oss 100 kroner!
Jeg vet at jeg kan være en ‘pain in the ass’, men liker til dels også å være det. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, som en venn sa. Som når jeg sier at folk har blitt lurt av krigspropaganda. For ingen liker å bli lurt. Heller ikke å bli fortalt at de har blitt lurt. Men verst av alt er det å innse og deretter innrømme at man har blitt lurt.
Jeg har sjølsagt også blitt lurt. På 90-tallet ble jeg lurt til å skrive leserbrev til avisene med oppfordringer til å arrestere serbiske krigsforbrytere, og det var i hvertfall et leserbrev som ble publisert. Hvorfor gjorde jeg det? Fordi norske medier hadde lurt meg til å tro at serberne var de eneste skurkene i de krigene som pågikk i Jugoslavia i nesten ti år.
Etter hvert skjønte jeg at det var flere skurker, også i den krigen. Deriblant USA, NATO og EU, som førte en politikk for å splitte opp Jugoslavia. Det var vellykket. For i dag har USA flere militærbaser der. Og de fleste av de seks landene som tidligere utgjorde Jugoslavia er nå med i NATO og/eller EU. Slik kontrollerer ‘treenigheten’ USA/NATO/EU i dag det meste av det som tidligere var Jugoslavia.
Naturligvis ble jeg sint og skuffa da sannheten etter hvert gikk opp for meg. Men jeg lærte også mye av det. Fool me once, shame on you. Fool med twice, shame on me. Det at jeg ble lurt førte til at jeg begynte å interessere meg mye for propaganda og dens forskjellige former. Jeg bestemte meg for aldri mer å bli lurt av krigspropaganda. Det er ikke så vanskelig, egentlig. For krigspropagandaen er ganske lik fra gang til gang. Så jeg lukta ugler i mosen da USA påsto at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av krigen mot Irak i 2003 (det viste seg å være en løgn).
Og var det virkelig sant at Russlands invasjon av Georgia i 2008 var uprovosert, som norske medier skrev de første dagene, etter en oppskrift fra USA-medier? Nei, ved å bruke Antiwar.com lærte jeg at krigen begynte med at Georgia angrep Sør-Osettia, som hadde hatt de facto sjølstyre etter en borgerkrig med sentralmakten i Georgia tidlig på 90-tallet, og at russiske soldater ble drept under angrepet.
Etter hvert justerte norske medier narrativet om krigen i retning av sannheten: «Sommeren 2008 brøt det ut åpen militær konflikt mellom Georgia og Russland etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia» (Store norske leksikon). Russland trakk seg etterpå ut av Georgia.
Da mediene begynte å snakke om fredelige folkeopprør mot de «brutale diktatorene» i Libya og Syria i 2011 ble jeg like skeptisk. Jeg tvilte ikke på at Gaddafi og Assad kunne være brutale, men jeg tvilte på fredelige opprør i land hvor det tidligere hadde vært væpnede opprør. Og det var dessuten land som USA lenge hadde ført en fiendtlig politikk mot. Det viste seg da også at USA og andre NATO-land hadde væpnet folk, islamister, nettopp for at de skulle gjøre opprør i begge landene.
Da det utbrøt opprør på Maidan i Kiev, Ukraina i november 2013 ble jeg slått av et paradoks: mediene snakket om nok et fredelig folkeopprør, nesten samtidig med at de viste gatekamper, der gater og torv og offentlige bygninger ble okkupert/satt i brann, politifolk ble angrepet med molotov cocktails osv. USA og EU prøvde ikke en gang å skjule at de støtta opprørerne. Men allikevel et fredelig folkeopprør, oppsummerte NRK i fjor (opprøret hadde ikke et flertall av ukrainerne bak seg og ble ‘kuppet’ av høyreekstremister).
Etter Russlands invasjon i fjor har vi sett en propagandamengde som overstiger alt vi tidligere har sett, der gjennomgangstonen er at Russland og Russland alene har skylda for krigen. Det er naturligvis usant, men allikevel noe størsteparten av det norske folk tror, på grunn av propagandaen. Ute i verden vet folk og ledere bedre. For de slipper å bli indoktrinert med NATO-propaganda fra vugge til grav. Skjønt sannheten om Norge og andre NATO-lands ansvar for at det ble krig, i 2014, siger nok inn etter hvert hos nordmenn også.
Norske medier er propagandaorganer for den politikken det er bred enighet om på Stortinget (se utdrag av stortingsmelding nederst, som viser samrøre mellom medier, myndigheter og visse organisasjoner). Og når det gjelder utenrikspolitikk er det som regel full enighet på Stortinget, vel og merke enighet om politikk som bestemmes av fremmede makter, med USA på toppen.
Resultatet av dette er at norske medier i ca 75 år nærmest har vært avskriftsbyråer av de ledende propagandamediene i USA. Og slik blir vi, og særlig politikerne, gang på gang lurt til bli med på USAs kriger, enten det skjer gjennom NATO eller ikke.
Nå er Norge med på å føre krig mot Russland, med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde. Krigen kunne ha vært unngått med små innrømmelser overfor Russland. Mangelen på kompromissvilje tyder på at vestlige beslutningstagere ønsket at Russland skulle invadere, på omtrent samme måte som da Sovjet invaderte Afghanistan jula 1979. Da hadde USA i vel et halvt år støtta islamistopprørere i håp om at Sovjet skulle invadere. Skjønt sannheten er at den afghanske regjeringen ba Sovjet om hjelp til å slå ned opprøret. USA var i alle fall fornøyd med resultatet, som bidro mye til å demoralisere og ødelegge Sovjetunionen. Men kriger i Afghanistan fortsatte inntil USA/NATO trakk seg ut i 2021.
Stortingsmelding nr 15 (2008-2009):
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».
