oss 100 kroner!
Dr. philos. Knut Erik Aagaard skriver i denne artikkelen:
Kartet stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har en fastspikret verdensorden som knirker i sammenføyningene. Vi hyller den på 17. mai, i Kirkebønnen og i Trontalen, men hærene står ikke der de sto, nye er kommet til og andre har falt fra. Mange som trodde vi levet i et stabilt land i en stabil verden har kommet på andre tanker, atomkrig, for eksempel, og lurer på hvordan vi uten krig kan etablere en ny verdensorden, der kartet stemmer med terrenget, et nytt kreftenes parallellogram.
Det er knapt noen andre i Norge som følger diskusjonene i Russland slik Aagaard gjør. Han gir oss dermed et innblikk som er unikt og informativt.
Red.
12.07.2023
På skolen lærte jeg i matematikken om kreftenes parallellogram. Jeg lærte mye og fikk Meget Godt, men forsto mindre, for jeg manglet oversikt. Det jeg ikke forsto, var at den verden jeg kjente, som var stabil her hos oss, den var basert på kreftenes parallellogram, nærmere bestemt de allierte hærenes plassering og styrke 8. mai 1945. Den plasseringen avspeilte de faktiske forhold relativt godt. Av den balansen fødtes De Forente Nasjoner med tilhørende institutter, av den fødtes NATO og Warszawa-pakten. Den plasseringen måtte Sveits holde seg utenfor og Kina komme seg inn i. Europa var delt, verden var delt, og det var stabilt – for oss.
Men fordi verden alltid forandrer seg, på tross av enhver etablert verdensorden, om ikke annet så på grunn av været, oppsto nye situasjoner, utenfor parallellogrammet. Halve kloden var kolonier under noen få europeiske stormakter. Det ble utkjempet frigjøringskamp som rundt 1960 skapte svært mange nye stater og nasjoner med temmelig vilkårlig trukne landegrenser. Det var kanskje naturlig at England ble en stat, for den er omgitt av mye vann. Det var mindre naturlig at Nigeria ble en stat, for der snakker de 300 språk, det har noe med ressurser å gjøre, og grensene ble tegnet av konkurrerende kolonimakter. Nigeria er en historisk tilfeldighet, som Norge.
De nye landene måtte innta sin plass og velge tilhørighet. Tilhørigheten var ofte enten amerikansk eller sovjetrussisk/kinesisk. Amerikanerne støttet lokalt de rike mot billige råvarer og handelspreferanse, mens sosialistene i øst kjøpte seg allierte og støttet lokalt de fattige, med våpen, penger, ideologi, mat og sikkerhet. Klima, menneskerettigheter, demokrati, legningstoleranse, ytringsfrihet og alminelig anstendighet spilte fint liten rolle.
Det som hos oss var stabilt, var avskyelig blodige borgerkriger og intervensjoner i koloniene, i Nigeria, for eksempel, med variabelt resultat. Noen av disse nye statene haltet videre eller ble liggende brakk, andre ble veldig store, veldig rike og sterke, og vaklet i sine lojaliteter.
Der er vi nå: Kartet stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har en fastspikret verdensorden som knirker i sammenføyningene, bygget over ruinene etter en gammel storkrig. Vi hyller den på 17. mai, i Kirkebønnen og i Trontalen, men hærene står ikke der de sto, nye er kommet til og andre har falt fra. Mange som trodde vi levde i et stabilt land i en stabil verden, har kommet på andre tanker, atomkrig, for eksempel, og lurer på hvordan vi uten krig kan etablere en ny verdensorden, der kartet stemmer med terrenget, et nytt kreftenes parallellogram.
Jeg har skrevet om Den nye verden før her i bladet, lett inspirert av Dvořáks niende symfoni «Fra den nye verden», og jeg mener vi bør snakke mer om den. Den nye verden kan studeres fra de fleste vinkler av de fleste vitenskaper. Jeg går ut fra det omstridte syn at virkeligheten virkelig finnes og at den kan studeres. Blant fenomenene i virkeligheten har vi også narrativene.
Men den som i stedet for å studere virkeligheten studerer narrativene om den, havner uvegerlig og ubehjelpelig i narraktige paradokser av typen «Hvalen er alle tings mål» og andre mer dagsaktuelle, som at «En mann kan bli en kvinne». Eller rent ut sagt, at «Morlille kan bli en sten».
Et greit utgangspunkt for studiet av virkeligheten, er å se seg om. Hvor du enn vender blikket, møter du virkeligheten. Selv om helheten er større enn summen av de deler den består av, sier en godt studert del mye om en uoversiktlig helhet du ikke overskuer, en helhet mange fortegner. La oss eksempelvis kaste et blikk inn i et land de fleste mener noe om, men færre forstår noe av, på tross av at vi daglig fôres med narrativene om det, av interesserte parter. I forgårs, 10. juli 2023 var det som vanlig kveldsdebatt i den russiske statskanalen, og tema for kvelden var Den nye verden.
Tekstene er oversatt i farten av meg, og lett redigerte fordi russere gjerne snakker i munnen på hverandre. Mine litt ledende kommentarer er satt i [klammeparentes] og jeg kursiverer etter eget skjønn.
Tekstene er oversatt i farten av meg, og lett redigerte fordi russere gjerne snakker i munnen på hverandre. Mine litt ledende kommentarer er satt i [klammeparentes] og jeg kursiverer etter eget skjønn.
Programleder Vladimir Soloviev: «Vis bildene av Matvijenka hos Xi Jinping, vær så snill! De viser høy grad av gjensidig tillit og respekt, de sier mye om nivået på forholdet mellom våre to land!»
Vladimir Vavilov:
«Ja, det har vi snakket om mange ganger, og det har du helt rett i. Sammenlignet med [USAs utenriksminister] Blinkens besøk og besøket i går fra [USAs finansminister] Janet Yellen [begge visitter møtt med kjølig ironi i Russland], var dette et rakrygget besøk, alle våre seere forstår jo dette, ingen underdanig bukking og neiing, det var et gjensidig repektfullt og vennskapelig besøk. Valentina Matvijenka har kjent den kinesiske presidenten lenge og godt, fra sin tid som guvernør i St. Petersburg rundt 2010, da Xi Jinping besøkte henne to år før han selv ble president. Selv var han da påtroppende og visepresident. [Matvijenka leder nå Det russiske føderasjonsrådet [parlamentets overhus, og samarbeider tett med Vladimir Putin]. Det var nyttig for Xi Jinpings egen karriere å besøke vår nordlige hovedstad og knytte kontakter der, med tanke også på at vår egen administrasjon og politiske elite i stor grad har sin bakgrunn fra den byen.
Dette er selvfølgelig et svært viktig møte, ikke minst på bakgrunn av kjeklingen mellom USA og de allierte, og det forestående NATO-toppmøtet, hvor også asiatiske land deltar, noe som for øvrig også skremmer kineserne litt [Kina ønsker å ha et stabilt og fungerende Europa i den andre enden av «Vei og Belte»].
Jeg vil gjerne bruke direkte tale i dag (for alle faktorene er jo alment kjente), og berøre tema Tredje verdenskrig. Den gjensidige handelen mellom Kina og USA er gigantisk, og jeg vil gjerne takke dere for [tidligere i debatten] å ha minnet meg om at stor gjensidig handel ikke på noen måte utelukker krigsutbrudd. Sovjetunionens største handelspartner var Nazi-Tyskland, men Hitler angrep likevel [Hitler tenkte vel slik: Hvorfor kjøpe det jeg bare kan ta?]. Takk for at dere minner meg om det, for nå vet jeg hvordan jeg skal møte [dem som mener Kina er for nært sammenflettet med USAs økonomi til å risikere krig]. En enorm økonomisk samhandel hindrer selvfølgelig ikke USA i å foreta en provokasjon i Taiwan-stredet. Amerikanerne planlegger virkelig Tredje verdenskrig, og USA vil sannsynligis komme til å spille Det tredje rikets rolle denne gangen. De tette relasjonene mellom Kina og USA som har utviklet seg de siste tiårene, vil antagelig bli ødelagt.
For oss er dette et konseptuelt problem. For det første: Hvor lenge vil denne Tredje verdenkrig vare? Jeg tror den vil vare i flere tiår, inntil Kinas totale og fullstendige seier over USA og oss. Men vi kan, hvis vi fortsetter den nåværende kursen, stille oss på den kinesiske siden, og da blir Kinas seier også i noen grad vår seier. Og motsatt: En russisk seier i Tredje verdenkrig vil også være Kinas seier.
Hva nytte kan vi ha av en slik krig? Vi må forberede oss på den, det er jeg helt enig i. Og vi må forberede oss på å vinne den. Som et resultat av en Tredje verdenskrig vil Europa havne fullstendig i periferien. Det foreligger en vitenskapekig studie av Angus Maddison, en anerkjent spesialist på global økonomisk historie. Han fremlegger interssante data: Så sent som for to-tre hundre år siden hadde Kina overlegent størst brutto nasjonalprodukt i verden, opp mot 80 prosent [men nesten alt ble ødelagt gjennom opiumskrigene og kolonisering fra England og Japan. Men nå er Kina sterkt] og vil antakelig vinne en Tredje verdenskrig, det er den veien pilene peker.
En seier for Russland kan innebære at ikke bare Ukraina, Hviterussland og kanskje Polen inngår i Den russiske føderasjon, men en russisk seier vil også innebære en inkludering eller samordning med den kinesiske seierherre. Det vil ikke bli slik at det bare er handel, det forutsetter også en russisk tilstedværelse og deltakelse i kinesiske organer og organisasjoner.
Shanghai-gruppen (SCO) domineres for eksempel av Kina. Et problem i det russiske diplomatiet er at vi har forholdt oss til Shanghai-prosessen som et slags sidespor, vi forholder oss til Kinas prosjekter som et skremmebilde for Vesten, som et slags tillegg til våre øvrige egne internasjonale bestrebelser [Kina har et øst/vest-prosjekt, «Vei og Belte», mens Russland har et konkurrerende, utfyllende nord/sør-prosjekt, «Kaspi-korridoren» fra Arktis til Det indiske hav].
Dere forstår hva jeg mener. I våre utenlandsorienterte statlige strukturer er det fortsatt mange arvinger etter det «Kozyrevske diplomati» [Andrej Kozyrev var utenriksminister under Jeltsin fra 1991 til 1996 og er herostratisk berømt i Russland for å ha møtt alle amerikanske forslag med et «Ja, som dere vil, tusen takk!»]. Vi får si det som det er.
Vi forholder oss til SCO som et instrument, men det vi må forstå, er at SCO er et mål. Shanghai-prosessen kan ende opp som det nye FN, med sete i Shanghai, ikke sant? Den organisasjonen vil kunne bestemme hvilke land som skal underkastes sanksjoner, Nord-Korea og Iran, eller kanskje heller stater som oppstår på ruinene av USA. Og hva driver vi på med i SCO, vi russere?
Som monitor for utviklingen i Østen har jeg selv grepet meg i å lure på hvem som egentlig er den russiske representanten til SCO. [Stemmer i panelet: Godt spørsmål!]. Jeg visste ikke, men jeg undersøkte det spesielt før denne sendingen. Det er Logvinov, en hardtarbeidende og dyktig diplomat, men med all respekt vel ikke av det format eller med den erfaring som en slik stilling burde kreve [Mumlende bifall i panelet]. Han er ambassadør i Australia, han jobbet noen år i USA, han har befattet seg med Korea, han har bodd fire-fem år i Kina. Ikke et vondt ord om den mannen, som sikkert satser 120 prosent av sin arbeidstid på våre interesser. Men jeg har aldri hørt at han er en slik mektig og førende personlighet som kreves for å fremme Russlands interesser i et så viktig forum som SCO. Han er ingen tungvekter og er nærmest helt ukjent for det store publikum.
Og hva kunne Russland gjort i dette store spillet? For å følge Angus Maddison: Da Kina opplevde sin [forrige] demring for noen hundre år siden, da opplevde Russland, med Ivan III [«Landsamleren»] og Ivan IV [«Den grusomme, eg. truende] også sin demring, med utstrakt handel og samkvem med Kina. Vi går helt parallelt historisk, én til én. Da det kinesiske imperiet brøt sammen, falt også det russiske imperiet, [med verdenskrig, revolusjon og borgerkrig frem mot 1920].
Vi bør øke denne innsatsen, forøke vår representasjon i SCO, vi må utnytte den innflytelsen vi har, delta i det kinesiske projektet, for å være med på å sette dagsorden for Kina. Jeg sier det rett ut. Kina beveger seg helt klart i samsvar med sine imperiale tradisjoner, det skjer igjen og igjen. Hvorfor satser vi ikke på å få med andre spillere her, noen av våre samarbeidspartnere, med store prosjekter som kunne sikre oss stemmetall og overvekt for våre andeler. Syria for eksempel, Serbia, ikke bare Hviterussland, hvorfor ikke Hellas, [som har vist interesse], eller Egypt, som allerede står på ventelisten?
Jeg bare fremkaster det: Vi kunne ta på oss rollen som lederen for den vestlige halvkule og iallfall det europeiske subkontinentet. Vi kunne hatt en som Matvienka i SCO, en tungvekter og svært dyktig politiker, med et nært forhold til Xi Jinping, med et grep om svært lovende Østersjø-prosjekter. Vi opparbeider ikke denne gode jorden. Det var i grunnen bare dét jeg ville si.»
Vladimir Soloviev:
«Hva skjer i vårt forhold til Tyrkia, på bakgrunn av at Erdogan nå synes å ville slippe Sverige inn i NATO mot selv å få slippe inn i EU, etter å ha sendt ledere for [den nazistiske og i USA og Russland forbudte] Azov-bataljonen tilbake til Ukraina, i fly sammen med Zelenskij, før avtalt tid og bak ryggen på oss?»
Vladimir Avatkov (profilert professor, spesialist på Tyrkia og Midtøsten):
«Ja, vi har hørt svært mange erklæringer de siste dagene. Tyrkia anser at Ukraina fortjener og har rett til å få medlemsskap i NATO. Men at de har fortjent og har rett, betyr ikke nødvendigvis at de går inn. Det er det første. Tyrkia velger sine ord svært omhyggelig og nøyaktig. Det andre som er svært viktig, er at dette foreløpig bare er ord. Man må vente, for i Tyrkia er det slik at ord og handlinger ofte skiller lag [med en ventepause mellom]. Det viser også praksis og erfaring.
Zelenskij kom til Tyrkia med sitt vanlige «Jeg vil ha ..!». Men hva fikk egentlig Zelenskij reelt ut av Tyrkia? Hva fikk han med seg hjem som et resultat av dette møtet? Ingenting fikk han. Han ville ha våpen fra [Fortuna], haubitsere, armerte kjøretøy og så videre. Men fikk han det? Han fikk fem Azov-krigere, og det er et viktig politisk og ideologisk moment. I tillegg fikk han bekreftet og fornyet avtalen om å anlegge en fabrikk for [tyrkiske] Bayraktar-droner ved Kiev. Men vi har jo forlengst sagt at en slik fabrikk vil bli et legitimt angrepsmål for den russiske hæren.
Og når vil Erdogan bygge en slik dronefabrikk? I 2025 eller 2026? Først da vil han bygge. Og hva vil ha skjedd i mellomtiden? [Innskudd fra panelet: «Dette avhenger av oss, når den fabrikken bygges, vil den allerede ligge i Russland»]. Nettopp. Det var det jeg hadde i tankene: Når blir den bygget, hvordan vil det da se ut rundt Kiev, i hvilket land blir den bygget?
Erdogan brukte et ord om flerpolar verden som jeg likte godt. Den flerpolare verden er som en lunsj-bar der hver kan ta det han vil ha. Men Erdogan vil ikke ha en lunsj-bar. Hva vil Erdogan ha? Han vil ha alt og straks. Han høyner innsatsen, og han tenker på hvordan han skal kontrollere Europa. Kanskje vi bør hjelpe ham med å skape orden i Europa? [Vi har jo også noen utfordringer der]. Erdogan vil inn i EU, han har lenge villet det. Han ønsker egentlig at Europa skal bli en del av hans tyrkiske drøm, hans tyrkiske imperium. [Tidligere i debatten snakket vi litt] om gjenreising av i imperier. I Østen gjenreises imperier. Den imperiale ånden gjenreises, med alle dens fordeler og ulemper. Men i Østen, i dette «ikke-Vesten». Og nettopp dette «ikke-Vesten» tar sikte på være grunnlaget for en ny verdensorden, som slett ikke vil ligne på en lunsj-bar for alle. [Som akademikere må vi huske] at vi ikke skal forelske oss i vårt studieobjekt, vi må ikke bli for glad i de landene vi studerer, det være seg Kina, Tyrkia eller andre land i Østen. Vi må kanskje også se etter måter å forsvare oss på.
Men å forstå dem er svært viktig. Hva er det egentlig som foregår i Tyrkia nå? Det er såre enkelt: Tyrkerne vil heve innsatsen, for andre hever innsatsen i forhold til Tyrkia. Situasjonen er svært komplisert og vanskelig i Tyrkia. Økonomisk er det vanskelig, geopolitisk er det vanskelig, amerikanerne øver press mot tyrkerne. De minner ham om hvordan han i sin tid kom til makten, de prøver å tvinge ham til å følge deres logikk. Erdogan forsøker å få EU til å følge hans logikk .. og NATO .. ikke sant? .. Erdogan prøver nå liksom å få alle til å stille seg i kø, for å se hvem som liker den linjen. «Vi kan blunke litt til ukrainerene [de liker det], kanskje vil vi ha dem, vi heller den veien, kanskje ikke, men svenskene vil vi ikke ha .. Er det noe i det, så godkjenner vi det». At det danner seg en kø for å oppnå Tyrkias godkjennelse, det er overhodet ikke standard prosedyre. Tidligere sto tyrkerne i årevis og dunket hodet mot EUs høye port. «Hvor lenge kan vi holde på med sånt? Vi kan ikke stå her og dunke hodet i veggen», sier Erdogan. «Skriv ut en liste over kravene deres, sier han, så får vi se om vi ikke kan gjøre en handel. Eller enda bedre uten krav. La oss bare møtes og komme til en avtale [dvs. prute litt]. Byttehandel .. [Bytte varer eller standpunkter]. Vil dere ha Sverige med i NATO? Tja, hvor mange infanterister har Sverige, da? Fem tusen? Seks tusen? [fra panelet: «Ni tusen»]. Det er bra, dét har vi ikke noe i mot, bare ta oss med i EU først, så skal nok vi rydde opp der».
Vladimir Soloviev: «Kanskje et sanksjonsregime for europeerne? Visumlettelse for russere, en sanksjonspakke for handel?»
Vladimir Avatkov:
«Nei, nei, vent litt, Vladimir Rudolfovitsj. Det er ikke slik det gjøres. Er du blitt sulten, nå? Vi trenger ingen sanksjonstrusler. Tyrkia har nok sanksjoner rettet mot seg som det er. Tyrkerne understreker alltid at de er mot slik utpresningspolitikk. Men orden er en annen sak. Den orden som Tyrkia kunne opprette i EU, i unionens nåværende [prekære] stilling og situasjon, ville være svært interessant for oss i Russland.
[Fra panelet munterhet og begeistring, ved en fremkastet tanke om at Tyrkia kanskje kunne hjelpe EU med å få sparket ut noen land av EU: Romania, Bulgaria, Hellas, Ungarn osv., spesielt i lys av disse landenes historiske erfaring med Det osmanske riket]. Tyrkia vil si som de alltid har sagt opp gjennom historien: Velkommen, kom inn, kom inn, døren er åpen, vi har alltid vært glad i dere [betingelsene er minimale]. Historien gjentar seg.
Men nå, mer seriøst: Vi bør ikke blande oss inn i de lokale vestlige oppgjørene, spesielt ikke med høyrøstede erklæringer etter enkelthendelser, som lett stenger farbare veier forut. Vår handelsbalanse med Tyrkia er på $600 millioner. Husk hva Vavilov sa om handelsbalansen mellom Sovjetunionen og Hitler. Vi bør ikke fremskynde begivenhetenes gang. Vi har støtt på både dette og hint i vår historie, frem og tilbake, hit og dit, la oss ikke foregripe noe. Vi har så mange ganger vært i konfikt med Tyrkia gjennom historien [13 kriger], så å foregripe noe slikt nå, er helt ufruktbart.
Tvert imot. Vi må lengst mulig utsette den dagen når anglosakserne eventuelt endelig klarer å snu tyrkerne i retning sin logikk. La dem gjøre opp seg imellom. Hva er dette, at Tyrkia er blitt et «ikke vennligsinnet land»? Slike bemerkninger har vi også hørt i det siste. Det stemmer overhodet ikke. Tyrkia er en svært vanskelig spiller. Tyrkerne har aldri vært våre venner, og blir det aldri. Men å å snakke om manglende vennskap nå, etter disse [små] hendelsene, eller, mer presist, etter disse ordene, er lite ønskelig.
Og at tyrkerne ikke holder sine løfter .. ? [meningstung pause, deretter latter i panelet, Avatkovs siste ord taper seg i støyen, alle sier noe i munnen på de andre, om diplomatiske finter og finurligheter, inntil Avatkov igjen griper ordet]: Vi må absolutt unngå den slags kjekling, løping og armvifting [med tyrkerne]. Vi har i de siste fem-seks årene hatt temmelig stor fremgang i vårt forhold til Tyrkia. Det er ikke strevet verd å kaste det overbord. Tyrkias base er nå kommet under press i Syria. Veien går ikke rett frem etter linjalen, det er ingen rettlinjede svar. Vi må gå videre ytterst pragmatisk i forhold til våre tyrkiske partnere.»
Iakov Kedmi
(israelsk generalløytnant, pensjonert, høy medieprofil, antas å ha Putins øre): «Erdogan er en av de mest vellykkede ledere og aktører på den internasjonale arena i slutten av det tjuende og begynnelsen av det tjueførste århundre. Bare se: Tyrkia er det økonomisk sterkeste landet i Midtøsten, det mest utviklede, det sterkeste landet i den muslimske verden. Tyrkia har de sterkeste væpnede styrker i Europa. Polen [som fremheves] tåler ikke sammenligning. Tyrkia har et storartet forhold til Russland, [Tyrkia er medlem av NATO], har et gjenreist forhold til den arabiske verden, Tyrkia rydder i sitt forhold til den islamske verden, og nå har Tyrkia til og med muligheten til å bli medlem av EU. Vil Erdogan gå inn?
Selvfølgelig vil han gå inn. Det lykkes for Tyrkia, som får en kraftig forøkelse av sin statlige styrke. Og i tillegg til disse fordelene, er Tyrkia det eneste landet av de nevnte, som kommer seg inn i EU. Ingen andre land har en slik kombinasjon [som Tyrkia]. Og når Tyrkia går inn, vil EU være styrket i forhold til USA. Tyrkia lar seg ikke manipulere, det er et uregjerlig land. Tyrkias innflytelse, Tyrkias autoritet i Europa og resten av verden, vokser til det mangedobbelte hele veien rundt, den ene suksessen forsterker den andre. Og det skjer nå. Han forsøker å gjennomføre dette akkurat nå. Det er bare å ta av seg hatten og applaudere.
Og innenfor EU vil Tyrkia trekke Europa bort fra innunder bena på amerikanerne. Tyrkia blir det sterkeste landet i EU, sterkere enn Tyskland, sterkere enn Frankrike, med disse landenes lange historie. Tyrkerne har jo også en historie, som imperium, også i Europa. For amerikanerne innebærer Tyrkias inntreden i EU en bortskusling av alt de har satset på alle disse årene, Europas underkastelse.
For amerikanerne innebærer Tyrkia i EU at taket glipper på Europa, som de har gjort så mye for å underkaste seg. Frankrike blir stuet bort i en fjern og glemt krok, det samme vil skje med Tyskland. For glem ikke tyrkerne i Tyskland. De er også et kort på Erdogans hånd. Dere har vel ikke glemt hvordan Erdogan ville tale til tyrkerne sine i Tyskland før det siste valget i Tyrkia? Nå kan ingen lengre stoppe ham.
Så det holder ikke å se snevert på slike minimale uoverenstemmelser [droner, Sverige og Azov-krigere], og tilskrive ham ansvar for småting: Han har bevist at han er en storartet statsmann som arbeider for Tyrkias interesser slik han forstår dem. Han kan snu tvert om i morgen hvis han synes det er nødvendig. Vårt [israelske] forhold til Tyrkia har vært av alle slags, i takt med Erdogans perferanser. Slik skal en leder være.
Han fører sitt land fra den ene suksess til den andre, under de tyngste økonomiske og internasjonale forhold. La oss dømme etter resultatene. Ethvert resultat vil være positivt. Går han inn i EU, blir Tyrkia sterkere. Og Tyrkia pluss Ungarn vil gi et helt annet EU. Et helt annet EU. Ungarn vil alltid holde seg inne med tyrkerne, og ikke bare av nasjonale grunner. Vi får se, den som lever får se.
Ukraina har aldri vært en stat før. Staten Ukraina ble skapt første gang av Sovjetunionen. Men ikke bare det. Sovjetunionen skapte en økonomisk utviklet stat og ga landet både russisk arvejord og en storartet industri, den nest viktigste i Sovjetsamfunnet. Ukraina fikk en vitenskapelig base, [fremragende universiteter og forskning]. Etter å ha oppnådd det som aldri hadde eksistert før, ble Ukraina anerkjent som stat av verdenssamfunnet i 1945, som del av Sovjetunionen, med egen plass i FN. Det var takket være Sovjetunionen.
Og nå hadde Ukraina en sjanse, en eneste sjanse i historien, til å bli en ganske alminnelig selvstendig stat, for å utvikle det som Ukraina hadde fått av Sovjetunionen inntil 1991, av Russland, nemlig sin egen stat. Men det ble en fullstendig fiasko. De plyndret, stjal og sølte bort alt, all rikdommen de hadde fått av Sovjetunionen.
Og hva snakker de om nå i Vilnius? Ukraina må bli medlem av NATO. Ukraina kommer å bli medlem av NATO. Noen sier Ukraina må vente med NATO til krigen er over. Andre sier at Ukraina kan komme inn selv om krigen pågår. Enige blir de ikke. Men det fremgår helt klart, at uten NATO kan Ukraina ikke eksistere.
De erklærer altså at NATO-medlemsskap er en forutsetning for selve statsdannelsen Ukraina. Dermed utsteder de en dødsdom over den ukrainske staten. Bare hvis Russland går fra forstanden og sier seg enig i en hvilkensomhelst statsdannelse på det ukrainske terriotoriet, og dermed utsetter seg selv for dødelig fare, bare da er det mulig. Men hvis Russland ikke går fra forstanden, så er det ingen sjanse for at det blir noe som helst der Ukraina ligger nå.
For det er umulig at skal kunne finnes en stat dannet på anti-Russland, på russerhat, og på nazistisk ideologi, som en base mot Russland. Noe annet Ukraina finnes ikke. Dette ble erklært i dag, og vil bli gjentatt i morgen i Vilnius. Det finnes ikke noe Ukraina uten alt dette. Og når det ikke finnes noe Ukraina uten dette, så finnes det ikke noe Ukraina.
Ukraina kan fortsatt delvis gjenvinne sin stat, men bare ved å vende tilbake til tilstanden før 1991. Noe annet Ukraina kan ikke naturen oppvise. Ukraina har hatt sin sjanse og har forspilt den. Ukraina hadde en sjanse, men Vest-Europa, som ville utnytte Ukraina [til sine formål] forspilte den sjansen. Så vedtakene som gjøres i Vilnius, og de de sikkerhetgarantiene Ukraina får der, er en dødsdom over Ukraina hundreåret ut.
Og det siste de skal gjøre i Vinius, det er å undertegne planer for begynnelsen av en krig mot Russland. Nøyaktige, detaljerte planer, med datoer og etapper, skrittvise planer for krig mot Russland. De begikk bare én liten bevisst unøyaktighet i formuleringen av konklusjonen. De viser til «det sydlige militære teatret», og kalte det beskjedent for «Azov-bassenget» [nord i Svartehavet]. Men det var ikke dét de mente. Det de mente, var Middelhavet. Den sjette flåte. Det er Middelhavet som interesserer dem. Derfra kommer trusselen mot Russland. Ikke Svartehavet. Den sjette flåte går ikke inn i Svartehavet. Den sjette flåte står i Middelhavet, og kampen vil stå om Middelhavet. Fra Syria til Algerie.
Oppsummering
Vi har her sett nøyere på noen små deler av virkeligheten, på noen lett henkastede ord. Vi har sett hva noen russere mener om veien til Den nye verden, en verden uten den komplekse militær-industrielle mafiaen i USA. De mener åpenbart at veien går gjennom en Tredje verdenskrig, en krig noen vil vinne, og som åpner nye muligheter. Jeg har ingen bestemt mening om dette synspunktet, som det kan argumenteres godt for, men som også er litt nifst. Vi kunne gjerne sett på verdens minste deler gjennom andre prismer og paradokser, for hvor utgangspunktet er som galest, blir tidt resultatet originalest.
Kan vi lære noe av denne oppbyggelige historien om delenes betydning for helheten? Ja, men vi vil ikke, i vårt partsinteresserte og indolente enfold.
Nøkkelen til å forstå virkeligheten i dag, er å forstå postmodernismen. I sin essens og i sitt vesen sier postmodernismen at virkeligheten, om den overhodet finnes (det er omstridt), ikke spiller noen rolle. Vår eneste kontakt med virkeligheten er narrativene om den. Narrativene er den opplevde virkelighet. Satser du på å følge narrativene, så får du «Hvalen er alle tings mål» det første året, «Global oppvarming» det neste året, «Me too» det tredje året, «Putin er en korrupt erobrer» det fjerde, «En mann kan bli en kvinne» og så videre i rask rekkefølge, og til slutt atomkrig.
Får postmodernismen herje videre, kan du glemme 1940, 1905, 1884, 1837, 17. mai og 1814. Vår verden er på vei tilbake til et før-antikt nivå, vi faller rett gjennom taket på Opplysningstiden, Renessansen, Romerriket og Hellenismen, så det er mye å miste. Følger du narrativet, står du kort sagt med begge bena fast plantet i løse lufta – som en hvilkensomhelst annen venstremann. Det var bare dét jeg egentlig ville si.
