oss 100 kroner!
Av Jon Nordmo.
Noen få land i verden kan bombe andre land sønder og sammen og deretter invadere og okkupere dem uten å risikere hverken fordømmelse for sine handlinger eller sanksjoner fra internasjonale organisasjoner som for eks. FN. Det gjelder ikke mange land. Men de har et felles trekk: De er alle medlemmer av NATO eller er en av NATO’s nære allierte.
Således kan Marokko angripe landet Vest-Sahara og besette det militært, således kan Portugal føre krig mot Mosambik, Angola og Guinea Bissau for å hindre at de tre afrikanske landene får sin selvstendighet, således kan Sør-Afrika, før apartheids slutt, angripe og besette store deler av Angola (etter at Angola lyktes i å kjempe seg til sin selvstendighet fra Portugal), således kan USA føre krig mot Vietnam, Kampuchea og Laos i over 14 år og legge alle tre land øde, således kan Irak (som på det tidspunktet var en nær alliert av NATO landene) angripe Iran, således kan en rekke NATO land angripe Irak (etter at de nå ikke lenger var en av NATOs allierte) og legge landet øde, og således kan Israel angripe hvilket som helst arabisk land – når som helst – i trygg forvissning om at de ikke vil bli møtt med annet enn en høflig anmodning om å ikke gjøre det.
Eller å være så human som mulig. Hemmeligheten er fortellingen om de gode mot de onde.
NATO-landene og deres allierte er de gode. Når de blir nødt til å krige mot noen som i utgangspunktet ikke har gjort dem noe, så er det en krig mot de onde. Som faktisk har tenkt å gjøre dem noe, selv om de ikke har gjort det enda. De har planer om det og må stoppes før det skjer.
Når NATO landene i tillegg har mediaindustrien i sin hule hånd, så er det forholdsvis enkelt for dem å lage en fortelling som beskriver og forklarer hvorfor man (eller sine allierte) beklageligvis har blitt nødt til å ty til slike drastiske metoder som krig nå engang er. Fortellingen blir så spredt, i aviser, radio og TV. Faktisk over hele verden, Og danner dermed grunnlaget for folks oppfatninger av «konflikten». Og således for politikernes valg av reaksjon.
Imponerende!
Libanon
Libanon er et bitte lite fattig land. Faktisk bare 10.000 km2, 225 km langt fra nord til sør og ca. 75 km bredt fra øst til vest. Det bodde ikke mange der i 1982. Ca. 2,6 millioner. Landet hadde en liten hær med gammeldagse, enkle våpen, og et nesten ikke eksisterende flyvåpen. Helt sør i landet grenser det til Israel. Ellers grenser det i nord og øst til Syria.
Etter Svart September i 1970, da Jordan ved hjelp av Israel knuste den palestinske frigjøringsbevegelsen som hadde etablert seg i de store flyktningeleirene i Jordan, rømte noen av de gjenværende palestinske geriljasoldatene over til Syria, men flesteparten drog til Libanon. Der bodde det ca. 350.000 flyktninger fra før av, i store leirer, og frigjøringssoldatene slo seg ned blant dem.
Leirene utviklet seg mer og mer til å bli en slags stat i staten. Litt fordi slik ville palestinerne ha det. De ville styre seg selv. Men hovedgrunnen var at de var avskåret fra å få lov til å delta i det libanesiske samfunnet. Som flyktning fikk de ikke lov til å arbeide, de fikk ikke gå på libanesiske skoler, de hadde ikke rett til helsetjenester, de fikk ikke eie hus eller leilighet utenfor flyktningeleiren, de fikk ikke kjøpe jord – i det hele tatt: de var et fremmedelement som myndighetene gjorde alt de kunne for å holde adskilt fra den libanesiske befolkningen. Og slik hadde det vært siden flyktningene ble drevet ut av det nyopprettede Israel i 1948.
I leirene drev palestinerne sine egne skoler, butikker, helseklinikker, klesproduksjon, tannlegetjenester, sykkelreparasjon og mye annet. De holdt også selv kustus på lov og orden. Det var sjeldent at libanesiske myndigheter kom på besøk, og de var heller ikke særlig velkomne.
Palestinerne drev også med militær trening i leirene. De hadde ikke gitt opp håpet om å få vende tilbake til sine hjem i det nåværende Israel, og de var forberedt på at det ville bli nødvendig å kjempe for å kunne gjøre det.
Nålestikk
Opp gjennom årene hadde de palestinske frigjøringssoldatene flere ganger krysset grensen mellom Libanon og Israel for å rette angrep mot Israel. Med lite militær suksess. Men dog, noen nålestikk. Israel hadde svart på hvert angrep med massiv bombing av de ulike flyktningeleirene. 100 vis av sivile, menn, kvinner og barn ble drept og mange hundre såret. Her gjaldt ikke øye for øye og tann for tann. Her gjaldt øye for hele ansiktet og tann for hele tanngarden! Noen ganger gikk Israel lengere. De invaderte rett og slett hele den sørlige delen av landet! Og holdt det okkupert i årevis. Som svar på at noen geriljasoldater hadde forsøkt å angripe en israelsk utpost! Et nålestikk.
Som jeg skrev innledningsvis, så var disse brutale svarene helt akseptert av NATO-landene og deres øvrige allierte. Media sørget for å fremstille saken som en forsvarskamp som Israel var nødt til å ta for å overleve som land omkranset som de var av fiendlig innstilte arabere som bare ventet på en anledning til å kaste alle israelerne på havet. Og opinionen og politikerne, som ikke visste bedre, godtok forklaringen, og avholdt seg fra å fordømme brutaliteten.
PLO blir sterkere og sterkere
Men Israel hadde likevel et problem. PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) ble sterkere og sterkere. De ble bedre organisert, bedre trent og fikk mer moderne våpen. Samtidig økte deres popularitet blant de øvrige flyktningene. De ble sett på som de eneste som kunne gi håp om at flyktningene noensinne ville kunne vende tilbake. Soldatene utstrålte selvrespekt, og det smittet over på alle andre. Israel var redd for at hvis de ble for mektige, så kunne de faktisk utgjøre en trussel mot deres planer om militært å dominere hele det nordlige Midt Østen.
Samtidig med dette var Libanon viklet inn i en borgerkrig. Hvilket gjorde at den svake libanesiske hæren nesten totalt mistet all kontroll over store deler av det sørlige Libanon. Her var det nå PLO som rådet grunnen alene.
Israel bestemte seg i 1981 for å gjøre noe radikalt. Nemlig invadere Libanon og fysisk utrydde PLO. Men det måtte planlegges grundig og forberedes godt og de måtte finne en grunn. Den fikk komme etter hvert. Nå gjaldt det å forberede invasjonen. Det ble bygget motorveier som gikk opp til den libanesiske grensen, store hærstyrker ble flyttet dit sammen med tanks, kanoner, rakettkastere og feltsykehus. Flyvåpenet gjennomførte øvelser med angrep mot landbaserte styrker i samarbeid med helikoptre. Her skulle intet overlates til tilfeldighetene.
Tilsammen samlet Israel en styrke bestående av 90.000 velutstyrte soldater, 1300 tanks, 12.000 lastebiler for troppetransport, 3500 ambulanser og hundrevis av rakettkastere og kanoner på grensen til Libanon. USA hjalp aktivt til med denne styrkeoppbyggingen og økte sin militærhjelp til Israel med over 40% i de første 3 månedene av 1982. Fly, ammunisjon og avanserte våpensystemer ble sendt – gratis – over til Israel.
På palestinsk side var det heller skralt: 10.000 soldater bevæpnet med håndvåpen og ca. 50 gamle tanks, hvorav de fleste ikke kunne kjøre for egen maskin.
Men før Israel kunne invadere, så måtte de altså ha en grunn.
Grensen mellom Israel og Libanon hadde vært fredelig i over et år! Det vil si palestinerne hadde helt innstilt sine nålestikksangrep. Så der var det lite å hente. Det var også viktig å vente med angrepet til fredsavtalen med Egypt var satt ut i livet slik at de ikke risikerte at Egypt vill skrote den og komme til unnsetning av palestinerne. Våren 1982 var alt klart.
Men det var ikke før 3. juni 1982 at anledningen kom. Den israelske ambassadøren i London ble skutt i et attentat. Riktignok ble han skutt av en palestinsk gruppe ledet av Abu Nidal. En gruppe som ikke var en del av PLO og som faktisk åpent kriget mot PLO. PLO var raske til å fordømme attentatforsøket og tilbød seg å bistå alt de kunne for å bringe de ansvarlige for retten. Likevel. Israel erklærte at PLO var ansvarlig (en palestiner er som kjent en palestiner) og at de nå ville sette en endelig stopper for PLO sine terrorangrep. En gang for alle.
Dagen etter, 4. juni, ble bølge etter bølge av bombefly sendt over de forsvarsløse flyktningeleirene i Sør Libanon. I visshet om at palestinerne ikke eide brukbart luftforsvarssystem, kunne de i ro og mak systematisk og med stor presisjon, bombe leirene til ruiner.
To dager senere 6. juni, rullet den massive israelske hæren over grensen og knuste alt som lå i deres vei. På denne tiden var faktisk den israelske hæren rangert som verdens 4 sterkeste!!! Bak USA, Sovjetunionen og Kina. Men foran Tyskland, India og andre store og mektige land! På bare fem dager sto de utenfor hovedstaden Beirut og hadde klart å omringe byen fullstendig. Både til lands og til vanns. Utenfor byen, på havet, lå de israelske krigsskipene og sendte sine bomber og raketter over byen. Samtidig sørget de for at ingenting, hverken mennesker, mat eller medisiner slapp hverken inn eller ut.
For sivilbefolkningen ble angrepet en katastrofe. Ifølge det Internasjonale Rød Kors ble over 600 000 mennesker gjort hjemløse bare i løpet av den første uken. De var uten tak over hodet, uten mat, uten vann, uten elektrisitet og uten medisiner. Ca. 10.000 var blitt drept og ca. 17 000 var blitt såret. Israel sørget for å bombe vannverket som leverte drikkevann, elektrisitetsverket som leverte strøm og ellers alt som kunne tenkes å være viktig for folks overlevelsesevner, blant annet sykehus og klinikker. (også de som var drevet av FNs flykningehjelp). Til og med psykiatriske sykehus for barn ble bombet med de amerikanske klasebombene, fosforbomber og presisjonsbomber! Islamic Home et slikt sykehus med 800 sinnslidende barn, ble bombet flere ganger, og bare 15 av de 300 som jobbet der var igjen. Barna som ikke ble drept av bombene, sultet i hjel når det ikke var noen som kunne sørge for at de fikk mat
I Israel var det jubel i alle medier. Og demoniseringen av palestinerne nådde nye høyder. Det fikk en overlevende fra ghettoen i Warzawa, doktor Schlomo Schmelzman, en som overlevde Nazistenes massemyrderier av jøder, til å skrive:
«I min barndom led jeg meg gjennom redsel, sult og fornedrelse både i Warzawas jødeghetto og i konsentrasjonsleiren Buchenwald. I dag som en borger av Israel kan jeg ikke akseptere den systematiske ødeleggelsen av byer, landsbyer og flyktningeleirer.
Jeg hører altfor mange kjente lyder i dag. Lyder som blir forsterket av krigen. Jeg hører «skitne arabere» og jeg husker «skitne jøder», Jeg hører «lukkede områder» og husker «ghettoen» i Warzawa, Jeg hører «terroristbeist» og husker «Untermenschen (undermennesker)», jeg hører om viktigheten av å stramme beleiringen, rense området, bombe byen til overgivelse og jeg husker lidelsene, ødeleggelsene, døden, blod og mord. Altfor mange ting i denne krigen minner meg om min barndom.»
Det var en bevisst plan over brutaliteten.
Ariel Sharon som var forsvarsminister erklærte:
«The bigger the blow is, the more the Arabs in the West Bank and Gaza will be ready to negotiate with us. I am convinced that the echo of this campaign is reaching into the house of every Arab family in the West Bank and Gaza.»
Den internasjonale reaksjonen
Beleiringen av Beirut var vanntett. Røde Kors forsøkte gjentatt ganger å sende inn mat og medisiner sjøveien, men ble stanset av de israelske krigsskipene. Her skulle ingenting slippes inn. Befolkningen skulle rett og slett sultes til overgivelse.
Det var en viss fare for at noen arabiske land eller Sovjetunionen ville forsøke å bryte blokaden, eller på annen måte forsøke å stanse krigshandlingene eller hjelpe palestinerne. For å forhindre dette ble derfor store deler av USAs sine flåtestyrker dirigert fra ulike deler av verden til Middelhavet. Dette skjedde i god tid før den israelske invasjonen, hvilket øker mistanken om at USA var klar over Israel sine planer, hadde godkjent dem og forberedte sin rolle. Til sammen plasserte USA 4 hangarskip og 46 andre større krigsskip utenfor Libanons kyst. Den største ansamlingen av amerikanske krigsskip noe sted, noensinne!
Araberstatene og Sovjetunionen oppfattet budskapet og forholdt seg passive. De nøyde seg med å fordømme invasjonen, blokaden og brutaliteten.
NATO-landene? De henstilte til alle parter om å avstå fra vold og heller søke fredelige løsninger på problemene og motsetningene.
Dvs. palestinerne sto alene. De var overlatt til seg selv.
Wikipedia: 1982 Lebanon War
«Krigen» fortsetter
Hele Libanon sør for Beirut var nå i Israels hender og de gikk grundig til verks. Alle de store palestinske leirene ble jevnet med jorda. Store bulldosere sørget for at det ikke sto et hus eller en bygning tilbake. En journalist spurte en israelsk offiser om hvorfor alle husene ble redusert til ruiner selv om kvinner og barn bodde der. Han fikk som svar:
«De er alle terrorister».
Men Beirut holdt stand.
Til tross for den daglige bombingen, til tross for mangel på mat, vann, medisiner og skjul for bomberegnet, så nektet innbyggerne å gi opp. Israel ville ikke forsøke å angripe byen og erobre den. De vurderte at hvis de skulle gjøre det, så ville de måtte kjempe gatekamper mot de anslagsvis 8.000 palestinske frigjøringssoldatene som forsvarte byen. Ingen tvil, de ville komme seirende ut av den bataljen, men det ville koste dyrt i tapte israelske liv. De valgte derfor å ikke forsøke et direkte angrep, men heller bombe byen til overgivelse.
Dag etter dag, natt etter natt, uke etter uke haglet bombene over den forsvarsløse byen. Ingenting ble skånet. Skoler, boligblokker, stadion, sykehus. Ingenting. Målet var rett og slett å terrorisere befolkningen til overgivelse. Det var ingen mangel på bomber. USA sendte en jevn strøm med nye forsyninger.
Den 18. august ga palestinerne opp.
Krigen slutter
De erklærte at de var villige til å forlate Libanon. Hele ledelsen i PLO og samtlige av deres frigjøringssoldater. Betingelsen var at de fikk fritt leide, og ble transportert til Tunis. Videre måtte USA og noen utvalgte NATO-land erklære at de ville beskytte den palestinske sivilbefolkningen fra Israels libanesiske allierte. Den kristne falangist bevegelsen.
Libanon er nemlig et land som har en befolkning bestående av kristne og muslimske libanesere, i tillegg til palestinske flyktninger. Det hadde i flere år hersket borgerkrigslignende tilstander mellom de kristne og muslimene. Palestinerne hadde valgt side. Ikke uventet: De libanesiske muslimenes side. De kristne flangistene (et navn de tok som er det samme som den nazi vennlige diktatoren general Franco kalte sin bevegelse) fikk våpen og annen hjelp fra Israel. Muslimene fra Syria. Borgerkrigen hadde bølget frem og tilbake uten noen klar vinner, inntil Israel invaderte. Nå var styrkeforholdet avgjort forskjøvet og falangistene forberedte seg på å ta makten i landet. Palestinerne var nå livredde for at falangistene ville foreta hevnaksjoner mot de sivile palestinske flyktningene, hvis frigjøringssoldatene ikke var der for å beskytte dem. Derfor altså kravet om at flyktningene måtte beskyttes. Avtalens tekst lød:
«Regjeringene I Libanon og USA vil sørge for sikkerhetsgarantier for alle palestinske sivile som er igjen I Beirut og som ikke trosser landets lover. Sikkerhetsgarantien omfatter også familiemedlemmer av PLO sine soldater.”
Det ble avtalt og den 21 august forlot PLOs ledelse og alle frigjøringssoldatene forlot Beirut med kurs for Tunis.
Krigen var over, bombingen stanset, og mat og medisiner kunne igjen – etter nesten 2 måneder – komme frem til befolkningen. Men Israel holdt for sikkerhets skyld sine tropper i landet inntil landet hadde fått et styre som Israel anså ville sørge for at deres ønsker ble ivaretatt. For å sikre det krevde, de at Bachir Gemayel, lederen for falangistene ble landets nye leder! Et skikkelig slag i ansiktet på muslimene og flyktningene. Han var nemlig beryktet for å ha beordret flere omfattende massakre på sivile palestinere under borgerkrigen og de fryktet hva hans styre ville gjøre med dem nå.
Men det var ikke mye de kunne gjøre. De var slått. Seierherrene bestemmer fredsbetingelsene. Det vet vi alle. Gemayel ble landets leder.
Enda verre: USA og de øvrige NATO-landene bestemte seg for å trekke ut sine styrker! I strid med avtalen med palestinerne. Hvem skulle nå beskytte flyktningene fra evt. hevnaksjoner?
Sabra og Shatilla
Bachir Gemayel ble ikke landets leder særlig lenge. 15 september ble han drept i et attentat. Israel regnet med at drapet kom til å medføre uroligheter og bestemte seg for å militært besett også vest Beirut. I strid med våpenhvileavtalen med palestinerne.
I utkanten av Vest Beirut ligger to relativt store flyktningeleirer. Sabra og Shatilla. Den israelske hæren omringet nå begge leirene, lukket dem hermetisk slik at ingen kunne slippe ut og ingen kunne slippe inn. Så satte de opp observasjonsposter rundt dem begge, slik at de hadde 100% kontroll med hva som foregikk der. Postene var bemannet med soldater med kraftige kikkerter.
Wikipedia: Sabra and Shatila massacre
De øverste militære ledere for Israel holdt så et møte med falangistenes militære ledere. Der ble det avtalt at falangistene skulle gå inn i de to flyktningeleirene og «rydde opp». Dvs finne ut om det var noen PLO soldater som hadde stukket seg unna. I såfall skulle de nøytraliseres. Hvordan de skulle gjøre det ble overlatt til dem.
2 dager senere ble falangistene sluppet inn i leirene.
Det som nå skjedde overgikk det verste marerittet.
Gjennom hele torsdag og fredag kveld og natt, skjøt Israel opp lysgranater slik at begge leirene ble opplyst som en fotballstadion. Og falangistene gikk i gang med sitt arbeid. Metodisk og med latter og vitser, slaktet de innbyggerne, menn, kvinner og barn. Forsvarsløse mennesker som ikke kunne gjøre noen som helst motstand. Massakrene fortsatt helt til lørdag! Under oppsyn av israelerne noen hundre meter unna. Bulldosere, utlånt av israelerne, ble brukt til å samle opp kroppene eller begrave dem under ruinene. Kl. 05.00 på lørdag, etter 36 timer, beordret israelerne at slaktingen skulle opphøre og falangistene forlot leirene. myrderiene sluttet.
Et sted mellom 2000 og 3000 uskyldige, sivile palestinere var blitt drept under de forferdeligste omstendigheter. Slått i hjel med jernstokker, spiddet på bajonetter, halshogd, brent levende, skåret halsen over, skutt. Systematisk og med den israelske hæren som tilskuere.
Internasjonale hjelpearbeidere var de første som kom til leirene. Rystet i sine grunnvoller dokumenterte de hva de så. Med bilder og med rapporter.
For en gangs skyld var det nesten en unison internasjonal fordømmelse av handlingen. Men FNs sikkerhetsråd klarte ikke å fordømme massakren. USA nedla veto!!!
Israel erklærte først at de ikke visste noe om det. Det var noe falangistene hadde gjort uten av den israelske hæren ante noe som helst. Men etter hvert som deres egne soldater og offiserer, syke av avsky, sto frem og vitnet, ble det ikke mulig å legge lokk på affæren og Israel ble nødt til å avskjedige sin forsvars minister.
Ble noen straffet? Nei.
Reagerte krigsforbryterdomstolen? Nei.
Kom det noe krav fra NATO land om komme til bunns i hendelsesforløpet? Nei.
Kom det noe krav om sanksjoner mot Israel? Nei.
Kom det noen krav om oppreising? Nei.
Fra NATO sin side var man fornøyd med at massakrene sluttet og oppfordret nå alle parter om å legge den bak seg og stå sammen om gjenoppbyggingen av landet.
