oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Et problem med krigen i Ukraina er at det har vært mye røyk og speil. De russiske målene om «demilitarisering» og «avnazifisering» av Ukraina hadde et surrealistisk preg. Den vestlige fortellingen om at krigen er mellom Russland og Ukraina hvor det sentrale spørsmålet er det Westfalske prinsippet om nasjonal suverenitet, ble gradvis tynnere og etterlot et tomrom.
Det er en erkjennelse i dag at krigen faktisk er mellom Russland og NATO og at Ukraina hadde sluttet å være et suverent land siden 2014 da CIA og deres søsterorganisasjoner, etterretningstjenestene i vestlige land – Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Sverige, etc. – installerte et marionettregime i Kiev.
Krigets tåke letter og kamplinjene blir synlige. På et autoritativt nivå begynner en åpen diskusjon om sluttspillet.
Visst blir Russlands president Vladimir Putins videokonferanse med de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet i Moskva sist fredag og hans møte med Hviterussland-presidenten Alexander Lukasjenko i St. Petersburg på søndag det avgjørende øyeblikket. De to transkripsjonene står rygg mot rygg og må leses sammen. (her og her)
Det er ingen tvil om at de to hendelsene ble nøye koreografert av Kreml-tjenestemenn og ment å formidle flere budskap. Russland utstråler tillit til at de har oppnådd dominans på kampfronten – etter å ha slått i filler det ukrainske militæret og Kievs «motoffensiv» som nå forsvinner inn i bakspeilet. Men Moskva forventer at Biden-administrasjonen kan ha en enda større krigsplan i tankene.
På sikkerhetsrådsmøtet «avklassifiserte» Putin etterretningsrapportene som nådde Moskva fra forskjellige kilder, som tydet på at det gjøres forberedelser til å sette inn en polsk ekspedisjonsstyrke i Vest-Ukraina. Putin kalte det «en godt organisert, utstyrt regulær militær enhet som skal brukes til operasjoner» i Vest-Ukraina «for den påfølgende okkupasjonen av disse territoriene.»
Les: Intermarium: Polen driver høyt spill i Ukraina
Det er faktisk en lang historie med polsk revansjisme. Putin, som selv er en ivrig student i historie, snakket lenge om det. Han hørtes stoisk ut da han sa at hvis myndighetene i Kiev skulle gå med på denne polsk-amerikanske planen, «som forrædere vanligvis gjør, er det deres sak. Vi vil ikke blande oss inn.»
Men, la Putin til, «Hviterussland er en del av unionsstaten, og å lansere en aggresjon mot Hviterussland vil bety å starte en aggresjon mot den russiske føderasjonen. Vi vil svare på det med alle ressursene som er tilgjengelige for oss.» Putin advarte om at det som er på gang «er et ekstremt farlig spill, og forfatterne av slike planer bør tenke på konsekvensene.»
Søndag, på møtet med Putin i St. Petersburg, tok Lukasjenko opp diskusjonstråden. Han orienterte Putin om nye polske utplasseringer nær grensen til Hviterussland – bare 40 km fra Brest – og andre forberedelser som er i gang – åpningen av et reparasjonsverksted for Leopard-tanks i Polen, aktivering av en flyplass i Rzeszow på den ukrainske grensen (omtrent 100 km fra Lvov) for bruk av amerikanske fly som overfører våpen osv.
Lukasjenko sa: «Dette er uakseptabelt for oss. Fremmedgjøringen av det vestlige Ukraina, demonteringen av Ukraina og overføringen av landets territorium til Polen er uakseptabelt. Skulle folk i Vest-Ukraina be oss om hjelp, vil vi gi støtte til dem. Jeg ber deg [Putin] diskutere og tenke over denne saken. Naturligvis vil jeg gjerne at du støtter oss i denne forbindelse. Hvis behovet for slik støtte oppstår, hvis Vest-Ukraina ber oss om hjelp, vil vi gi hjelp og støtte til mennesker i det vestlige Ukraina. Hvis dette skjer, vil vi støtte dem på alle mulige måter.»
Lukasjenko fortsatte: «Jeg ber deg om å diskutere dette spørsmålet og tenke gjennom det. Jeg vil selvsagt at du skal støtter oss i denne forbindelse. Med denne støtten, og hvis Vest-Ukraina ber om denne hjelpen, vil vi definitivt gi hjelp og støtte til befolkningen i Vest-Ukraina.»
Som forventet svarte ikke Putin – i hvert fall ikke offentlig. Lukasjenko karakteriserte den polske intervensjonen som ensbetydende med oppløsningen av Ukraina og dets «stykkemåltid» absorpsjon i NATO. Lukasjenko var tydelig: «Dette støttes av amerikanerne.» Interessant nok søkte han også utplassering av Wagner-krigere for å motvirke trusselen mot Hviterussland.
Poenget er at Putin og Lukasjenko i det hele tatt holdt en slik diskusjon offentlig. Det er klart at begge snakket på grunnlag av etterretningsinnspill. De forventer et vendepunkt i en ikke så fjern fremtid.
Det er én ting at det russiske folk er godt klar over at landet deres de facto kjemper mot NATO i Ukraina. Men det er en helt annen sak at krigen dramatisk kan eskalere til en krig med Polen, en NATO-hær som USA ser på som sin viktigste partner på det kontinentale Europa.
Ved å dvele lenge ved polsk revansjisme, som har et kontroversielt rykte i moderne europeisk historie, regnet Putin sannsynligvis ut at det i Europa, inkludert i Polen, kunne være motstand mot intrigene som kan trekke NATO inn i en kontinentalkrig med Russland.
På samme måte må Polen være rystende også. Ifølge Politico er Polens militære rundt 150.000 sterke, hvorav 30.000 tilhører en ny territoriell forsvarsstyrke som er «helgesoldater som gjennomgår 16 dagers trening fulgt opp av oppfriskningskurs.»
Igjen, Polens militærmakt oversettes ikke til politisk innflytelse i Europa fordi de sentristiske kreftene som dominerer EU har mistillit til Warszawa, som kontrolleres av det nasjonalistiske lov- og rettspartiet hvis ignorering av demokratiske normer og rettsstaten har skadet Polens omdømme i hele unionen.
Fremfor alt har Polen grunn til å være bekymret for påliteligheten til Washington. Fremover vil den polske ledelsens bekymring, paradoksalt nok, være at Donald Trump kanskje ikke kommer tilbake som president i 2024. Til tross for samarbeidet med Pentagon om Ukrainakrigen, har Polens nåværende ledelse fortsatt mistillit til president Joe Biden – omtrent som Ungarns statsminister Viktor Orban.
Alt i alt er det derfor naturlig at sabelraslingen fra Lukasjenko og Putins leksjon om europeisk historie kan tas som mer et forvarsel til Vesten med sikte på å utforme et sluttspill i Ukraina som er optimalt for russiske interesser. En splittelse av Ukraina eller en ukontrollerbar utvidelse av krigen utenfor dets grenser vil ikke være i russiske interesser.
Men Kreml-ledelsen vil ta hensyn til beredskapen at Washingtons dårskaper som stammer fra dets desperate behov for å redde ansikt fra et ydmykende nederlag i proxy-krigen, kanskje ikke overlater noe annet valg til de russiske styrkene enn å krysse Dnepr og rykke frem helt til Polens grense for å forhindre en okkupasjon av Vest-Ukraina av den såkalte Lublin Triangle med Lithuris virulent-regional allianse, Lithu og Lithu, dannet i juli 2020 og promotert av Washington.
Putins rygg-mot-rygg-møter i Moskva og St. Petersburg kaster lys over den russiske tenkningen om tre nøkkelelementer i sluttspillet i Ukraina. For det første har Russland ingen intensjoner om territoriell erobring av Vest-Ukraina, men vil insistere på å si noe om hvordan de nye grensene til landet og det fremtidige regimet vil se ut og opptre, noe som betyr at en anti-russisk stat ikke vil bli tillatt.
For det andre er Biden-administrasjonens plan om å rive seieren ut av gapet til nederlaget i krigen en ikke-starter, ettersom Russland ikke vil nøle med å motarbeide ethvert videre forsøk fra USA og NATO på å bruke ukrainsk territorium som et springbrett for å føre en fornyet proxy-krig, noe som betyr at Ukrainas «bit-for-bit»-absorpsjon i NATO vil forbli en fantasi.
For det tredje, viktigst, vil den kampherdede russiske hæren støttet av en mektig forsvarsindustri og en robust økonomi ikke nøle med å konfrontere NATOs medlemsland som grenser til Ukraina hvis de overtrer Russlands kjerneinteresser, noe som betyr at Russlands kjerneinteresser ikke vil bli holdt som gisler av artikkel 5 i NATO-pakten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Glimpses of an endgame in Ukraine
