Av M. K. Bhadrakumar.
Aung San Suu Kyi, den ikoniske skikkelsen i Myanmars politikk, har blitt flyttet fra fengsel til husarrest. Dette kan virke som et lite skritt, men reisen på tusen skritt begynner med ett skritt, som den gamle kinesiske filosofen Lao Tzu har sagt.
Denne utviklingen betyr at det er forandringer i luften, en vilje til å utforske dialog, og de må ønskes velkommen av nabolandene – spesielt India, Kina og Thailand.
Hvis fortiden er noen veiledning, har militærledelsen i Myanmar enten snakket med Suu Kyi bak kulissene eller håper å engasjere henne i en meningsfull samtale. Det faktum at Thailands utenriksminister Don Pramudwinai avla et hemmelig besøk til Nay Pyi Taw for tre uker siden og møtte seniorgeneral Min Aung Hlaing og Suu Kyi i fengselet tyder på sentrale understrømmer.
Don reiste med et spesielt militærfly. Tydeligvis var det mektige thailandske militæret med på dette, noe som bare er å forvente ettersom generalene i Bangkok også er låst i en slags eksistensiell kamp med de samme vestmaktene som setter i gang en geriljakrig i Myanmar.
Det paradoksale er at vestlige etterretningsbyråer gir næring til et væpnet opprør mot de myanmariske generalene ved makten fra gjemmestedene i Thailand, samtidig som de fremmer en fargerevolusjon og regimeendring i selve Thailand. De myanmariske og thailandske militære har tradisjonelt hatt nære broderlige bånd.
Don beskrev turen til Nay Pyi Taw som «en tilnærming av Myanmars venner, som gjerne vil se en fredelig løsning». Interessant nok fant reisen hans sted bare dager før ASEANs utenriksministermøte i Jakarta 11.-12. juli. Tidspunktet antyder at Dons oppdrag ga et viktig innspill for ASEAN-drøftelsene om Myanmar.
ASEAN står overfor et Hobsons valg (et fritt valg med bare ett reelt alternativ, o.a.). Å forsone seg med militærkuppet i Myanmar er en bitter pille å svelge. På den annen side er det vestlige presset for å isolere Myanmar en vei til ingensteds; generalene i Nay Pyi Taw bare befestet seg. Og i prosessen smuldret enheten i ASEAN opp.
ASEAN kan ikke være uvitende om at det befinner seg i Washingtons trådkors, siden gruppen hardnakket nekter å ta parti i USAs rivalisering med Kina. QUAD-medlemmene sverget en gang lidenskapelig ved prinsippet om «ASEAN-enhet», men i dag passer et fragmentert ASEAN amerikanske interesser i Indo-Stillehavet – «dere er enten med oss eller mot oss.»
Alle disse underliggende spillene gjør geopolitikken i Myanmar veldig kompleks. Men det er mulig å være forsiktig optimist. Det er viktig at den felles kommunikasjonen som ble utstedt etter ASEAN-utenriksministermøtet unngikk polemiske referanser til Myanmar og komplimenterte til og med myndighetene i Nay Pyi Taw for gjennomføringen av pilotprosjektet for hjemsendelse med Bangladesh for å legge til rette for at 7000 Rakhine (Rakhinerne, som taler et tibeto-burmansk språk, regnes som en av Myanmars åtte hovedfolkegrupper. o.a.) kan returnere innen utgangen av dette året.
ASEAN-felleskommunikasjonen uttalte: «Vi bekreftet ASEANs fortsatte støtte til Myanmars innsats for å bringe fred, stabilitet, rettsstaten, fremme harmoni og forsoning mellom de forskjellige samfunnene, samt sikre bærekraftig og rettferdig utvikling i Rakhine-staten …»
«Vi diskuterte utviklingen i Myanmar og bekreftet vår forente holdning om at Five-Point Consensus (5PC) fortsatt er vår hovedreferanse for å ta opp den politiske krisen i Myanmar. Vi fordømte på det sterkeste de fortsatte voldshandlingene, inkludert luftangrep, artilleribeskytninger og ødeleggelse av offentlige anlegg, og oppfordret alle involverte parter til å iverksette konkrete tiltak for umiddelbart å stoppe vilkårlig vold, fordømme enhver eskalering og skape et gunstig miljø for levering av humanitært arbeid. bistand og inkluderende nasjonal dialog.» [Uthevelse lagt til.]
ASEAN identifiserte seg ikke åpent med Dons tur til Myanmar, men det er viktig at felleskommunikasjonen gjorde det til et poeng å nevne at «en rekke ASEAN-medlemsstater så på som en positiv utvikling» initiativet fra Thailand, uten å utdype eller spesifisere hvilke stater som støttet dette.
Like viktig er det at Indonesia, Singapore og Malaysia, som er kjent for å ha tatt et sterkt standpunkt mot ethvert engasjement med Nay Pyi Taw som kunne oppfattes som å anerkjenne Myanmars toppgeneraler som legitime ledere, dempet retorikken. Den indonesiske utenriksministeren Retno Marsudi, vert for toppmøtet i Jakarta, unngikk å kommentere Dons møte med Suu Kyi.
I mellomtiden følger de militære lederne i Nay Pyi Taw nøye med på den politiske utviklingen i Thailand, som peker mot å kastrere fargerevolusjonen som er sponset av Vesten.
Det thailandske militæret sørger for at Pita Limjaroenrat, en rik playboy som er sminket opp gjennom Harvard University og plukket ut til fortroppen for fargerevolusjonen i Bangkok, ikke vil få den nødvendige flertallsstøtten i parlamentet for å danne en regjering.
Pitas valgallianse er i ferd med å løse seg og etterlater ham i limbo. Den nest største bestanddel av hans valgallianse, Pheu Thai-partiet, søker en modus vivendi med det politisk-militære etablissementet i Bangkok (støttet av monarkiet) for å utarbeide en maktdelingsordning som stikker i hjel Washingtons best lagte planer (refererer til Robert Burns: Best laid plans of mice and men,» o.a.) å gjøre Thailand til en vasallstat, en anti-Kina-base – et Ukraina i Asia på Kinas dørstokk.
Pita hadde gjort det helt klart at når han først hadde makten, ville han gjøre alt han kunne for å kaste ut generalene som har makten i Myanmar. Faktisk er den vestlige strategien å gjøre Thailand til en mellomstasjon for å destabilisere landene langs Kinas «myke underliv» – Vietnam, Laos, Kambodsja og Myanmar. Washington festet store forhåpninger til Pita som også, merkelig nok, besitter kommunikasjonsevner som kan sammenlignes med Ukrainas Zelensky.
Imidlertid befester det thailandske militæret sine posisjoner, med støtte fra monarkiet, for å hindre den vestlige spilleplanen om å «låse inn» landet deres som en base for den indo-stillehavsstrategien for å omringe Kina. Kjernen i saken er at selv om den amerikansk-thailandske alliansen er flere tiår gammel og tjente felles interesser, har tidene endret seg, og i dag deler de to landene få strategiske interesser.
De militærstøttede elitene i Bangkok er interessert i tettere bånd med Beijing, som de ser på som en mer pålitelig forsvars- og økonomisk partner. En strategisk dreining har bygget seg opp de siste tiårene, og Thailand deler ikke lenger strategiske interesser med USA.
Oppfatningene endret seg i 1998, da USA ikke klarte å redde Thailand under den asiatiske økonomiske krisen. Thailand ser ikke på Kina som en revisjonistisk makt eller en militær trussel. I stedet anser Bangkok Beijing som landets største økonomiske partner, og en alliert. Kort sagt er amerikanske og thailandske strategiske vurderingene kraftig ute av harmoni.
Det er nok å si at den politiske utviklingen i Thailand og Myanmar henger sammen. Det thailandske etablissementets råd til de myanmarsiske generalene vil muligens være å «væpne» valgpolitikken slik de gjør i Bangkok og trekke ut klørne på og assimilere opposisjonen, for å holde ulvene unna. Det ser ut til at generalene i Nay Pyi Taw fulgte Dons budskap.
ASEAN ønsker heller ikke at saker skal bringes til et punkt uten noen returmulighet, og vil i det stille være fornøyd med at Dons konsultasjoner brøt den politisk fastlåste situasjonen i Myanmar. Tross alt er både den myanmariske militære ledelsen og Suu Kyi trofaste nasjonalister og kan ikke være fornøyd med at tilstanden til deres elskede land blir bytte for rovdyr i form av utenlandske makter.
Suu Kyis fravær fungerte bra for de vestlige fullmektigene for å prøve å tilrane seg den demokratiske ledelsen i landet. Hennes retur utgjør et dilemma for vestmaktene.
