oss 100 kroner!
The Grayzone, 11. juli 2023.
Ny utvikling øker utsiktene for at britiske etterretningsagenter endelig kan bli stilt for retten for sin lite kjente rolle i CIAs globale torturprogram.
Storbritannias utenlandske og innenlandske etterretningsapparat står overfor granskning av en domstol med oppgave å føre tilsyn med etterretningen. Den 26. mai utstedte Londons beryktede ugjennomsiktige Investigatory Powers Tribunal (IPT), enstemmig en skjellsettende kjennelse som betyr at klagene fra to saudiarabere, brutalt torturert i CIAs black sites* (*hemmelige torturkamre. Overs. tillegg), og fengslet i årevis i Guantanamo Bay, endelig kan bli hørt, i det minste bak lukkede dører.
Den britiske regjeringen insisterte på at tribunalet, som eksplisitt undersøker Storbritannias sikkerhets- og etterretningsorganers forseelser, ikke hadde jurisdiksjon over sakene til Mustafa al-Hawsawi og Abd al-Rahim Nashiri. Men IPT var uenig.
Tribunalet bemerket at «de underliggende problemene reist av denne klagen er av det alvorligste mulige slaget», og erklærte at «dersom påstandene er sanne, er det avgjørende at det slås fast», siden «det vil være i allmennhetens interesse at disse problemene blir vurdert».
Kjennelsen betyr at tribunalet sannsynligvis vil høre en klage fra Mustafa al-Hawsawi, som har vært i amerikansk varetekt siden amerikanske tropper fanget mannen de hevder er «et høytstående al-Qaida-medlem», i 2003.
Al-Hawsawi ble sendt mellom CIAs hemmelig torturkamre i tre år før han ble ført til den amerikanske torturleiren i den ulovlig okkuperte Guantanamo Bay i 2006. Underveis ble han utsatt for brutale «skjerpede forhørsteknikker», inkludert rektale undersøkelser utført med «overdreven kraft», som han ble alvorlig skadet av og angivelig lider han av pågående helseproblemer den dag i dag.
Advokater for al-Hawsawi sier de har bevis for at britiske etterretningsagenter ulovlig «hjalp, støttet, oppmuntret, tilrettela, anskaffet og/eller konspirerte» med USA for å torturere og misbruke deres klient.
Al-Hawsawi er en av bare fem gjenværende Guantanamo-fanger som har blitt siktet for påstått involvering i 9/11-angrepene. (Resten av de om lag 30 fangene er ennå ikke siktet eller dømt. Noen av dem har vært fanger i om lag 20 år. Overs.merkn.)
I henhold til et nedgradert sammendrag av det amerikanske senatets rapport om CIA-tortur, var al-Hawsawi en av flere fanger som ble holdt og mishandlet «til tross for tvil og spørsmål rundt deres kunnskap om terrortrusler og lokaliseringen til al-Qaidas øverste lederskap».
Hans advokater sier det er «troverdige bevis» for at Storbritannias MI5 og MI6 ga spørsmål til Nashiris amerikanske torturister til å stille ham, og ble videreformidlet informasjon innhentet under de såkalte «skjerpede avhørene».
Nashiri ble arrestert i De forente arabiske emirater i oktober 2002, på grunn av hans påståtte involvering i et al-Qaida-angrep på missil-destroyeren USS Cole i Jemen to år tidligere. Det amerikanske senatets rapport konkluderte med at Nashiri gjentatte ganger ble torturert og mishandlet, til tross for avhøreres vurdering av at han var samarbeidsvillig og at eventuelle «skjerpede» teknikker derfor var unødvendige.
I løpet av flere økter brukte de en rekke bloddryppende og offisielt uautoriserte teknikker, inkludert «å true med å seksuelt misbruke fangens mor, heve en pistol mot hodet hans og holde en trådløs drill mot kroppen hans,» bemerket Storbritannias Rendition Project.
Nashiris advokater hevder han var av «spesifikk interesse» for britisk etterretning. Dette kan være grunnen til at London skal ha oppfordret CIA om å fylle drivstoff på Luton flyplass i desember 2002, mens han ble overført fra Thailand til Polen.
«Det er en uimotståelig slutning at de britiske byråene deltok i etterretningsdeling relatert [Nashiri] og var medskyldige i hans tortur og mishandling.»
Etterretningskomiteen «ute av stand til å produsere en troverdig rapport»
I mellomtiden forsøker den britiske regjeringen å forhindre Abu Zubaydah, Guantanamo’s «evige fange«, fra å ta rettslige skritt mot MI5 og MI6 for å ha gitt CIA spørsmål som skulle stilles til Zubaydah i forbindelse med skjerpede avhør i seks forskjellige land. Myndighetene i London argumenterer for at nasjonale lover ikke gjelder for Zubaydah, og hans krav bør i stedet rettes mot landene der torturen fant sted.
Zubaydah ble utsatt for vanntortur 83 ganger, låst ned i en liten kistelignende boks i hundrevis av timer, med kakkerlakker – som han hadde en livslang frykt for – hengt fra kroker, nektet søvn og tvunget til å forbli i «stresstillinger» i lengre perioder. Etter å ha mistet et øye som følge av dette misbruket, har han nå permanent hjerneskade, lider konstante anfall, nesten evigvarende hodepine og en «uutholdelig følsomhet for lyder.»
En rapport fra 2018, av det britiske parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité (ISC), bekreftet at britisk etterretning hadde «direkte bevissthet om ekstrem mishandling» av Zubaydah i hendene på CIA, og fortsatte å gi spørsmål til hans amerikanske torturister å stille ham uansett. Rapporten konkluderte med at ikke lenge etter at Zubaydah ble tatt til fange i Pakistan i 2002, fastslo MI6-tjenestemenn at teknikkene som ble utført på fangen var så harde at «98 prosent av amerikanske spesialstyrker ville ha sprukket dersom de var underlagt de samme betingelsene».
ISC-funnene viste entydig at London spilte en nøkkelrolle i CIAs ekstraordinære overføringsprogram. Under betingelsene i den mørke avtalen ga britisk etterretning og sikkerhetstjenester omfattende logistisk støtte til CIA- hovedkvarteret i Langley, og outsourcet, satte ut tortur av fanger til noen av verdens mest brutale sikkerhets- og etterretningsorganer.
Likevel har dette spektakulært barbariske kapittelet i nyere britisk historie blitt nesten helt glemt i dag. Og ISC innrømmer at deres redegjørelse for den skandaløse ordningen langt fra er fullført. Komiteen uttalte åpent at rapporten den produserte «ikke er, og må ikke tas for å være, en endelig redegjørelse».
På grunn av «vilkårene og betingelsene» pålagt etterforskningen, var ISC «ute av stand til å gjennomføre en autoritativ granskning og produsere en troverdig rapport», innrømte ISC.
Daværende statsminister Theresa May innførte en rekke tyngende restriksjoner på komiteen, inkludert å nekte tilgang til offiserer, personell og nøkkelvitner. Kontroller pålagt ISC, betydde at bare fire ansatte i etterretningstjenesten kunne intervjues, og de få som ble gjort tilgjengelige ble blokkert fra å kommentere spesifikke saker.
Til tross for disse begrensningene slo ISC til slutt fast at britiske sikkerhetstjenester delte en «enestående» mengde etterretning med utenlandske forbindelsesbyråer «for å lette fangsten av fanger», selv når disse sikkerhetstjenestene mistenkte eller visste at de mistenkte ville bli utsatt for tortur. Totalt fant rapporten at minst 198 tilfeller der britiske spioner mottok etterretning hentet fra folk «de visste eller burde ha mistenkt» hadde blitt misbrukt.
Mellom årene 2002 og 2004 deltok MI6-operatører aktivt i avhør av fanger holdt av amerikanske myndigheter på steder i Afghanistan, Irak og Guantanamo Bay, ifølge rapporten. ISC identifiserte 13 tilfeller av britiske spioner som selv var vitne til tortur av fanger, og 128 tilfeller av sikkerhet og etterretning som ble informert av sine utenlandske kolleger om at fanger hadde blitt mishandlet.
I stedet for å reagere på denne urovekkende nyheten med å avslutte sin deltakelse, tilbød britisk etterretning i stedet økonomiske tilskyndelser til utenlandske spionbyråer for å gjennomføre ekstraordinære overføringsoperasjoner. Ved minst 28 anledninger foreslo, planla eller ble de enige om operasjoner foreslått av tilknyttede tjenester i utlandet, ifølge rapporten.
Falskt ricin-komplott rettferdiggjør Irak-krigen
Outsourcing, sette ut tortur til utenlandske partnere, ga britene en rekke fordeler. For det første kunne MI5 og MI6 unngå å bli skitne på hendene, og opprettholde løgnen om at de ikke direkte engasjerte seg i slik aktivitet. Ordningen betydde også at britiske spioner ikke kunne holdes ansvarlige hvis vitnesbyrd ervervet gjennom tortur viste seg å være falske, noe det ofte gjorde.
I september 2002, etterforsket politiet en påstått innsamlingsaksjon i London for å finansiere terrorisme og arresterte Mohammed Meguerba, en algerisk emigrant. Løslatt uten siktelse returnerte han til hjemlandet, hvor han ble hentet ved ankomst av lokale sikkerhetstjenester.
Meguerba fortalte til slutt sine fangevoktere at han var en del av et multikonspiratorisk komplott for å forgifte folk ved hjelp av ricin. Denne informasjonen ble gitt videre til britisk etterretning, selv om det var et stort problem: Adressen som han hevdet var kjernen i innsatsen, eksisterte ikke. Etter ytterligere avhør oppga Meguerba et annet sted, et hjem i Nord-London.
I januar 2003 slo politiet til, foretok flere arrestasjoner, gjennomførte omfattende tester og sendte beslaglagt materiale videre til Storbritannias viktigste forskningsanlegg for kjemiske våpen i Porton Down. Før etterforskningen var ferdig, gjennomførte høytstående antiterror-tjenestemenn i samarbeid med britiske helsemyndigheter, et hastig utstedt presserende «bioterrorisme-varsel», som advarer om at «en liten mengde av materialet som er gjenvunnet … har testet positivt for tilstedeværelse av ricingift.» Panikk brøt ut umiddelbart, og legekontorer over hele landet publiserte råd om symptomene på ricin-forgiftning.
Daværende statsminister Tony Blair, dukket timer senere opp for en TV-tale, der han nidkjært oppildnet offentlig frykt:
«Jeg advarer folk om at det bare er et spørsmål om tid før terrorister får tak i [masseødeleggelsesvåpen] … Arrestasjonene som ble gjort tidligere i dag viser at denne faren er til stede og reell, og med oss nå, og potensialet er enormt.»
En måned senere holdt USAs daværende utenriksminister Colin Powell en nå beryktet tale til FNs sikkerhetsråd, for å tromme sammen støtte til Irak-krigen. Powell viftet med et illustrerende glass med ricin og påsto at den irakiske lederen Saddam Hussein drev et hemmelig globalt terror-nettverk og opprettholdt et stort arsenal av kjemiske og biologiske våpen. Powell nevnte eksplisitt det nylige raidet i London, som han hevdet beviste eksistensen av Al-Qaidas «terrorceller» i hjertet av Europa.
Med den amerikanske invasjonen av Irak godt i gang, ble det påståtte «ricin»-komplottet børstet støv av nok en gang, 31. mars mai 2003, da general Richard Myers, leder av generalstaben, frimodig kunngjorde at amerikanske styrker hadde ødelagt en «giftfabrikk», som han hevdet «sannsynligvis var der ricinen funnet i London kom fra».
I virkeligheten hadde Porton Down fastslått at det ikke ble funnet noe ricin på London-adressen, innen 48 timer etter det første politiraidet. Denne ubeleilige dommen ble likevel skjult inntil åtte personer som ble pågrepet i forbindelse med saken to år senere, ble stilt for retten og frikjent på alle tiltalepunkter.
Disse anklagene smuldret opp da det ble klart at Meguerba hadde kokt sammen påstandene etter press fra etterforskerne. Fengselsdokumenter bekreftet at Meguerbas mange samtaler fra fengselet, til de mistenkte, ble gjort under ekstremt press før politiraidet.
Etter dommen innrømmet selv BBC at «kriminaletterforskningene [ble] skamløst utnyttet for politiske formål» av Storbritannia og USA, for «å rettferdiggjøre invasjonen av Irak, eller innføringen av ny lovgivning for å begrense sivile friheter».
Ikke lenge etter, møtte Meguerba i retten i Algerie, han var avmagret, skrøpelig og manglet flere tenner. Hans skjebne i dag er ukjent.
En veldig britisk coverup
I september 2005 utstedte daværende generaldirektør i MI5, Eliza Manningham-Buller, en ekstraordinær uttalelse som innrømmet at britiske tjenestemenn i etterretningen, «ofte var begrenset» i deres evne til å fastslå midlene som utenlandske partnere brukte for å skaffe seg etterretning. Manningham-Buller hevdet delvis at dette var fordi MI5 og MI6 «generelt ikke vil presse på for å bli fortalt kilden» til en bestemt informasjon, siden det å stille for mange spørsmål kan «skade fremtidig samarbeid og den fremtidige flyten av etterretning fra den opprinnelige tjenesten».
«Der rapporteringen er knyttet til trusler, vil ønsket om kontekst vanligvis være underordnet behovet for å iverksette tiltak for å etablere fakta,» fortsatte hun. Til syvende og sist ble det derfor «ikke foretatt noen henvendelser fra [den] algeriske kontaktpersonen om de nøyaktige omstendighetene som var til stede i deres utspørring av Meguerba».
På det tidspunktet hadde ricin-komplottet blitt omfattende avslørt i retten som en farseaktig historie bygget på falske vitnesbyrd sikret under tortur. Manningham-Buller insisterte imidlertid på at hele det falske narrativet faktisk beviste at «rapportering fra fanger kan være nøyaktig og kan gjøre det mulig å redde liv».
Fôret britene sine algeriske kolleger med spørsmål som bevisst var utformet for å pønske ut et falskt komplott som, når det ble avslørt, kunne brukes til å rettferdiggjøre den forestående Irak-invasjonen? Mens en rykende pistol ennå ikke har dukket opp, tyder likevel konfidensielle dokumenter funnet i ruinene av kontorene til den libyske sikkerhets-tjenesten, etter den voldelige styrtingen av Muammar Gaddafi, sterkt på at dette var tilfelle.
Papirer gjenfunnet av en vestlig menneskerettighetsorganisasjon avslørte at i mars 2004, var daværende antiterrorsjef i MI6, Allen, i direkte kontakt med myndighetene i Tripoli om den nylige pågripelsen av Abdelhakim Belhaj, en grunnlegger av den al-Qaida-tilknyttede Libyan Islamic Fighting Group.
«Jeg gratulerer deg med den trygge ankomsten til [Belhaj]. Dette var det minste vi kunne gjøre for dere og for Libya for å demonstrere det bemerkelsesverdige forholdet vi har bygget de siste årene,» skrev Allen.
«Morsomt nok fikk vi en forespørsel fra amerikanerne om å kanalisere forespørsler om informasjon fra [Belhaj] gjennom [dem]. Jeg har ingen intensjon om å gjøre noe slikt. Etterretningen om [Belhaj] var britisk … Jeg føler at jeg har rett til å håndtere dette direkte med deg.»
Belhaj ble arrestert med sin gravide kone I Malaysia tidligere samme år, deretter tilbrakte han syv år i libyske fengsler, hvor han angivelig ble utsatt for alvorlige overgrep. Libyske myndigheter løslot hans kone etter en kort varetektsfengsling, men heller ikke før de hadde torturert henne. Knapt to uker etter bortføringen dukket MI6s Allen opp i Libya, mens Tony Blair møtte Gaddafi.
Belhaj ble til slutt løslatt fra fengsel i 2008, som en del av et større amnesti for tidligere Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), fremforhandlet av Qatar, en sentral støttespiller for gruppen. Tre år senere var han tilbake i Tripoli og tjenestegjorde som kommandant for væpnede opprørere mot Gaddafis styrker, og uten mangel på britisk og amerikansk *(og norsk) hjelp. Med NATOs luftstøtte deltok Belhajs styrker i det barbariske drapet på Gaddafi i lederens hjemby Sirte. *(Overs. merkn.)
I en pervers ironi ble andre LIFG-krigere involvert i den vestlig-støttede (krigen)* løslatt på grunn av en intervensjon fra Quilliam Foundation, en selvutnevnt «kontra-ekstremisme»-tankesmie, hemmelig konstruert av britisk etterretning. *(Overs. tillegg)
Oppdagelsen av den inkriminerende korrespondansen mellom Allen og Libyas regjering i 2004, førte til at Londons High Court innførte rettslige skritt mot den tidligere antiterrorsjefen i MI6, i juni 2012. To år senere nektet Storbritannias Crown Prosecution Service (CPS), på uforklarlig vis å ta ut tiltale mot ham, til tross for at Londons Metropolitan Police hadde samlet 28.000 sider med bevis.
I juni 2016 kunngjorde CPS igjen at de ikke ville straffeforfølge Allen, en beslutning som angivelig provoserte høyere etterforskningsoffiserer. Tjenesten bemerket at det var «tilstrekkelig bevis for å støtte påstanden om at [Allen] … hadde vært i kommunikasjon med personer fra utlandet som var ansvarlige for interneringen» av Belhaj og hans kone, og «søkt politisk autoritet for noen av hans handlinger».
Som sådan representerer IPTs beslutning om å høre klagene fra al-Hawsawi og Nashiri uten tvil den beste, og kanskje endelige, muligheten for offentligheten til å høre sannheten om rollen til MI5 og MI6 i det ekstraordinære overføringsprogrammet.
Foreløpig tyder indisier sterkt på at britisk etterretning med vilje søkte falske vitnesbyrd, som den kunne oppnå spesielle politiske resultater med, og rettferdiggjøre de innenlandske og internasjonale utskeielsene i krigen mot terror.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
British intelligence in the dock for CIA torture
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også om den faustiske pakten mellom britisk utenrikspolitikk og ekstrem islam:
TERROR IN BRITAIN: WHAT DID THE PRIME MINISTER KNOW? (johnpilger.com)
Nye avsløringer om den britiske regjeringens samarbeid med terrorister i Libya
Storbritannias samarbeid med radikale islamister
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
