oss 100 kroner!
Kommune- og fylkestingsvalget er over. Resultatet kom ikke uventet. Største gruppering ble fortsatt hjemmesitterne. Den utgjorde 38% av velgermassen, mens vinnerpartiet Høyre fikk nærmere 26% av avgitte stemmer.
I Drammen kan vi smykke oss med en tvilsom rekord. Drabantbydelen Fjell, med stort innslag av innvandrere, hadde landets laveste oppmøteprosent. Bare en av tre stemte. Gjennomsnittlig valgdeltakelse på 62% er ingen ting å rope hurra for.
Hvorfor ikke flere?
- – Det er det samme hvem som har makta, jeg ser ingen endringer uansett.
– Politikerne er bare pratmakere. De tenker mest på hvilke personlige fordeler de kan få som folkevalgt.
Sier mange.
Politikernes handlingsrom innskrenkes både av EØS-avtalen, allianser, kompromisser og – ansvarsfraskrivelser. Oppgaver og avgjørelser som før lå på politikernes bord, er delegert til byråkrater. Norske som utenlandske.
Samtidig tjener politikerne mer enn noen gang. Påtroppende Høyreordfører i Drammen får en årslønn på 1,35 millioner kroner.
Latterlig lavt, synes han.
- Folk føler seg fremmedgjorte når avstanden mellom de som velger og de som velges, øker.
Stadig større kommuner har færre folkevalgte i forhold til innbyggertall. Velgere flest kjenner ikke partienes listekandidater, og veit enda mindre om deres bakgrunn.
- Færre saker vekker engasjement. Valgmaterialet mangler appell. Mange synes det blir for mye å forholde seg til.
I sin storhetstid satset Arbeiderpartiet på en kampsak som velgerne forstod og sluttet opp om. Nå ler reklameeksperter av partienes slagord. Kaller de ønsketenkning og vas.
Kampen mot forskjellsNorge – viktig sak for mange rødgrønne partier – mangler oppslutning. Ikke minst blant de høytlønnede. De som har alt å tjene på mindre forskjeller, står tause og ofte uforståelige på sidelinja og møter sjelden opp til valgurnene.
- Utlendinger med minst 3 års botid i Norge, har i dag stemmerett ved lokalvalg. Disse utgjør 1/10 av velgermassen.
For mange utlendinger er valg noe som manipuleres, kjøpes og selges. Ofte med uro, opptøyer, ødeleggelser og drepte som resultat. Tryggest å holde seg hjemme.
I tillegg opplever mange praktiske vansker med å stemme. For eksempel lang vei til valglokalet eller innskrenka muligheter til å stemme før valgdagen.
På nevnte Fjell var det – bortsett fra i 2 dager – umulig å forhåndsstemme i nærmiljøet. I mer bynære strøk var valglokalene åpne en hel måned.
- Media som i tiden mellom valgene, synes mest opptatt av gladsaker og trivialiteter. Politikk blir forbeholdt etablerte politikere, grasrota slipper sjelden til.
Min egen Drammens Tidende har nærmest bannlyst debattinnlegg om EU, EØS og Ukrainakrigen. Disse gir ikke «likes», men skaper bare splittelse og strid, synes å være filosofien.
Sånn tenking rammer «den åpne og opplyste samtale», som ikke minst Grunnlovens paragraf 100 er opptatt av. Politisk interesse svekkes, noe som også reflekteres i oppslutningen ved lokalvalg.
- Flere politikere har stilt seg selv i dårlig lys. Svindel med reiseregninger, etterlønn, pendlerboliger, sviktende moralsk dømmekraft, habilitetskonflikter og aksjespekulasjon.
– De har mistet min tillit, hvorfor skal jeg da gi dem tillit ved å stemme?
Rødt og Senterpartiet tapte kanskje mest her.
Rødt med en spenningssøkende, naskende og forvirrende partileder. Omdømmet som hederlig parti med uselviske politikere fikk seg en knekk. Årelang fremgang stoppet opp.
For Senterpartiet ble nedturen verre. Nesten halvering i forhold til forrige lokalvalg. Å forlate viktige valgløfter til fordel for plass ved Kongens bord, ga dårlig uttelling. Det samme gjorde en statsråd som ivret for økt våpeneksport og samtidig handlet våpenaksjer.
Ved EU-folkeavstemningene i 1972 og 1994 om ja eller nei til medlemskap i EEC/EF/EU, deltok henholdsvis 79% og 89% av de stemmeberettigede. Da hadde folk klare alternativer og tok standpunkt. Ikke minst skyldtes dette alle aktivistene, både i Folkebevegelsen, Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, og seinere i Nei til EU. Omfattende grasrotorganisering ga seier – til tross for medias og tilhengernes løgnkampanjer.
Folkeavstemninger i viktige enkeltsaker – for eksempel etter mønster fra Sveits – bør være grunnlovsfestet i ethvert levende demokrati. Det gjør det lettere for folk å ta stilling, noe som igjen øker interessen og mobiliserer. Forutsetningen må selvsagt være at folkets mening respekteres, og at resultatet gjøres bindende. Et nei må være et nei. Og ikke som det i ettertid har gått med folkets EU-nei: Undergraving gjennom en EØS-avtale som knytter Norge stadig nærmere til EU. Her har spesielt Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mange svin på skauen.
Til tross for Høyres valgframgang, er det også lyspunkter for oss EU/EØS-motstandere.
Et nytt parti, Industri og Næringspartiet (INP) har i mange kommuner fått stor oppslutning. De er mot EU og vil ha Norge ut av EØS-avtalen. Fremskrittspartiets økte stemmetall kan skyldes at de er blitt klarere motstandere av norsk EU-medlemskap og mer lunkne til dagens EØS-avtale.
Rødt og SV – som begge er mot EU og EØS – har samlet litt framgang. Senterpartiets tilbakegang kommer i første rekke av at de i regjeringsposisjon har markert seg for lite mot EØS-avtalens følger.
Om to år er det stortingsvalg.
Da har kanskje Arbeiderpartiet ny ledelse som i sterkere grad prioriterer norske interesser framfor EU sine?
Og Nei til EU-partier rensket for nye skandaler? Som har stått fast på valgløfter og blitt flinkere til å vise at deres politikk utgjør en positiv forskjell for folk flest?
I så fall er det duket både for større valgdeltakelse og større motstand mot stadig EU-tilnærming. Om Nei til EU i tillegg kan bidra med innspill som når de mange framfor de få, er framtida fortsatt lys for oss som vil erstatte EØS-avtalen med en likeverdig handelsavtale.
Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt Nyhetsbrev
