt moderne trådløst svekker folkehelsa på bred front. Hvordan kan det da være tillatt?

Så lærte jeg om motortorpedobåten Kvikk og besetningen som fikk kreft og barn som ble født med store skader. Og så kom det vi burde kalle «AMS-pandemien»: Folk ble akutt dårlige av de nye «smarte» strømmålerne som ble installert i alle hjem – i Norge som i alle andre land der de innføres.

Jeg lærte etter hvert at de to – Kvikksaken og AMS-pandemien – har samme årsak, og derfor måtte til rettsapparatet.

Felles årsak: strålevernets én-faktor-forklaring

Mange lesere av Bergens Tidende husker nok hvordan BT-journalisten Inge Sellevåg på 1990-tallet utrettelig avslørte skandalen rundt motortorpedobåten Kvikk og besetningen som fikk kreft og barn som ble født med store skader. Ombord i MTB Kvikk var det sterke sendere som skulle jamme andre skips radiokommunikasjon. Besetningen ble kraftig eksponert. Liknende tilfeller fantes i USA. Skadevirkninger, bl.a. på sæd og DNA, var for lengst godt dokumentert. Men ikke noe av dette var nok til at Strålevernet fant at det var en sammenheng. Energien fra senderne var angivelig ikke «sterk nok» og man manglet en forklaring på hvordan så svak energi kunne gi skade.

De fleste kjenner også til noen som påstår at de ikke tåler strålingen fra AMS-målere, WiFi, mobiltelefoner og andre moderne trådløse sendere. Strålingen fra slike kilder har særdeles mye mindre energi i seg. Likevel får folk de samme akutte helseplagene som i andre land der slike målere er innført, og gjerne fullstendig uventet: søvnløshet, hodepine, tinnitus, leddsmerter, tanketåke, hjertearytmier, m.m.

Det er nemlig slett ikke bare energimengden i strålingen det kommer an på, men vel så mye helt andre faktorer, som pulsenes bråhet, hyppighet og relative styrke. De påvirker på cellenivå og forstyrrer en rekke prosesser nesten uansett hvor svake de er. Flere slike mekanismer er kjente, og har vært det i 60 år eller mer. Faktisk viser en gjennomgang at av samtlige fagfellevurderte studier på området publisert siden 1990 (i databasen Medline), gjør de langt fleste studiene studiene funn av helseskadelige virkninger – akutt eller over tid – selv ved slik svak eksponering.

soffice 26.01.2018 , 22.04.42 Figur 3 Søylediagram 2 Funn vs Ikke-funn.xls – OpenOffice Calc

Begge sakene viser hvordan Strålevernet svikter når det avviser at strålingen kan gi helseplager og ‑skader. For der i gården holder man seg bare til energimengden, som i praksis betyr bare å se på oppvarmingsrisiko. At noen kan være overfølsomme for slike svake signaler, avvises – for det foregår jo ingen skadelig oppvarming! At skader likevel oppstår, at statistiske mønstre blir tydelige med andre kriterier, og at overfølsomhet for selv svært svake signaler har vært observert siden slutten av 1700-tallet, men har økt med moderne elektronikk og digitale sendere, preller av som vann på gåsa.

Strålevernet (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) baserer seg på slike undersøkelser som står til stryk i metodelære. Men å ta slikt opp med Strålevernet og Helsedirektoratet har vært som å snakke til veggen. Foreldede fagtradisjoner fra atomfysikken og politiske bindinger ser ut til styre kursen. Strålevernet forsikrer dermed om at forskningen «ikke gir grunnlag for» strengere grenser og unndrar seg ansvar ved bare å gi «anbefalte grenseverdier». I praksis er man overlatt til eget skjønn, som selvsagt de færreste har på et slikt område.

Verken strømmålere, mobilmaster eller WiFi-rutere gir oppvarmingsfare, men gir likefullt en del folk betydelige helseplager, og gir oss alle, og naturen rundt oss, en kontinuerlig belastning, 24/7/365. AMS-målerne er i en særstilling, for de kan jo ikke slås av. Pulsingen fra dem er langt skarpere og sterkere enn fra f.eks. en iPhone eller Samsung smarttelefon.

Da man begynte å installere AMS-målere i Norge ca. 2017, lente NVE og Helsedirektoratet seg til Strålevernet. Målerne, med sine mikrobølgesendere, kunne altså ikke gi helseplager. Det ble gitt adgang til fritak mot legeattest, men leger fikk raskt forbud mot å skrive ut attester som kunne komme i konflikt med kunnskapsgrunnlaget som styrer Strålevernet og Helsedirektoratet. Dermed ble det bare rundt 5000 fritak fra målernes sendere.

Fritak fra «skitten strøm» blir ikke gitt. «Skitten strøm» er bransjesjargong for elektrisk støy og relativt høyfrekvent pulsing i strømnettet. Med digitaliseringen er slike pulser blitt et stort og velkjent teknisk problem, mens den biologiske siden er ukjent for de fleste. Alle AMS-målere skaper «skitten strøm», i likhet med mye annet man har i huset, så som LED-pærer, ladere, elektromotorer, m.m. Enkelte personer er så váre for slike pulser at de renser huset for slike kilder, bruker spesielle filtre, eller foretrekker å leve uten strøm framfor «skitten strøm».

Rettsapparatet ble eneste dermed alternativ for å nå gjennom til forvaltningen. For det kunne da umulig være lov å installere måleutstyr i sikringsskapet dersom folk blir syke av det?

Svikten i rettssystemet

Kort fortalt samlet jeg inn penger og engasjerte advokater i tre ulike advokatkontorer for å få laget utredninger om AMS-målerne, helsa og jussen. Alle rapportene konkluderte med at innføringen var på svak juridisk grunn dersom helsevirkningene var reelle. Men kunne man nekte installasjon når innvendingene mot ny måler gjaldt egen og husstandens helse?

Jeg engasjerte en fjerde, advokat Hugo P. Matre, partner i Advokat Schjødt AS, og samlet inn mer penger til en pilotsak for å få en juridisk avklaring av lovligheten av slike målere, eller av å nekte installasjon. NHO-organisasjonen Energi Norge (nå Fornybar Norge) ønsket ikke å medvirke til en slik avklaring.

Vi reiste da i tur og orden fem søksmål der nettselskapene trakk seg, og gikk deretter inn i en sak der flere kunder hadde gått til felts mot Elvia. Den saken kjørte vi så fra tingretten og hele veien helt til topps – uten at domstolene ville vurdere helserisikoen:

Tingretten avviste å bruke fagdommere og lente seg på vurderingene til Strålevernet (DSA). Vår omfattende dokumentasjon ble ikke en gang vurdert. Lagmannsretten ville heller ikke ha hjelp fra fagdommere og siterte bare tingrettens vurdering. Ikke en gang saksøkernes ekspertvitner, internasjonalt kjente forskere som har medvirket i en rekke internasjonale kommisjoner, også offentlige amerikanske, fikk gehør i retten. Deres budskap var krystallklart: – Slik stråling skaper helseproblemer – akutte så vel som på sikt. Og noen er ekstra følsomme! De dokumenterte påstandene ved å legge fram forskningsresultater i fleng og føre bevis etter anerkjente metoder.

Helseskadelige virkninger måtte være «åpenbart grunnløse» for at saksøkerne skulle tape saken og saksøkernes helseplager var ikke omstridt. Likevel ble søksmålet tapt. Retten foretok ingen selvstendig vurdering. Deretter ble anken til høyesterett, men avvist uten begrunnelse.

En slik håndtering er i realiteten rettsnekt og brudd på grunnleggende rettigheter. Det skaper misttillit til rettsapparatet, som er det siste vårt samfunn trenger.

Saken om helseplager fra AMS-målerne ble derfor klagd inn til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men ble avslått, uten noen begrunnelse. Rettsvesenet har fra bunn til topp, i likhet med forvaltningsorganer som NVE, RME, Energiklagenemnda, Helsedirektoratet m.fl., veket unna å foreta en selvstendig vurdering av det saken faktisk gjaldt: om det fantes en helserisiko – eller en mulighet for en slik – som burde hensyntas. Fantes den, kunne saksøkernes innvendinger ikke være «åpenbart grunnløse».

En slik vurdering ville ikke være særlig vanskelig å foreta: Selv de dokumenter som Strålevernet støtter seg til, hevder at forskningen ikke gir grunnlag for å avvise noen helserisiko. Den hevder bare at helsefaren ikke er endelig og klart påvist å være knyttet til noen terskel for oppvarmingsfare, målt som energiintensitet over et tidrom på noen minutter.

Hva viser kostnadene ved å få prøvd en slik sak?

Siden regnskapet ikke er avsluttet, kan jeg ikke gi et eksakt fordeling her og nå. Jeg gir derfor omtrentlige tall, mens saken ennå er aktuell:

Det hele har i alt kostet 8.013.138 NOK siden sommeren 2018. Utredninger av generelt saksgrunnlag og alle de fem første sakene er tatt med i dette beløpet. Ellers fordeler kostnadene seg slik: Rundt 240.000 er gått til konsulentrapporter og til amerikanske ekspertvitner (som har avstått fra vanlige honorarer «over there»). Rundt 10.000 er gått til kontorhold. Å bringe saken inn for EMD (Menneskerettsdomstolen) kostet ca. 700.000. Resten fordeler seg omtrent likt på saksøkernes og motpartens advokatfirmaer (og mindre beløp til domstolene), ettersom saksøkerne ble idømt motpartens sakskostnader, til tross for at så godt som all utredning og dokumentasjon i saken er levert av saksøkerne.

Kostnadene viser at ingen vanlige enkeltpersoner kan ta sjansen på slike rettsprosesser – uansett om de har rett eller ikke. Å stå opp mot store selskaper og staten for å forsvare elementære rettigheter til helse og miljø gjennom rettssystemet må derfor finansieres gjennom innsamlinger. Og det krever tusenvis av timer frivillig, ulønnet innsats. Kostnadene er i seg selv et problem for rettssikkerheten, selv i en sak med svært lave beviskrav: «ikke åpenbart grunnløst».

En seier

Siden lagmannsrettens dom er blitt stående, er den gjeldende rett. Dommen stadfester det selvsagte – at nettselskapet skal ha adgang til å skifte ut måleren når det ikke foreligger fritak. Men den gir også en meget viktig seier til saksøkerne og til de leger som har trosset Helsedirektoratets forbud mot attester:

Lagmannsretten ga en klar anvisning på hvordan leger kan skrive attester som forplikter nettselskapene til å gi fritak, både fra sender i måleren, og fra «skitten strøm» (linjebundet spenningsstøy).

Dommen pålegger nettselskapene å løse problemet der en legeattest foreligger. Per dato respekterer ikke nettselskapene dommen mht «skitten strøm»: De hevder at de er pålagt av NVE å skifte ut de gamle målerne, noe de helt klart ikke er når det er gitt fritak. De hevder også at det ikke fins målere som ikke lager «skitten strøm», til tross for at slike målere er handelsvare.

Konklusjon

Vi har et Strålevern (DSA) som ikke anbefaler vern mot mer enn de aller groveste stråleskadene, som er de som er knyttet til oppvarming. De andre går under radaren. Og vi har et helsevesen og en IKT-næring som baserer seg på dette mangelfulle strålevernet.

Ett av flere mulige juridiske spor er nå prøvd helt til topps, ventelig det som det skulle være lettest å vinne fram med juridisk. Men rettssystemet baserte seg utrolig nok på Strålevernets oppfatninger, altså nettopp de som saken utfordret, og unnlot å gjøre en selvstendig bevisvurdering.

Derimot er retten til frihet fra helseplager fra mikrobølger og «skitten strøm» blitt blitt styrket gjennom lagmannsrettens dom.

Det er all grunn til å være skuffet over – eller oppleve det som direkte pinlig på vårt samfunns vegne – hvordan rettsapparatet har fungert, og hvordan NVE, NHO-organisasjonen Fornybar Norge og nettselskapene utviser sitt samfunns- og miljøansvar i sakene om AMS-målerne og helsa.

Einar Flydal