oss 100 kroner!
Av Bertil Carlman.
Det svenske medlemsbladet (bak betalingsmur) for medlemmer av LRF (Lantbrukarnas Riksförbund) hadde i nummer 25 en artikkel om situasjonen for småbrukere i Romania. Overskriften er «Hun gir Romanias småbrukere en stemme» og handler om 40 år gamle Ramona Duminicioiu, som vokste opp på et rumensk småbruk og også er utdannet advokat. Artikkelforfatter er journalist Anna Ellström.
Det Anna skriver om kan interessere leserne av steigan.no, da nettavisa ofte publiserer artikler om hvordan småbrukere har det i Norge. I Norge er det Norsk Bonde- og Småbrukerlag og i Romania er kanskje «Eco Ruralis, med i dag 17.000 medlemmer rundt om i landet». en tilsvarende.
Artikkelen begynner militant «Romanias små familiegårder forsyner mer enn halvparten av landets innbyggere med mat, samtidig som de beholder Vest-Europas landbruk med sesongarbeid inngått under tvilsomme former. Ramona Duminicioiu er en av dem som kjemper for småbøndenes interesser.» Vi får også vite at «Nesten en tredjedel av EUs landbruk er i Romania og majoriteten består av gårder med et gjennomsnitt på 2 til 3 hektar land». Hvis jeg har forstått Fakta om jordbruk (ssb.no) riktig, er gjennomsnittlig areal per gård ca 130 dekar i Norge. Andelen bønder i Romania som kvalifiserer som småbønder er ikke vist i artikkelen. Det ser imidlertid ut til at Ramona var med på å grunnlegge Eco Ruralis hvor hun er en av 10 ansatte på Bucuresti-kontoret, mens hun administrerer familiegården i Sør-Romania.
Ramona mener at «ikke engang landets egne politikere forstår småbøndenes betydning for matsikkerheten».Ramona fortsetter med å si at «46 prosent av Romanias befolkning bor på landsbygda og produserer mat. Noen har kapasitet til å støtte selv slektninger i byene, og noen selger sine produkter i et av landets 4000 lokale markeder, som i større byer kan ha tusenvis av kunder hver dag. Maten er næringsrik og den billigste i landet, og kundene er i stor grad studenter og fattige pensjonister.» Hun påpeker at i Romania mater småbøndene mer enn halvparten av befolkningen på mindre enn halvparten av landets jordbruksareal. «Men siden dette i stor grad er en uformell økonomi, er verken arbeidet eller maten merkbar i statistikken som politikerne bruker. Hvis vi ikke er synlige, er ikke retningslinjer, forskrifter eller støttesystemer tilpasset vår småskala produksjonsmodell.»
På spørsmål om hvordan denne ‘uformelle økonomien’ klarer å produsere mer mat per hektar enn de store gårdene, er svaret at «Fattigdom har tvunget oss til å gjøre det. På 1990-tallet, etter kommunismens fall, fikk folket sitt land tilbake, men ingen verktøy eller andre produksjonsmidler. Selv i dag er mekaniseringsgraden av småbruk svært lav, så vi bruker agroøkonomiske metoder i stedet, har en veldig diversifisert produksjon og er vant til å jobbe veldig hardt». Hun mener også at landets småbrukere til sammen utgjør landbrukets største og beste arbeidsgivere, for hvis dine ansatte også er dine naboer, må du gi dem gode arbeidsvilkår. «Tross alt betaler du ikke bare penger, men du må også jobbe for dem selv.» Ifølge Ramona er forholdene betydelig verre for de millioner av fremmedarbeidere fra Øst-Europa som hvert år av økonomiske årsaker tar sesongjobber i andre EU-lands landbruk. «I småfamilier er det vanlig at en eller to voksne reiser noen måneder i året og jobber under kontrakter som gir dårligere sosiale forhold enn for innenlandske eller fast ansatte. Det er en form for utnyttelse, og vi har sett arbeidernes rettigheter forverres år for år, spesielt under Covid-tiden.» Hun mener dette forholdet synliggjør ulikheten mellom øst og vest i Europa.
Arbeidernes rettigheter forverres, «Vi føler oss som annenrangs borgere. Selvfølgelig påvirker det også rumensk landbruk og den sosiale situasjonen på landsbygda.» Ifølge Ramona er problemet så stort at Eco Ruralis virkelig mangler kapasitet til å jobbe med det.
«I arbeidet med den nye CAP (EUs felles landbrukspolitikk) kom det et forslag om sosiale vilkår for landbrukssubsidier, med for eksempel krav til verdige forhold for arbeidsinnvandrere. Men vestlige land forhindret den debatten. Internasjonalt var vi sterkt involvert i forhandlingene om FNs erklæring om småbønders rettigheter. Der så EUs medlemsstater på seg selv som verdensmestere i menneskerettigheter, mens de ikke ønsket å utvikle noen nye instrumenter for å beskytte dem eller knapt erkjente at vi har noen småbønder i Europa.»
Ramona blir også spurt om hun kan gi eksempler som viser at Eco Ruralis har gjort en forskjell. «Frø er det området vi har jobbet mest med og er mest kjent for. Vi støtter småskalaprodusenter fra hele landet i utveksling av frø og opplevelser og hjelper dem med å finne kunder for å tjene penger. Siden vi kun jobber med tradisjonelle sorter, er frøet egentlig ikke godkjent for salg. Men vi ignorerer det, samtidig som vi presser på for lovgivning som passer vårt system bedre.»
Journalisten Anna legger så til: «Men den største bekymringen for Eco Ruralis akkurat nå er forsvaret mot russisk imperialisme. Med andre land i Øst-Europa deler Romanias småbønder de vanskelige erfaringene fra sovjettiden med undertrykkelse og utbredt fattigdom på landsbygda. – Ukraina har det beste jordsmonnet i verden, men mer enn 10 millioner hektar er nå minelagt og matkrisen blir verre. Landet har et stort antall småbrukere. De er superhelter som nå opplever ufattelig forferdelige ting mens de kjemper for å overleve, forsvare hele regionen og mate sine lokalsamfunn. Det gjøres ikke nok i dag for å støtte dem. Mange av Eco Ruralis medlemmer er forpliktet til å levere fersk og næringsrik mat til flyktninger på begge sider av den rumensk-ukrainske grensen.»
Kommentar:
Kanskje hadde det vært fint om Anna Ellström hadde utviklet truslene mot småbrukere i Romania som er beskrevet i artikkelen. Er trusselen hovedsakelig at «Ikke engang landets egne politikere forstår småbøndenes betydning for matsikkerheten». at «I småfamilier er det vanlig at en eller to voksne reiser noen måneder i året og arbeider under kontrakter som gir dårligere sosiale forhold enn for innenlandske eller fast ansatte. Det er en form for utnyttelse, og vi har sett arbeidernes rettigheter forverres år for år, spesielt under Covid-tiden.»? Eller er det «Russlands imperialisme»? Men siden de fleste svenske journalister er like uvitende, og lider av like mye mangel på nysgjerrighet, omtanke og og er like lite spørrende som nordmenn flest, kan du ikke forvente det.
Landbruk 16.juni 2023 (bak betalingsmur)
