oss 100 kroner!
Roger McKENZIE ser på sandinistenes bemerkelsesverdige fremskritt når det gjelder å ta seg av folkets behov i møte med amerikansk fiendtlighet og innblanding.
Av Roger McKenzie, Morning Star.
Under årene med nyliberalisme i Nicaragua opplevde folket at fagforeningsrettigheter ble fjernet, kollektive forhandlingsavtaler skrotet, og etter hvert som fagforeningsstyrken avtok stupte levestandarden.
På 1980-tallet ble det foretatt massive investeringer i viktige tjenester etter 1979-revolusjonen ledet av sandinistene. Dette førte til store fremskritt innen utdanning og helsetjenester, så vel som i jordreformer og, ved siden av det hele, når et gjaldt veksten av fagbevegelsen.
All denne heroiske fremgangen ble oppnådd til tross for militær intervensjon fra USA og deres ulovlige finansiering av «contras» (væpnet opposisjon) laget for å ødelegge revolusjonen.
Men den nyliberale epoken snudde opp ned på denne fremgangen, og arbeidsplasser forsvant, noe som førte til færre fagforeningsmedlemskap i det mellom-amerikanske landet.
Bare i offentlig sektor opplevde én fagforening, UNE, at medlemstallet stupte fra rundt 40.000 til knapt 6.000 mellom 1990 og 2006.
De arbeiderne som klarte å beholde jobbene sine, befant seg ofte i usikre lavtlønnede roller, med arbeidsgivere som var raske til å sparke enhver som våget å stille spørsmål ved autoriteten som hadde blitt gitt dem av den høyreorienterte regjeringen til Violeta Chamorro.
Chamorro ble valgt til president i 1990 etter å ha beseiret sandinistene i et valg skjemmet av fortsatt innblanding fra USA.
Under Chamorro ble Nicaragua en heiagjeng for USA-støttede nyliberale innstramminger, som så privatiseringen av utdanning, helse, energi og telekommunikasjon over hele Mellom-Amerika.
Den brutale politikken førte til at levestandarden stupte, mens transnasjonale selskaper, hovedsakelig fra USA, førte til at Nicaragua gikk inn i en ond, nedadgående spiral.
Da Daniel Ortega ledet sandinistene tilbake til makten i 2007, var landet på knærne som det nest fattigste landet i Amerika etter Haiti.
I motsetning til i Storbritannia, hvor fagforeninger i beste fall blir sett på som et irritasjonsmoment, men i verste fall den pinlige slektningen som må fornektes, var fagforeninger i Nicaragua sentrale i gjenoppbyggingen av landet.
Snarere enn en ettertanke, da sandinistene mistet makten i 1990, kunne Ortega se skriften på veggen.
Jose Angel Bermudez, nasjonal daglig leder for den nå 800.000-sterke Nasjonale arbeiderfronten, FNT, som også er medlem av den nicaraguanske nasjonalforsamlingen, fortalte meg: «Ortega kunne se hva som kom, så han oppfordret fagforeningene til å samarbeide med sandinistene for å motsette seg privatisering.»
«Vi kunne ikke stoppe det, men vi klarte å bremse det gjennom streiker.»
Denne motstanden plasserte sandinistene i en konstant mobiliseringstilstand som gjorde at de var i god form da partiet kom tilbake til makten i 2007.
Det betydde at da de kom tilbake til makten, var sandinistene i stand til å gjøre tilgang til helsetjenester gratis for alle og utvidet det til fjerntliggende landlige områder, hvor det hadde forsvunnet under de nyliberale regjeringene.
Utdanning ble gjort gratis og tilgjengelig for alle. Bare 18 måneder etter valget av Ortega ble bemerkelsesverdig nok Nicaragua erklært av Unesco å være fri for analfabetisme etter at 120.000 unge mennesker hadde blitt mobilisert av regjeringen og fagforeninger for å melde seg frivillig til leseferdighetsprogrammer.
Nicaragua er nå mindre avhengig av olje, og økonomien kan stole på en stabil energiforsyning.
Regjeringen har også gjort store fremskritt i omfordelingen av rikdom i Nicaragua, og de har investert tungt i boliger, hvorav noen er bygget og distribuert av fagforeninger.
FSLN (Sandinistfronten for nasjonal frigjøring) gjenopprettet kollektive forhandlingsrettigheter og nedfelte rettighetene til å streike, organisere seg og forhandle i landets grunnlov.
Bermudez sa: «Vi var klare på at vår fiende aldri hviler, og det betyr at vi heller ikke kan.
– Vi måtte presse på raskt med jobben med å gjenoppbygge landet vårt.
– Men ingen av tiltakene vi gjorde hadde vært mulig uten støtten fra våre medlemmer.
«FSLN er vår, og vi vil gjøre det som trengs for å forsvare revolusjonen. Vi vet at for å forbedre arbeidsforholdene trenger vi en revolusjon.»
Rundt en tredjedel av FSLNs seter i landets nasjonalforsamling holdes av fagforeningsfolk – noe som gir bevegelsen direkte tilgang til de høyeste maktpostene i Nicaragua.
Fagforeninger har også seter, som partier til høyre, i alle regjeringskommisjoner, som utdanning, helse og rase.
Ortega og fagforeningene har erstattet de mørke dagene i den nyliberale perioden ved å plassere fagforeninger i hjertet av styringen av landet.
Professor Jose Antonio Zepeda, nasjonal generalsekretær for lærerforbundet CGTEN-ANDEN, fortalte en samling av mer enn 20 aktivister fra Storbritannia, USA og Nicaragua ved hans fagforenings hovedkvarter i Managua, at «vår økonomi er fortsatt veldig skjør etter at USA innførte sanksjoner mot vårt land, men vi har fortsatt økonomisk vekst.»
«Vår hovedfiende er fattigdom, ikke gringoene.»
Han la til: «Fattigdommen i Nicaragua er nede i 14 prosent, men vi vet at vi fortsatt har en lang vei å gå. Men vi har klarhet i hvor vi skal.»
Ifølge en rapport utgitt nylig av Oxford University, viste deres flerdimensjonale fattigdomsindeks at Nicaragua var en av bare tre latinamerikanske eller karibiske nasjoner som hadde klart å redusere med femti prosent de «utilfredsstilte behovene» til sine borgere.
Lønningene, inkludert minstelønnen, øker hvert år gjennom forhandlinger som involverer fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringen. Årets økning så en økning på 10 prosent på tvers av ni økonomiske sektorer med 5 prosent for offentlig ansatte.
Lavtlønte helsearbeidere har rett til å motta en årlig «solidaritetsbonus» på toppen av subsidier til energi-, transport- og drivstoffkostnader.
Zepeda sa: «En av grunnene til at vi har vært i stand til å fortsette å gjøre fremskritt i å bygge landet, er fordi vi ikke stengte økonomien under Covid-pandemien.»
«Regjeringen garanterte også at ingen offentlig ansatte ville miste jobbene sine.»
«Dette hadde ikke vært mulig uten vår allianse med FSLN.»
Kvinner har vært sentrale i byggingen av sandinistrevolusjonen.
Generalsekretær for universitetsarbeidernes fagforening FESITUN, et annet medlem av den nicaraguanske nasjonalforsamlingen, fortalte meg at «her er revolusjonen for alle.
– Kvinnelige medlemmer av FSLN har alltid vært generalsekretærer. Dette gjenspeiler våre tall i viktige sektorer som universiteter hvor 56 prosent av arbeidstakerne er kvinner og i helsevesenet hvor det er rundt 80 prosent.
«Virkeligheten i vårt land er at kvinner har mer makt.»
Zepeda snakket om det alltid tilstedeværende spøkelset av USA som truer fra nord, og sa: «USA hater ikke Nicaragua. De har bare politiske og økonomiske interesser i landet vårt.»
Han la til: «Folk vil fortsette å spre sine løgner om landet vårt, men vi kjenner virkeligheten.»
– Comandante Ortega har en støtte på over 80 prosent. Fortell meg noe annet sted i verden hvor en leder ved makten så lenge han har vært er så populær blant sitt folk?»
Fagforeningslederne er med rette stolte av bidraget deres bevegelse fortsetter å gi til den revolusjonære forandringen som finner sted i Nicaragua.
Men Zepeda er klar på at «revolusjonens virkelige agenter er de fattige. Ingen endring skjer uten dem.»
«De er de sanne agenter for endring.»
Denne artikkelen ble publisert i Morning Star:
Nicaragua: the path to independence
Morning Star, fredag, 4. august, 2023
Oversatt til norsk av Terje Valen.
