Hele Kinas økonomiske strategi er i endring – vektleggingen skifter fra vekstkvantitet til kvalitet.
Da USAs utenriksminister Antony Blinken ankom Kina 18. juni, sa en rapport fra NY Times at «en vegg av mistenksomhet venter ham». I en telefonsamtale før besøket sa rapporten: «Kinas utenriksminister fortalte Mr. Blinken at det var ‘klart hvem som er ansvarlig’ for forverrede bilaterale relasjoner.» Rapporten la til at USA har «utstedt en kryssild av sanksjoner mot kinesiske tjenestemenn og selskaper, og har forsøkt å kutte kinesisk tilgang til kritisk teknologi globalt.»
Dagen etter møtte Kinas president Xi Jinping Blinken. Xi sa at Kina «respekterer USAs interesser og vil ikke utfordre eller erstatte USA», og at Washington «også må respektere Kina og ikke skade Kinas legitime rettigheter og interesser». Xi sa også at det som skjer mellom de to landene har «betydning for menneskehetens fremtid og skjebne», og at deres to regjeringer «burde forvalte forholdet mellom Kina og USA på en ordentlig måte med en holdning av ansvarlighet overfor historien, folket og verden».
Det var nesten ett tilfelle av krig i Taiwanstredet den andre uken i juni. En kinesisk patruljebåt slo tilbake et krigsskip fra den amerikanske marinen. De to skipene kom innenfor rundt 150 meter fra hverandre, ifølge rapporter. Amerikanske tjenestemenn anså den kinesiske avskjæringen som en «unødvendig provokasjon», og hevdet at amerikanske krigsskip bare utøvde frihet til å navigere på åpent hav. Den kinesiske forsvarsministeren sa at slike patruljer med «navigasjonsfrihet» er en provokasjon mot Kina.
For amerikanske tjenestemenn er Taiwanstredet «det åpne hav», men Kina anser den smale vannveien som en del av landets territorialfarvann. Til sammenligning kan vi forestille oss hva som ville skje hvis Kina sendte krigsskip for å utøve navigasjonsfrihet ved siden av øya Santa Catalina, nær Los Angeles, eller nær Hawaii eller Puerto Rico.
Avskjæringen i Taiwanstredet er en påminnelse om hendelsen i Tonkinbukta i 1964, som førte til marerittkrigen i Vietnam. De to hendelsene er en del av et mønster: USA fostrer og befester først «vennlige» elementer i et land de ønsker å dominere, plasserer deretter sitt militære farlig nær den valgte fiendens grenser, og anklager deretter fienden for «aggresjon». Mønsteret har vært i bruk mot både Kina og Russland de siste årene. Resultatene har allerede vært svært alvorlige og kan lett bli katastrofale.
En besettelse med «single-superpower status»
Hvorfor skjer dette og hva kan gjøres med det? En ny bok, ‘Østen er fortsatt rød‘, av Carlos Martinez, antyder at problemet er en besettelse blant neocon-strateger i Washington. De er besatt av å opprettholde «Ensidig supermaktstatus» og «Forhindre fremveksten av alle geopolitiske utfordrere.» Joe Biden uttrykte det enkelt, på spørsmål om Kina kan gå forbi USA økonomisk med det første «Ikke når jeg har vakt», sa han. Den tidligere Pentagon-planleggeren Paul Wolfowitz skrev tilbake på begynnelsen av nittitallet at «Vår strategi må nå fokusere på å forhindre fremveksten av enhver potensiell fremtidig global konkurrent.» Dette ble kjent som Wolfowitz-doktrinen, innskrevet i Defense Planning Guide for 1994–’99. Det har vært kjernen i USAs politikk overfor både Kina og Russland siden den gang.
Det er ikke bare neocons som har denne besettelsen. Martinez skriver at «Barack Obama var klar på at hensikten med hans ‘pivot to Asia’ var å bevare USAs hegemoni: ‘Vi må sørge for at Amerika står ved reglene for handel rundt den globale økonomien … Fordi hvis vi ikke skriver reglene for handel rundt om i verden, vel, da vil Kina gjøre det.»
Martinez sporer denne frykten for Kina tilbake til den kalde krigen etter andre verdenskrig – en «global krig mot de sosialistiske landene og det globale sør». Han siterer W.E.B. DuBois, som i 1952 sa at eliten i USA ønsket å forhindre vanlige mennesker «fra å våge å tenke eller snakke mot big business’ besluttsomhet om å redusere Asia til kolonial servilitet til amerikansk industri; å sveise kjedene i Afrika, for å konsolidere USAs kontroll over Karibia og Sør-Amerika; og fremfor alt å knuse sosialismen i Sovjetunionen og Kina.»
Planen ser ut til å ha lyktes lenge, men nå smuldrer den opp. USA ‘vant’ den kalde krigen mot Sovjetunionen, men som Martinez sier, «det er svært lite sannsynlig å ‘vinne’ den nye kalde krigen. Sammenlignet med Sovjetunionen på 1980-tallet er Kina mye sterkere økonomisk, mye mer integrert i verdensøkonomien, har mye sterkere politisk lederskap, og har lært flere viktige lærdommer fra Sovjetunionens sammenbrudd.» Han siterer Foreign Affairs, flaggskipmagasinet til eliten i ‘Council on Foreign Relations’, at handelskrigen «er umulig å vinne» og at «tariffer har rammet amerikanske forbrukere hardere enn deres kinesiske kolleger».
Martinez antyder at den nye kalde krigen er dømt til å mislykkes, «men det kan gjøre mye skade nedover veien. Spenninger fra den kalde krigen kan lett utvikle seg til voldelig konfrontasjon … Og historien indikerer at USA og dets allierte ikke er fremmed for å bruke militære midler for å holde sin ‘innflytelsessfære’ intakt.»
Samtidig peker tiden på ting som trenger samarbeid for å redde planeten – som klimaendringer. «Hvis menneskeheten skal unngå å utløse noen av de mange planetariske vendepunktene, må den takle sine miljøutfordringer med den ytterste koordinering og samarbeid.»
Aggressiv i å redde planeten
«Kina har aggressivt forfulgt ‘avkarbonisering’ i over et tiår,» skriver Martinez. På FNs generalforsamling i 2020 erklærte president Xi at «menneskeheten ikke lenger har råd til å ignorere naturens gjentatte advarsler og [fortsette å] ta fatt på veien for å utvinne ressurser uten å investere i bevaring, forfølge utvikling på bekostning av beskyttelse, og utnytte ressurser uten restaurering.» På World Economic Forum i januar 2022 sa Xi at karbonnøytralitet er et «iboende krav for Kinas egen utvikling av høy kvalitet, og et høytidelig løfte til det internasjonale samfunnet».
I de 15 årene fra 2007 til 2022 skriver Martinez at Kina reduserte sin avhengighet av kull fra 80 prosent til mindre enn 50 prosent og konverterte de fortsatt eksisterende kullkraftverkene til «moderne, renere og mer effektive anlegg». Samtidig bygges det «en gigantisk flytende park for solfangere – den største i verden – på toppen av en tidligere kullgruve» i Anhui-provinsen. Og provinsmyndighetene i Datong, Kinas ‘kullhovedstad’, prøver å «utnytte kullreservene bedre: å produsere hydrogen til bruk i hydrogendrevne nullutslippskjøretøy og lagring av elektrisitet».
Kina er i ferd med å bli den første «supermakten innen fornybar energi», og står for 46 prosent av den nye sol- og vindkraftproduksjonskapasiteten i 2021, skriver Martinez. Han sier at «Kina står for om lag en tredjedel av globale investeringer i fornybar energi, og 28 prosent av elektrisiteten er allerede generert fra fornybare kilder, sammenlignet med 20 prosent for USA.» Kina står nå for over 80 prosent av den globale produksjonen av solcellepaneler. Et resultat har vært «å presse ned prisene over hele verden til et nivå der solenergi blir stadig mer konkurransedyktig mot fossile brensler … hjelpe solenergi til å bli den rimeligste elektrisiteten, med produksjonsteknologi i mange deler av verden.» Samtidig «driver Kina nå nesten halvparten av verdens installerte havvindturbiner».
Når det gjelder energieffektivitet i transport, skriver Martinez at «rundt 98 prosent av verdens elektriske busser er i Kina.» I jernbanetransport har Kina «flere kilometer for høyhastighetstog enn resten av verden kombinert». Og «flere elektriske biler selges per år i Kina enn i resten av verden til sammen … Det er også et nettverk av 1.15 millioner EV-ladestasjoner – 65 prosent av den globale totalen».
Skogplanting og skogplanting er et annet viktig område. Martinez bemerker at trær absorberer atmosfærisk karbondioksid, noe som reduserer drivhuseffekten. Han sier at «Kina implementerer det største skogplantingsprosjektet i verden, planter skoger ‘med et område som Irland’ på ett år og dobler skogsdekningen fra 12 prosent i 1980 til 23 prosent i 2020 … Hundrevis av nasjonalparker har blitt utviklet og en tredjedel av landets land har blitt plassert bak en ‘rød linje for økologisk beskyttelse’».
Hele Kinas økonomiske strategi er i endring – og skifter fokus fra vekstkvantitet til vekstkvalitet. «Slik vekst er ‘innovativ, koordinert, grønn, åpen og inkluderende’ og har som mål å finne utviklingsmuligheter samtidig som naturen bevares.» En kinesisk økonom foreslår et ‘grønt BNP’ som «inkluderer nominelt BNP, grønne investeringstiltak (miljøvern, bruk av fornybar energi, energibesparende tiltak), investering i menneskelig kapital (utdanning, helse, forskning), sammen med en subtraktiv komponent av klimagassutslipp, forurensning, skogutarming, mineralutarming og tap fra naturkatastrofer. En slik modell oppmuntrer til moderat forbruk, lave utslipp og bevaring av økologisk kapital som et grunnleggende mål. Dens grunnleggende mål er ‘akkumulering av grønn velstand og forbedret menneskelig velferd for å oppnå harmoni mellom menneskeheten og naturen.’»
En slik tilnærming er mulig i et sosialistisk samfunn, men vanskelig å oppnå under kapitalismen der vekst er den hellige gral, uansett til hvilken pris. Dette er en viktig forskjell mellom Kina og vestlige kapitalistiske økonomier. Kina kan faktisk ha ‘det beste fra begge verdener’ – raskere vekst gjennom sentralisert planlegging i en blandet økonomi og bedre kvalitetsutvikling fordi det ikke trenger å avhenge utelukkende av profittmotivet. Dette gjør Kina til en sunnere modell for andre land i utviklingsland. Og det gir mat til ettertanke for alle: hva om ledere i USA kunne omdirigere økonomien vår til sunn vekst og utvikling, basert på felles velstand, fred og harmoni med naturen?
Utenriksminister Blinken hørtes optimistisk ut i Beijing 19 juni. Han reiste til og med «muligheten for å samarbeide om viktige globale utfordringer, inkludert å få slutt på krigen i Ukraina … og stanse klimaendringene.» Om Ukraina sa Washington Post-rapporten at Blinken «ønsket velkommen Xis forpliktelse til å bringe en ‘rettferdig’ og ‘bærekraftig’ slutt på krigen» der. Om det faktisk kan skje, gjenstår å se.
En redaksjonell lederartikkel i Kinas semioffisielle Global Times sa den 19. juni: «Vi håper at Blinkens besøk kan være en god start for mer kommunikasjon, og vi håper også at han kan bringe tilbake den nøyaktige informasjonen innhentet i Kina til det amerikanske samfunnet. Kort sagt, informasjonen er gjensidig respekt, fredelig sameksistens, samarbeid og vinn-vinn. Disse korte ordene fortjener Washingtons nøye overveielse.»
Originalen finner du her:
Can We Avoid War with China, and Save the Planet Instead? – LA Progressive
Oversatt til norsk av Bertil Carlman.
Dee Knight har skrevet boka A Realistic Path to Peace, som skal publiseres i år. Hans politiske memoarer, My Whirlwind Lives, ble utgitt i fjor av Guernica World Editions. Andre artikler av samme forfatter her.
