Selv vestlige medier innser nå at Ukrainas motoffensiv er en katastrofe

0

Ukraina kaster bort nye titusener av menneskeliv for å prøve å gjøre inntrykk på Vesten. Tapene er uhyggelige. Dette skriver signaturen Simplicius The Thinker på sin blogg.

Vestlige hovedstrømsmedier har begynt å miste grepet. Pessimisme og undergangsstemning er nå over alt i deres rapporter. De har stort sett akseptert at Ukraina ikke har noen sjanse i motoffensiven. Lytt til denne CNN-rapporten, som perfekt oppsummerer den nåværende følelsen – de pynter ikke lenger så mye på det:

En ny New York Times-artikkel avslører mye av det samme, men forteller noen grusomme detaljer om ukrainske tap:

De store tapene var ikke et sjokk for dem. De fleste av offiserene sa at de hadde sett enheter, inkludert deres egne, fullstendig desimert i løpet av de siste 16 månedene med kamp. Bataljonssjefen Oleksandr sa at tapene var så høye under motoffensiven i Kherson i fjor at han hadde blitt tvunget til å erstatte medlemmene av enheten sin tre ganger.

Kommandøren avslører at de fleste av hans nye menn er mentalt ødelagte:

«Jeg tapte mye,» sa han, «og noen av de nye gutta er mentalt ødelagte.» Når det gjelder ødeleggelsen av stridsvogner og pansrede kjøretøy, trakk han på skuldrene av det som en normal konsekvens av krig.

Denne nye Washington Post-artikkelen slår an den laveste tonen av alle:

Artikkelen begynner med denne drepende ingressen:

KYIV, Ukraina — Denne nasjonen er utslitt.

I nesten 18 måneder har Ukraina stått mot sine russiske inntrengere – samlet støtte til sine tropper ved å omfavne fjorårets seire på slagmarken i Kyiv, Kharkiv og Kherson-regionene.

Disse seirene førte beleirede ukrainere gjennom en vinter med luftangrep på sivil infrastruktur og en brutal og symbolsk kamp om Bakhmut, den østlige byen som falt til russerne i mai.

Gjennomgående hypet ukrainske tjenestemenn og deres vestlige partnere opp en kommende motoffensiv – en som, drevet av en flom av nye våpen og trening, som de håpet ville snu krigens tidevann.

Men to måneder etter at Ukraina gikk til angrep, med liten synlig fremgang på fronten og en nådeløs, blodig sommer over hele landet, har fortellingen om enhet og endeløs utholdenhet begynt å rase sammen.

Artikkelen fortsetter med grusomme detaljer som beskriver de vanvittige ukrainske tapene.

Oberst Douglas Macgregor har gode kontakter innen det amerikanske militærappratet og andre militære kilder, og han bekrefter og forsterker dette inntrykket. Ukrainas tap er ganske enkelt uhyggelige:

Col. Macgregor: Ukraine’s WORST NIGHTMARE Has Been Exposed

Avslutt krigen

Vi har advart mot denne krigen fra den startet våren 2014 som et overfall fra det nylig innsatte kuppregimet i Kiev mot de russisktalende innbyggerne i Donbass. Men USA og NATO væpnet, trente og bygde opp den ukrainske hæren til å bli en av de sterkeste i Europa med sikte på å bruke den for å skade Russland. Dette var også Norge med på, først under Erna Solberg, så under Jonas Gahr Støre.

Vi advarte om at denne krigshissinga kunne føre til en europeisk storkrig, eventuelt en kjernefysisk krig, men verken blant partiene, i fagbevegelsen eller organisasjonene vant kampen mot krigen noe gjenklang.

Vi advarte om at USAs avvisning av Russlands forslag til en ny sikkerhetsordning ved årsskiftet 2021/2022 kunne bety en full krig, så vi var ikke overrasket da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. Vi tok avstand fra invasjonen og oppfordret til fredsforhandlinger og en løsning på sikkerhetsproblemene. Men dette standpunktet ble fordømt, ikke minst på ei venstreside som etter å ikke ha brydd seg om Ukraina i åtte år, plutselig ble blant de mest krigerske av dem alle.

Jeffrey Sachs: The War in Ukraine Was Provoked—and Why That Matters to Achieve Peace

Krigshisserne, fredsmotstanderne, våpenpusjerne og Russland-haterne i mediene og de politiske partiene bærer et tungt ansvar for å ha oppmuntret og støttet de mest aggressivt nasjonalistiske kreftene i Ukraina til å fortsette krigen uansett hvilke menneskelig kostnader det måtte ha, ikke minst for Ukraina.

Vil de vedkjenne seg dette ansvaret?

Vi har våre tvil.

Forrige artikkelSkyhøye strømpriser sendte kraftselskapenes inntjening til himmels
Neste artikkelUnike muligheter for Afrika
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).