oss 100 kroner!
Han hoppet snarere etter «Eddie the eagle».1
Hvorfor er Putin så populær blant russerne og så upopulær i Norge og andre NATO-land?
For å begynne med det første var Russland nær undergangen da Vladimir Vladimirovitsj Putin ble president i 2000. For da hadde USA i nesten ti år nærmest styrt Russland gjennom den mer og mer svekkede (og forfyllede) Boris Jeltsin som, lik nordmenn, lot seg fortrylle av Bill Clinton (det har Jeltsin sjøl innrømmet) og derfor lett lot seg overtale til å føre en politikk som i mange tilfeller var etter USAs ønsker, men som var svært dårlig for Russland. Det krydde av vestlige rådgivere rundt Jeltsin og de fikk innflytelse fordi mange til å begynne med hadde tiltro til rådene de ga. En del av dem skal ha vært CIA-folk.
Men da det det gikk mot nytt valg i 1996 hadde ikke Jeltsin mer enn 2-3 % på meningsmålingene. I USA var man stolte2 over at de klarte å få ham gjenvalgt tross dette dårlige utgangspunktet. USA/Vesten sikret altså gjenvalg av en president som var dårlig for Russland.
USA/Vesten håpte/trodde også at Putin skulle videreføre Jeltsins politikk, i og med at Jeltsin valgte ham til sin etterfølger. Men det gjorde Putin ikke. Og derfor ble han upopulær i Vesten, men populær blant russerne, fordi han i løpet av få år klarte å forbedre deres levekår. Men Putin hoppet som sagt ikke etter Wirkola. Så det skulle ikke mye til for å bli mer populær enn forgjengeren, som i sin avskjedstale var skamfull og ba det russiske folk om tilgivelse:
Jeg vil be dere om tilgivelse, fordi mange av våre håp ikke har gått i oppfyllelse, fordi det vi trodde ville være lett, viste seg å være smertefullt og vanskelig (…) Jeg trodde selv på dette. Men det lot seg ikke gjøre alt på en gang. På noen måter var jeg for naiv. Noen av problemene var for komplekse (…) Vi kjempet videre gjennom feil etter feil. Under denne komplekse tiden opplevde mange mennesker omveltninger i livet (…) Jeg opplevde også smerten som hver og en av dere opplevde. Jeg opplevde det i mitt hjerte, med søvnløse netter, pintes jeg over hva som måtte gjøres for å sikre at folk levde lettere og bedre, om bare litt. Jeg hadde ikke noe mål viktigere enn det (…) En ny generasjon tar min plass, en generasjon av dem som kan gjøre mer og gjøre det bedre. I samsvar med grunnloven, når jeg går inn i pensjonisttilværelsen, har jeg undertegnet et dekret som overlater Russlands presidents plikter til statsminister Vladimir Vladimirovich Putin. I de neste tre månedene, igjen i samsvar med grunnloven, vil han være statsoverhode. Presidentvalget avholdes om tre måneder (…) Godt nytt år, godt nytt århundre, mitt kjære folk.3
I Krig, som bestilt?4 finnes to kapitler der Jeltsins presidentskap sammenlignes med Putins presidentskap. Dette fordi de positive sidene ved Putins politikk er lite kjent i Norge, mens negative sider ved Jeltsin ble dysset ned i norske/vestlige medier. Og ikke bare dysset ned. Det at Jeltsin i 1993 brukte stridsvogner mot parlamentet og drepte opptil flere hundre mennesker ble til dels hyllet av vestlige medier og myndigheter. Dette også som et eksempel på hvordan svart kan bli til hvitt i mediene. Stephen Cohen i Washington Post 10. oktober 1993:
23. september hadde Jeltsin forbudt eller suspendert parlamentet, visepresidenten, domstol og prokurator; stengt ned parlamentariske publikasjoner, innført sensur av nasjonale TV-kanaler, truet med å oppløse lokale forsamlinger som ikke fulgte hans linje og brakt væpnede sikkerhetsstyrker inn som del av den sentrale politikken. Kort sagt var demokratiet i Moskva avviklet i god tid før rasende forsvarere av Parlamentet 3. oktober prøvde å ta over fjernsynets hovedkvarter med makt og det er stor fare for at det samme kan skje i resten av landet (gjengitt i Cohens Failed Crusade, s 126).
4. oktober 1993 brukte Jeltsin tankkanoner for å ødelegge ikke bare det valgte parlamentet som hadde bragt ham til makta og som forsvarte ham under kuppforsøket i august 1991, men hele den politiske og konstitusjonelle orden i Russlands post-kommunistiske republikk (…) De fleste russeres første erfaringer med demokrati var da de stemte ved parlamentsvalgene i 1989 og 1990, inkludert det som nå var ødelagt (gjengitt på side 39 i Failed Crusade).
Etter slik å ha overvunnet sine viktigste motstandere i parlamentet suspenderte/forbød Jeltsin en rekke politiske grupperinger og opposisjonelle medier, inkludert sjølveste Pravda. Men det kom ingen vestlige oppfordringer om boikott eller sanksjoner mot Russland som følge av det heller. Bill Clinton og John Mayor (Storbritannias statsminister) støttet Jeltsin også i dette og skal ha blitt varslet om det på forhånd. Jeltsin hadde ikke noe alternativ, påsto Clinton og begrunnet ellers støtten til Jeltsin med at han var folkevalgt. Men folkevalgt var også parlamentet som Jeltsin satte inn stridsvogner mot.
Tre uker etter dette ankom Warren Christopher, Bill Clintons utenriksminister, Moskva for å hylle Boris Jeltsin som mannen som sørget for at Russland har blitt «gjenfødt som demokrati» (Cohen, s 135).
Som i USA, så også i Norge. I mediene kunne man lese uforbeholden støtte, som den fra USA. Reaksjonen fra statsministerens kontor var tross alt langt mer avdempet:
Det er først og fremst tragisk at så mange liv har gått tapt (…) President Jeltsin er valgt av folket og har handlet innenfor det mandatet folket har gitt ham. Regjeringen legger til grunn at opprørerne, inkludert Khasbulatov og Rutskoj, blir behandlet i samsvar med de rettsstatlige prinsipper som Russland nå ønsker å gjennomføre på samme måte som i andre europeiske land.5
Uttalelsen ble gitt ved statssekretær Øystein Singsaas og informasjonssjef Øivind Østang. Regjeringen til Gro Harlem Brundtland la dermed også mer vekt på at Jeltsin var folkevalgt enn at nasjonalforsamlingen var folkevalgt.
Mot slutten av 1990-tallet var det igjen bare noen få prosent av russerne som mente at Jeltsins presidentskap hadde bragt noe godt med seg, og da han så seg tilbake i sin avskjedstale til folket nyttårsaften 1999 innså han at han hadde feilet, som vist ovenfor. Men Bill Clinton og hans folk fortsatte å insistere på at «reformene» i Russland var på rett vei, også når de gikk av i januar 2001, vel et år etter Jeltsin (Stephen Cohen i Failed Crusade, s 272).
Om Jeltsin hadde gått av uten Putins løfte om immunitet får vi neppe vite. Men at immunitet var viktig for Jeltsin vet vi, da han visste at han risikerte riksrett. Han skal også ha fryktet en skjebne ala Romanias Nicolae Ceauşescu, som ble henrettet sammen med sin kone etter en rask og summarisk rettsak 25. desember 1989.
Den tragiske høsten 1993 la grunnlaget for det politiske systemet som brakte Vladimir Putin til makten, heter det i «Hvem la til rette for Putin?», en artikkel av de russiske regimekritikerne Aleksej Sakhnin og Liza Smirnova i Klassekampen 18. mai 2022.
Vestlige ledere heiet fram hyperkapitalismen som samlet makten og rikdommen rundt Vladimir Putins oligarkiske regime (…) Disse politikerne liker ikke å huske at de selv eller deres forgjengere i betydelig grad har bidratt til å gjøre Russland til akkurat det det er i dag. Etter Sovjetunionens oppløsning hadde regjeringen i Moskva et sårt behov for vestlige lån – og mottok dem. Til gjengjeld krevde IMF at Russland skulle gjennomføre radikale liberale reformer. Dette forårsaket en økonomisk katastrofe, en raskt voksende ulikhet og misnøye i flertallet av befolkningen. Men dette bekymret i liten grad lederne av den «frie verden». Vestens nye venn var ikke det russiske folket, bare regimet som styrte i Moskva.
Jeltsin gjorde alt han kunne for å vise sin begeistring for vestlige politikere. «Jeg ble helt betatt av denne unge, alltid smilende mannen – kraftig, energisk, kjekk», skrev han om Bill Clinton. Den amerikanske lederen betalte sjenerøst for slike komplimenter. Før han møtte «vennen Boris» i Vancouver i 1993, kunngjorde han at han ville gi økonomisk støtte til det nye Russland: «Vi må gjøre alt vi kan, og vi må handle nå. Fordi det er en god investering» (…)
Tidlig i 1996 ble det holdt et ekstraordinært «8-toppmøte» om sikkerhet i Moskva. I realiteten kom verdens ledere sammen med ett mål for øye: å støtte Jeltsin. «Dette usedvanlige besøket til Moskva av G8-lederne var en uvurderlig moralsk støtte for meg. De tok sitt valg mye tidligere enn mange fremtredende representanter for den politiske eliten i Russland», innrømmet den russiske presidenten. Vesten tvang den herskende klassen til å slå ring om Jeltsin for å påtvinge folket et antidemokratisk valg. Dessuten mottok Kreml 2,4 milliarder dollar fra Tyskland og Frankrike til finansiering av valgkampen (…)
«Det er usannsynlig at noen er i tvil om hvem som vant presidentvalget i 1996. Det var ikke Boris Nikolajevitsj Jeltsin», innrømmet president Dmitrij Medvedev i 2012. Vesten anerkjente imidlertid Jeltsin som vinner.6
Når vestlige medier og ledere i dag klager over at Putin har for mye makt skyldes det altså en lovgivning som ble innført av Jeltsin og som de aksepterte så lenge han var president.
Jeltsin var upopulær i Russland/populær i Vesten fordi han oppløste Sovjetunionen og var nær ved å ødelegge Russland. Putin har gjenreist Russland, så han er populær blant russerne, men upopulær i NATO-landene. Dette er spissformuleringer jeg har brukt noen ganger. Men Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001-utgaven), Stephen H Cohens bok om det knappe tiåret da Russland var under Jeltsins vanstyre, eller mangel på styring, viser at de knapt kan kalles overdrivelser.
Det synes i ettertid som om vestlige ledere brukte verdens største land som forsøkskanin i et enormt ‘liberalistisk’ eksperiment. De i Vesten som få år i forveien hadde bekymret seg for levekårene i kommunistiske Sovjetunionen aksepterte at levekårene ble rasert under Jeltsin. Også det at sjukdommer som tyfus og kolera gjenoppsto ble, tilsynelatende, sett på som en nødvendig del av «reformene». Cohens bok, om en skjebne som rammet mange byer i provinsene:
Den (byen) forfaller og er døende (….) Det er ikke noe arbeid i det hele tatt (….) Noen spiser hunder, andre gir sine siste kopek for å kjøpe et brød (…) Det er ingen telefontjeneste i deler av byen fordi tyver stjal telefonkablene (….) Det er ingen politistyrke som kan stoppe dem. Leilighetene har ødelagte toaletter og er uten gass. Rennende vann finnes bare på kjøkkenet, varmt vann over hodet ikke (s 46).
Bill Clinton mente likevel at Boris Jeltsin var «på rett side av historien». Men det var et sammenbrudd av sivilisasjon. FNs utviklingsprogram slo i 1999 fast at «en humanitær krise av monumentale proposjoner utvikler seg i det tidligere Sovjetunionen». Allikevel ble russerne bedt om å holde ut, litt til, i år etter år. Det som etter økonomers teori kun skulle være en kort og nødvendig hestekur gikk fra vondt til verre nesten sammenhengende i rundt ti år. Hans-Wilhelm Steinfeld sa det slik i Frihetens bitre tiår fra 2001:
Overordnet ble det demografiske svinnet på 12 millioner mennesker, bare tapet av menn var på ni-ti millioner. Volumet på industriproduksjonen sank fram til 1993 med 44 %. Begge disse tragediene hang sammen med hvordan statlig industri ble privatisert. I ettertid kalte russerne privatiseringen for piratiseringen av de nasjonale verdier. For med politisk velsignelse av Kreml fikk 2% av befolkningen, oligarkene, omtrent gratis overta 90% av alt staten hadde eid i Sovjetunionen (….) Det store flertallet av russerne ble degradert til filleproletariat» (s 36, 37).
Menns forventede levealder ble i løpet av ti år fram til 2001 redusert fra 70 år til 51 år og kriminaliteten nådde historiske høyder. «Gjør vi ikke noe med kriminaliseringen snart kommer den italienske mafiaen på voksenopplæring til Russland», skal visepresident Aleksandr Rutskoj ha sagt allerede tidlig i 1992 (Steinfeld, s 38). I løpet av få år ble en økonomi som var nesten 100% statlig forvandlet til en som var 70% ikke-statlig. Brutto nasjonalproduktet ble mer enn halvert og millioner på millioner av mennesker var i lange perioder uten inntekt, også mange av de som hadde arbeid. Tilbakeholdelse av lønninger og pensjoner ble brukt som en metode for å motvirke inflasjon! (Cohen, s 152). Men i Vesten mente man at Putin burde fortsette i samme spor da han tok over.
Jeg går ellers ut ifra at det er flere enn meg som husker at Jeltsin ble relativt pent behandlet også av norske medier og politikere. Ja, de lo av ham mang en gang. Men latteren var som regel mer godmodig enn hånlig, i alle fall inntil Jeltsins fysiske forfall ble åpenbart. For Jeltsin var en fyllefant, for å si det som det var, noe som førte til pussige opptrinn og til at folk i Norge/Vesten så på ham som ufarlig (mens russerne skammet seg over ham). Jeltsin fikk en del kritikk for krigføringen i Tsjetsjenia 1994–1996. Men han ble ikke utsatt for så kraftig, kampanjeaktig og krampeaktig kritikk som Putin de siste 20 åra. Det at han brukte stridsvogner mot nasjonalforsamlingen var imidlertid greit, var den vanlige oppfatningen i Norge/Vesten.
Politiske drap i Russland er et tilbakevendende tema i Norge, ikke minst drap på journalister. Også de tallene var verst på 90-tallet. Statista forteller at av de 58 journalistene som har blitt drept i Russland i perioden 1993 – 2017 ble vel halvparten, 30, drept i årene fra 1993 til og med 1999.7 Den generelle drapsraten økte fra 15,2 i 1991 til 26,2 i 1999. I 1994 var den på hele 32,6. I 2020, etter 20 år med Putin, var den på 4,7.8 Drapsrate står her for antall drap pr 100 000 innbyggere.
Det var naturligvis ikke USA/Vesten aleine som hadde skylda for Russlands ulykker på 90-tallet. Hovedansvaret ligger på de russerne som tillot at det skjedde, inkludert en president som grunnet ny grunnlov gjentatte ganger kunne sette den valgte nasjonalforsamlingen til side. En nasjonalforsamling som knapt turte å mukke etter at «Det hvite hus» i Moskva ble beskutt med stridsvogner i oktober 1993.
Da var det knapt noen i Norge/Vesten som klagde på at det manglet opposisjon i Russland. Under Putins tid har gjennomgangstonen vært stikk motsatt, med medier som NRK, TV 2, og Aftenposten, som akker og uffer seg over at det ikke finnes annet enn lojal opposisjon i Dumaen. Hva forventer de av russisk opposisjon, at den bruker stridsvogner mot Putin? Ville de ha hatt en sånn opposisjon i Norge, eventuelt at valgkamper erstattes med at politiske partier skyter på hverandre med tanks inntil den ene går tom for ammunisjon, eventuelt har drept alle de andre?
Historien om tiden etter den kalde krigen viser at Vestens beslutningstagere aktivt har isolert Russland, ved å ønske nærmest alle andre land enn Russland inn i NATO og EU, i strid med hva Vesten sa om all-europeiske sikkerhetsløsninger tidlig på 1990-tallet. Og dermed befant Russland seg tidlig i 2022 i en situasjon som for russerne lignet på situasjonen i august 1939, da de fleste europeiske land hadde inngått forskjellige typer avtaler med Hitler-Tyskland istedenfor å etterkomme Sovjetrusslands ønske om en allianse mot Hitler.
_______________________________________________
1. «Michael Edwards (født 5. desember 1963 i Cheltenham, England), bedre kjent som Eddie ’the Eagle’ Edwards (…) jobbet som gipsmaker da han begynte som skihopper. I 1987 deltok han i VM i Oberstdorf og ble nummer 55. Året etter deltok han i OL i Calgary, der han ble sist både i stor bakke og i normalbakke. Hans mangel på suksess gjorde ham imidlertid svært populær. Han ble en kultfigur, kjent som ‘verdens dårligste skihopper’, og etter hvert mediakjendis og gjenganger i talkshow på TV» – Wikipedia. I denne artikkelen symboliserer han Boris Jeltsin og hans mangel på suksess. https://en.wikipedia.org/wiki/Eddie_the_Eagle
2. https://archive.org/details/TimeUSMeddlingOnRussia
3. http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6584973.stm
4. Boka kan kjøpes gjennom meg eller kjøpes/bestilles av bokhandlere, https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
5. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/smk/vedlegg/tidligere-pressemeldinger/1993/statsministeren-kommenterer-utviklingen-i-russland.pdf
6. https://klassekampen.no/utgave/2022-05-18/hvem-la-til-rette-for-putin
7. https://www.statista.com/chart/14046/journalists-killed-in-russia/
8. https://www.statista.com/statistics/1045368/homicide-rate-in-russia/
