oss 100 kroner!
Bidens bekymringer over Ukrainakrigen og valget i 2024 kommer til syne.
La oss starte med en dum frykt, men en som signaliserer Det demokratiske partiets økende følelse av panikk rundt presidentvalget i 2024. Det ble uttrykt til meg av en med partiboka i orden: at Trump kan bli den republikanske kandidaten og vil velge Robert F. Kennedy Jr. som sin kandidat. Den merkelige duoen vil da feie inn til en enorm seier over en snublende Joe Biden, og også ta mange av partiets plasser i Representantenes hus og Senatet.
Når det gjelder virkelige tegn på akutt angst blant demokratene: Joe Biden fikk det han trengte før NATO-toppmøtet denne uka ved på en eller annen måte å snu Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ut og inn og få ham til å avvise Vladimir Putin ved å kunngjøre at han ville støtte NATO-medlemskap for Sverige. Den offentlige historien om Bidens kupp for å redde ansikt var snakk om å gå med på å selge amerikanske F-16 jagerbombefly til Tyrkia.
Jeg er blitt fortalt en annen, hemmelig historie om Erdogans helomvending: Biden lovet at Det internasjonale pengefondet ville innvilge Tyrkia en sårt tiltrengt kreditt på 11–13 milliarder dollar. «Biden måtte ha en seier og Tyrkia er i akutt økonomisk stress,» sa en tjenestemann med direkte kunnskap om transaksjonen til meg. Tyrkia mistet 100.000 mennesker i jordskjelvet i februar i fjor, og har fire millioner bygninger å gjenoppbygge. «Hva kan være bedre enn at Erdogan» – under Bidens veiledning, spurte tjenestemannen, «endelig etter å ha sett lyset og innsett at han har det bedre med NATO og Vest-Europa?» Reportere ble fortalt, ifølge New York Times, at Biden ringte Erdogan mens han fløy til Europa på søndag. Bidens kupp, rapporterte Times, ville gjøre ham i stand til å si at Putin fikk «nøyaktig det han ikke ønsket: en utvidet, mer direkte NATO-allianse.» Det var ingen som snakket om bestikkelser.
En analyse fra juni av Brad W. Setser fra Council on Foreign Relations, «Tyrkias økende balanserisiko,» sa alt i de to første setningene – Erdogan vant gjenvalg og «må nå finne en måte å unngå det som ser ut til å være en overhengende finanskrise.» Det kritiske faktumet, skriver Setser, er at Tyrkia «er på kanten av å virkelig gå tom for brukbare valutareserver – og står overfor et valg mellom å selge gullet sitt, en unngåelig mislighold, eller å svelge den bitre pillen med en fullstendig reversering av politikken og eventuelt et IMF-program.»
Et annet nøkkelelement i de kompliserte økonomiske problemene Tyrkia står overfor er at Tyrkias banker har lånt ut så mye penger til landets sentralbank at «de ikke kan dekke sine innenlandske dollarinnskudd, dersom tyrkere noen gang skulle be om å få pengene tilbake». Ironien for Russland, og en grunn til mye sinne i Kreml, bemerker Setser, er ryktet om at Putin har gitt russisk gass til Erdogan på kreditt, og ikke krevd at den statlige gassimportøren skal betale med det første. Putins raushet har strømmet på mens Ergodan har solgt droner til Ukraina for bruk i krigen mot Russland. Tyrkia har også tillatt Ukraina å sende avlingene sine gjennom Svartehavet.
All dette europeiske politiske og økonomiske dobbeltspillet ble gjort åpent og tydelig. Dobbeltspillet i USA ser helt annerledes ut.
Grundige lesere av Washington Post og New York Times kan fornemme at den nåværende motoffensiven i Ukraina går dårlig fordi historier om framgangen, eller mangel på sådan, stort sett har forsvunnet fra forsidene deres de siste ukene.
I forrige uke kalte Jake Sullivan, Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, inn noen få journalister for å insistere på at Putins krangel med Yevgeny Prigozhin, lederen av Wagner-militsen, var et væpnet mytteri som viste svakhet i den russiske lederens kommando og kontroll over landets militære styrker. Det finnes rett og slett ingen beviser for slike påstander. Om noe, ble jeg senere fortalt av de med tilgang til gjeldende etterretning, at Putin står fram sterkere enn noen gang etter Prigozhin-kollapsen, som førte til at mange av leiesoldatene hans ble tatt opp i den russiske hæren.
Sullivan tok også opp forestillingen – han sa tilsynelatende ikke hvor den oppsto – om at Biden-administrasjonen var lammet av trusselen om et russisk atomangrep og derfor ikke ville støtte Ukraina fullt ut. Slike synspunkter var «nonsens,» sa han, og siterte Bidens nylige kontroversielle beslutning om å gi klasebomber til Ukraina. Han antydet at antipersonellvåpnene – hver bombe kan spre hundrevis av bomber – kunne gi Ukraina en fordel i krigen og få Putin til å utplassere atomvåpen. «Det er en reell trussel,» sa Sullivan, om en atombombe. «Og det er en trussel som utvikler seg med skiftende forhold på bakken.»
Den eneste gode nyheten om slik primitiv og sirkulær tenkning, har jeg blitt fortalt, er umuligheten på dette tidspunktet av noen betydelig suksess i Ukraina. «Bidens hovedproblem i krigen er at han er blitt svindlet,» sa den informerte tjenestemannen til meg. «Vi ga ikke Ukraina klasebomber tidligere i krigen, men vi gir dem klasebomber nå fordi det er alt vi har igjen i skapet. Er ikke dette bombene som er forbudt over hele verden fordi de dreper barn? Men ukrainerne forteller oss at de ikke planlegger å slippe dem på sivile. Og så hevder administrasjonen at russerne har brukt dem først i krigen, noe som bare er løgn.»
«I alle fall,» sa tjenestemannen, «har klasebomber null sjanse til å endre krigens gang.» Han sa at den virkelige bekymringen vil komme senere i sommer, kanskje så tidlig som i august, når russerne, etter lett å ha pulverisert offensiven til Ukraina, vil gå til motangrep med en stor offensiv. «Hva skjer da? USA har malt seg selv i et hjørne ved å oppfordre NATO til å gjøre noe. Vil NATO svare ved å sende brigadene som nå trener i Polen og Romania på et flybårent angrep?» «Vi visste mer om den tyske hæren i Normandie under andre verdenskrig enn vi vet om den russiske hæren i Ukraina.»
Jeg har blitt fortalt om andre tegn på internt stress i Biden-administrasjonen. Understatssekretær for politikk Victoria Nuland skal ha blitt «blokkert» – et ord som er brukt av en innsider i Det demokratiske partiet – fra å bli forfremmet til å erstatte den høyt respekterte viseutenriksministeren Wendy Sherman. Nulands anti-russiske politikk og retorikk samsvarer med tonen og synspunktet til Biden og utenriksminister Tony Blinken. Og en nykommer i den øvre delen av det amerikanske etterretningsmiljøet – CIA-direktør Bill Burns – utbasunerte sin kjærlighet til Biden og sin intense motvilje mot alt russisk, inkludert Putin, i en tale 1. juli i England.
Burns, en mangeårig diplomat som fungerte som ambassadør i Russland under George W. Bush samt visestatssekretær under Obama, hadde vunnet respekt fra en hard kjerne av CIA-offiserer og agenter for sin diskrete håndtering av de ni måneder lange planlegging og gjennomføring av den skjulte operasjonen, som ble godkjent av Biden, for å ødelegge Nord Steam I- og II-rørledningene som går fra Russland til Tyskland. Han var bindeleddet mellom etterretningsteamet som opererte ut av Norge og Det ovale kontor. Da han spurte hvor mye han trengte å vite, aksepterte han glatt at CIA svarte «veldig lite».
Burns var også kjent for sin advarsel, som ble publisert i et notat etter at han gikk av som ambassadør, om at fortsatt utvidelse av NATO mot øst – NATO er nå på nippet til å fullstendig dekke Russlands vestlige grense – uunngåelig ville føre til konflikt.
Det var denne nyansen – forståelsen av at Putin bare kunne presses så langt – som Burns snakket om i Storbritannia. «En ting jeg har lært,» sa han, «er at det alltid er en feil å undervurdere hvor oppsatt Putin er på å kontrollere Ukraina og dets valg. Uten dette mener han at det er umulig for Russland å være en stormakt eller for ham å være en stor russisk leder. … Putins krig har allerede vært en strategisk fiasko for Russland – dets militære svakheter avslørt; økonomien er hardt skadet i årene som kommer; dets framtid som juniorpartner og økonomisk koloni av Kina blir formet av Putins feil. Dens revansjistiske ambisjoner sløvet av et NATO som bare har vokst seg større og sterkere.»
Biden, som ikke er aktet i hele CIA, i likhet med mange andre presidenter, ble sitert gjentatte ganger under sin tale. Den høyt respekterte etterretningstjenestemannen forklarte Burns sine glødende ord ved å fortelle meg, kryptisk, at alt var i endring gjennom hele Biden nasjonale sikkerhetsbyråkratiet. «Ja. Ja, sa han i en melding.» «Stor omstokking. Stor maktkamp. Biden er uvitende. Alle maurene kjemper om smulene til en døende administrasjon. Anbefalte alle fagfolk på innsida til å søke ly der de er. Vent og se fargen på røyken fra Vatikanets kanselli. Dette forklarer Burns’ Kool-Aid-bemerkninger i Storbritannia.» (“Drinking the Kool-Aid” er en metafor for å adlyde noe blindt, o.a.)
Jeg ble fortalt at Burns tale i hovedsak var en jobbsøknad til en framtidig regjering, eller kanskje i den nåværende, for jobben som utenriksminister. «Han viste sin kompetanse og sin erfaring,» sa tjenestemannen, «han skjønte at han gikk i vasken, profesjonelt, mens han var på byrået (CIA, o.a.). Han var forferdelig» – det vil si uerfaren – «men han skjønte at det ikke gikk bra med guttene, og da gjorde han rett.» Nøkkelspørsmålet for Burns, ble jeg fortalt, som noen i CIA så det, var ambisjoner. «Når du først er utenriksminister, er verden din østers.» (Henvisning til William Shakespeares skuespill De lystige enker i Windsor, betyr å ha full kontroll, o.a.)
Tjenestemannen bemerket at «å drive CIA er ikke noen stor greie». Han nevnte eksemplet med Stansfield Turner, en pensjonert marineadmiral som ble utnevnt til CIA-direktør i 1977 av president Jimmy Carter. Turner og Carter hadde vært midtskipsmenn sammen ved US Naval Academy. Etter at han gikk ut i pensjon endte Turner opp med å holde taler på havcruise.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Seymour Hersh.
