oss 100 kroner!
Presidenten i Council on Foreign Relations (CFR) gjennom tjue år, Richard Haass, går av. Og i den forbindelsen skrev han en artikkel i CFRs magasin Foreign Affairs der han langt på vei erklærer slutten på USAs hegemoni. For å sette dette i perspektiv må man være klar over at CFR er et av de mektigste foraene for overklassen i USA. Vi har kalt CFR «det virkelige partiet for overklassen i USA». De er der alle sammen, tidligere presidenter, forsvarsministre, CIA-sjefer, presidenter i Fed og Verdensbanken, toppsjefer i de store korporasjonene. De har lagt føringer for USAs utenrikspolitikk og militærpolitikk i et par generasjoner. Og Richard Haass sjøl tilhører den indre sirkelen.
Red.
Av Observer R, 1. juli 2023.
Den 22. juni i år publiserte Council on Foreign Relations (CFR) en artikkel av Richard Haass med tittelen «A Tale of Two Invasions». Det trykte sammendraget av artikkelen er som følger: «De forskjellige responsene på Russlands invasjon av Ukraina og Iraks av Kuwait for tre tiår siden, avslører voksende internasjonal fragmentering og uorden.»
Dette er en viktig artikkel fordi CFR, grunnlagt i 1921, kanskje er den fremste amerikanske utenrikspolitiske grupperingen og er innflytelsesrik i å sette tonen for amerikanske internasjonale aktiviteter. CFR utgir magasinet Foreign Affairs, også det fremste tidsskriftet på sitt felt. Richard Haass går av som president for CFR etter å ha tjent i tjue år.
Ifølge Haass støttet Sovjetunionen USA i krigen i 1990 for å fjerne irakiske styrker fra Kuwait, og at Kina ikke blokkerte disse forsøkene. Han kontrasterer dette utfallet med den nåværende Ukraina-situasjonen, der Russland (Sovjetunionens etterfølger) «begår aggresjon i stedet for å motsette seg den». Når det gjelder Kina, var landet i 1990 mye svakere enn nå og holdt hodet nede. Nå har imidlertid Kina konsekvent støttet Russland og hevet sin internasjonale profil kraftig. Haass påpeker at store deler av resten av verden har vært uforpliktende i Ukraina-krigen, i motsetning til den generelle internasjonale støtten til USAs posisjon i Irak-krigen.
Haass fortsetter med å si: «Dessuten er USAs evne til å samle verden mye redusert, ikke minst fordi respekten for USA er sterkt svekket, et resultat av interne splittelser og utbredt global motstand mot de amerikanske intervensjonene i Irak i 2003 og i Libya i 2011.»
Som et resultat av disse endringene sier han videre at «USA forblir først blant likeverdige (eller ulikeverdige, for å være presis), men det må ikke forveksles med noe som ligner hegemoni. Fordelene Amerika nøt i 1990 har bleknet etter hvert som andre har fått større makt.»
Haass, som har vært på toppen av USAs utenrikspolitiske hakkeorden i 20 år, kunngjør på slutten av sin periode at USAs hegemoni er over og ferdig. Med andre ord, mange artikler i Foreign Affairs de siste 20 årene som promoterer, støtter og opprettholder USAs hegemoni er nå foreldet og gått av moten. Det er begynnelsen på en ny tid, der USA ikke lenger kan regne med å drive den internasjonale regelbaserte orden med lite hensyn til andre lands ønsker eller innspill.
Artikkelen utvider «Overton-vinduet»* for å gjøre det mulig å diskutere mer ukonvensjonelle tilnærminger til amerikansk utenrikspolitikk uten å bli skydd. Det vil være lærerikt å se om dette blir tilfelle i tidsskrifter som for eksempel Foreign Affairs, Foreign Policy og The National Interest. På en måte grenser Haass artikkel til det som kan kalles «ideologisk kjetteri» når det gjelder internasjonal politikk slik den nå praktiseres i USA. Selvfølgelig kan den også ha omtrent like liten varig og konkret effekt som Dwight Eisenhowers avskjedstale om det militærindustrielle komplekset. *(Rekkevidden av ideer som befolkningen er villige til å vurdere og akseptere)
Hvis artikkelen blir mer vellykket, kan den imidlertid åpne tidsskriftene til å publisere mer dyptgående artikler om landenes relative posisjoner i maktpolitikken. Selv om Haass fortsetter å sette USA først, er det bare «først blant likeverdige», et stort steg ned fra det vanlige eksepsjonelle og nummer én-refrenget. Vinduet kan bli utvidet nok til å tillate adressering av den alternative posisjonen, at Kina er langt foran økonomisk og Russland har langt mer avanserte og hypersoniske våpen. Ifølge dette synet er USA bare nummer to på begge punkter. En slik endring i vinduet, vil muliggjøre en mer informert offentlig debatt om fordelene ved ulike nåværende og potensielt ny amerikansk militær og diplomatisk politikk.
Til slutt, selv om Haass nevner at «interne splittelser» har redusert USAs innflytelse i verden, verken forklarer eller kommenterer han disse påståtte splittelsene. Denne situasjonen er vanlig i de utenrikspolitiske tidsskriftene, der de oppfattede problemene Russland og Putin står overfor, diskuteres i stor grad, men de som USA og Biden står overfor, blir glattet over eller ignorert. Denne mangelen på informasjon gjør det vanskelig å gjennomføre en vitenskapelig analyse av de to landenes relative makt eller å utarbeide en adekvat nasjonal strategi.
Denne artikkelen ble publisert av Son of The American Revolution:
The Official End to Hegemony?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
