oss 100 kroner!
Vi har alle hørt uttrykket «å rette baker for smed». Eller på mer forståelig norsk: Å straffe en uskyldig for det en annen har gjort.
Når det gjelder høye norske matvarepriser, gir mange bøndene skylda. De tjener bra, de fores med statlige subsidier, og de klager stadig. Om vi hadde lagt ned alle ulønnsomme bruk, ville matvarene blitt billigere.
Matvarekjedene derimot, hører vi, de har den laveste fortjenestemargin i hele varehandelen. Bare rundt tre kroner av hver omsatt hundrelapp. Hadde ikke dere hatt oss, ville matvareprisene vært enda høyere, sier kjedene.
Om dette kan mye sies.
Først påstanden om at Norge har høye matvarepriser. Nordmenn med gjennomsnittsinntekt, bruker drøye 11% av inntekta på matvarer. For 100 år siden var det 60%. For 40 år siden 20%.
I global sammenheng er 11% på et globalt bunn-nivå. Allikevel kan vi på Østlandet spare noen ekstra kroner på svenskehandel fordi svenske dagligvarepriser er tilpasset lommeboka til svenskene. Med 30% lavere lønnsnivå enn hos oss, blir også matvareprisene lavere. Ikke i forhold til svenskelønna, men i forhold til norskelønna.
Om vi reiser lenger unna, blir forskjellene større. Blant vanlige folk i de fleste afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land, koster «sunt kosthold» mer enn lønna. Løsningen kan da bli å spise mindre næringsrik mat, eller bare ha ett måltid om dagen.
Selv jobbet jeg en gang som frivillig kaffeplukker i Nicaragua. Der var det ris, bønner og tortilla morgen, lunsj og kveld. Og kaffe som smakte diesel. Sju dager i uka. Halve døgnet trengte jeg søvn – for å få energi til neste dags kaffeplukking. Søndag var fridag. Da kom jeg meg med mine dollar til en liten restaurant et par timers gange unna. Og fikk meg en etterlengtet kjøttbit – og en cerveza.
At bønder med størst gårder, kan ha et bra liv, tviler jeg ikke på. Våre subsidieordninger premierer stordrift. På mindre gårdsbruk er det verre å få endene til å møtes. Løsningen er deltidsjobb i tillegg. For eksempel som fisker eller vanlig lønnsmottaker.
Mange småbønder velger også å gi opp. De orker ikke en arbeidsuke på langt over normalen, og en timelønn på langt under normalen.
De siste 10 årene har det i gjennomsnitt blitt lagt ned 50 gårdsbruk i måneden. I dag har vi litt over 37.000 gårdsbruk, og antallet synker fortsatt.
Noen steder blir jorda liggende brakk. Andre steder leies den av nærliggende gårder, jamfør traktorkjøring på hovedveiene.
For å snu denne utviklinga må bondeyrket oppgraderes. Ei timelønn på drøye 150 kroner klarer ikke å konkurrere med industriens nærmere 300.
Dessverre sitter viljen til sånn lønnsreform langt inne. Import av billige matvarer og sesongarbeidere fra EU og andre land blir i stedet den kortsiktige løsningen. At sånt svekker vår selvbergingsgrad – den er allerede under 50% – og bidrar til ytterligere nedbygging av distriktene, virker underordnet.
Også at landbruket, på papiret, ikke omfattes av EØS-avtalen. Stadig større importkvoter fra EU-land bidrar også til å undergrave norsk landbruk.
Da EØS-avtalen ble undertegnet, var handelen med landbruksvarer i balanse. I dag, snart 30 år etter, importerer Norge 6 ganger mer landbruksvarer fra EU enn vi selger til EU. Vi importerer kjøtt – hovedsakelig fra Tyskland – mens norske kjøttlagre er overfylte. Gjort mulig gjennom svekket importvern, og mindre strenge importkrav.
Mange av Norges rikeste har i dag tjent sine formuer på dagligvarer. Mindre aktører er presset ut. De største deler markedet mellom seg. Med full aksept fra vekslende regjeringer. «Dagligvarebaronene» vokter godt på sine hemmeligheter. Blant annet innkjøpspriser, der Konkurransetilsynet framstår som en vits.
Men noe veit vi.
Blant annet at bonden får en femmer for den melkeliteren som selges for det firedobbelte. At matprisene det siste året er blitt skrudd langt mer opp enn det leverandørene har fått ekstra.
I de store kjedene drives mange av butikkene som «franchise». Kjeden stiller med lokale og «know how». En lokal kjøpmann ansetter folk og står for salget. For å kunne bruke kjedenavn og profilering, betaler kjøpmannen en viss avgift, avhengig av omsetningen. Samtidig forplikter han seg til kun å selge kjedens varer, og kjøpe disse varene for den pris kjeden fastsetter.
Om for eksempel kjeden kjøper utenlandsk-importert kjøtt for 50 kroner kiloen og videreselger til kjøpmannen for 80 som så igjen selger det til forbrukeren for 250, får kjeden lett-tjente penger. For kjøpmannen ligger det mer slit bak inntjeninga. Kanskje blir kjøpmannens fortjeneste bare noen få prosent, mens kjedenes blir det mangedobbelte.
Har du hørt historien om Tom Kristiansen? Tidligere Norgessjef i Rema 1000. Så sluttet han. I fjor ville Rema 1000 ha han tilbake, og tilbød «ekstraordinær kompensasjon». Hvor mye? 74,7 millioner kroner. Bare for å takke ja – noe han også gjorde.
I det såkalt forbrukeide COOP, fikk daværende sjef Geir Ivar Stokke, i 2021 en lønnspakke på 14,6 millioner kroner.
Kiwi-sjef Runar Hollevik, var litt mer beskjeden. Hans lønn og bonus for 2022 var på nærmere 12 millioner kroner.
Norske dagligvarebutikker har lange åpningstider. Noen hele 18 timer i døgnet. Det er dobbelt så lenge som for noen tiår siden. Noen er også søndagsåpne.
Sånt koster. Blant annet større driftsutgifter i form av lønn til flere ansatte, og store strømutgifter.
I storbystrøk kan også kjedebutikkene ligge tett, med få hundre meters mellomrom.
Mange lovpriser den særegne norske valgfriheten både når det gjelder åpningstider og butikkutvalg, muliggjort gjennom høy kjøpekraft hos nordmenn flest.
Men den har en bismak: Varene blir dyrere. Denne ekstraprisen betales av oss forbrukere, og svir mest hos de med dårlig råd.
Med «næringsvennlige» politikere og et EU/EØS som har mest mulig konkurranse som grunnpilar, kan det snarere bli verre før det blir bedre:
- Da har vi ikke lenger noen EØS-avtale, men en likeverdig handelsavtale.
- Da blir de store matkjedene oppløst og det blir mindre kostnadskrevende konkurranse.
- Da blir matbransjens hemmeligheter når det gjelder innkjøpspriser og mulig pris-samarbeid avslørt og forbudt.
- Kanskje får vi også færre matbutikker på rekke og rad, og flere i boområdene og distriktene?
- Kanskje får vi også en regjering som mer aktivt bruker toll- og avgiftsystemet til å stoppe import av matvarer som vi produserer selv og som i stedet stimulerer salg av «sunn» norskprodusert mat?
Jan Christensen
Dette innlegget ble først publisert i nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU.
