Hva var det som ikke kom fram i Durham-rapporten?

0
John Durham / Wikimedia

De manglende brikkene i spillet om Russiagate.

Seymour Hersh.
Av Seymour Hersh.

Det første man må forstå om John Durham er at han var en fryktløs aktor som gikk etter organisert kriminalitet og satte i fengsel pensjonerte og aktive FBI-agenter som beskyttet mobben for penger eller andre lokkemidler. En av agentene han stoppet hadde aktivert James «Whitey» Bulger Jr., en gang en av USAs mest ettersøkte menn, Winter Hill Gang-sjefen som unngikk arrestasjon i seksten år.

I sine førtifem år som statlig og føderal aktor i Connecticut og Virginia, jobbet Durham ofte og tett med FBI-agenter, spesielt i saker som involverte brudd på føderale lover om utpressing.

Durham håndterte også to henvendelser om CIAs oppførsel i krigen mot terror, og han gjorde det uten å irritere sine overordnede i regjeringsapparatet. I ett tilfelle ble han bedt om å undersøke den påståtte ødeleggelsen av CIA-videoopptak av fangeavhør, de såkalte torturbåndene. Hans endelige rapport om saken forblir hemmelig, og han anbefalte at det ikke ble reist tiltale. Han ble senere bedt om å lede en undersøkelse av justisdepartementet om lovligheten av CIAs «forbedrede avhørsteknikker» som resulterte i døden for to fanger. I det tilfellet ble han fortalt at offiserer som ble gitt og adlød det som ble bestemt som ulovlige ordre – det var mange av dem etter 9/11 – ikke kunne straffeforfølges. Det ble ikke tatt ut tiltale.

Durhams 306-siders rapport ble offentliggjort 15. mai, og den gledet ingen med fokuset på det åpenbare. Journalisten Susan Schmidt, hvis byline var et must å lese da hun var reporter for Washington Post, påpekte på Racket News at Durham sa at FBI ville ha gjort mindre skade på omdømmet sitt hvis byrået hadde undersøkt Clintons tvilsomme handlinger i 2016-kampanjen: Feds «kunne i det minste ha kastet et kritisk blikk på de falske bevisene de samlet inn.»

Schmidt fremhevet et øyeblikk i Durhams rapport hvor han antyder den virkelige historien: Russiagate var en svindel initiert av Clinton-kampanjen og støttet av politiske reportere i Washington og senior FBI-tjenestemenn som valgte å se den andre veien. Durham skriver: «I slutten av juli 2016 fikk amerikanske etterretningsbyråer innsikt i russisk etterretningsanalyse med påstand om at USAs presidentkandidat Hillary Clinton hadde godkjent en kampanjeplan for å skape en skandale mot USAs presidentkandidat Donald Trump ved å knytte ham til Putin og russisk hacking av den demokratiske nasjonale komiteen.»

Han fortsetter: «denne etterretningen – tatt for god fisk – var uten tvil svært relevant og frigjørende fordi den kunne leses i en mer fullstendig sammenheng, og i kombinasjon med andre fakta, for å antyde at materialer som Steele Dossier-rapportene og Alfa Bank-anklagene . . . var en del av en politisk innsats for å bakvaske en politisk motstander og bruke ressursene til den føderale regjeringens rettshåndhevelses- og etterretningsbyråer til støtte for et politisk mål.»

Durham fortsetter med å sitere mange tilfeller av offentlige uttalelser og privat kommunikasjon fra Clinton-kampanjeansatte som var «konsistente med innholdet i den påståtte planen.» Han finner bevis som tyder på at «i det minste noen tjenestemenn i kampanjen søkte informasjon om FBIs svar på DNC-hacket, som ville være i samsvar med og et middel for å fremme den påståtte planen.» Han legger til at «kampanjens finansiering av Steele-rapportene og Alfa Bank-anklagene . . . gi noe ekstra støtte for troverdigheten til informasjonen som er fremsatt i etterretningen om Clinton-planen.»

Rapporten hans fokuserer imidlertid på hvem som visste om denne etterretningen om Clinton-planen og når de visste om den, mens detaljene i denne etterretningen, «fakta som økte den potensielle relevansen til denne etterretningen for» Durhams forespørsel, og teamets « forsøk på å verifisere eller tilbakevise de viktigste påstandene som finnes i denne etterretningen» er begrenset av et vedlegg som holdes hemmelig for offentligheten.

Det ble tydelig for noen medlemmer av Durhams stab at den virkelige historien ikke handlet om hvorvidt Trump hadde tissefester på et hotellrom i Moskva – en av de overskriftproduserende påstandene i Steele Dossier som opptok pressekorpset i Washington i kjølvannet av Trumps seier i valget i 2016. Spørsmålet var om Clinton-kampanjen, i sin konstante lekkasje av falske anklager og falske data, hadde krysset en grense.

Jeg ble fortalt at det var spenning og frustrasjon over Durhams opprinnelige mangel på interesse, eller motvilje, til å gå utover etterforskningsmandatet sitt og se nøye på muligheten for at noen høytstående FBI-tjenestemenn åpent hadde sluttet seg til Clinton-kampanjen, med dens trommevirvler av falske påstander, i noen tilfeller, i en felles tro på viktigheten av en Clinton-seier i valget den høsten. En annen faktor, ble jeg fortalt, var muligheten for forfremmelse – selv til kontorer på høyt nivå i justisdepartementet – i en potensiell Clinton-administrasjon.

Til hans ære fulgte Durham sporene som kom til kontoret hans, men han forlot dem i hemmelighet – kanskje i det klassifiserte vedlegget eller kanskje helt utenfor protokollen. Han ble av noen sett på som bare å ha mandat til å undersøke mangler i FBI-ledelsen, og mente at offentligheten trengte en fullstendig redegjørelse for FBI-bråket. Det var ikke klart om Durham hadde bestemt seg for å utvide sin undersøkelse til å omfatte implikasjonene av etterretningen om Clinton-kampanjen, og om han ville ha fått lov til å gjøre det. Som Durham selv skriver, «ethvert forsøk på rettsforfølgelse basert på etterretning om Clinton vil møte det som med all sannsynlighet ville være uoverkommelige klassifiseringsspørsmål gitt den svært sensitive naturen til selve informasjonen.»

Problemet med Durham kan være at han var feil mann i det som aldri kunne ha blitt den rette jobben. Han hadde fått sitt renommé ved hjelp av andre i FBI og justisdepartementet. De hadde gitt ham mye av bevisene han brukte i sine mafia-etterforskninger – undercover-agenter, tilgang til informasjon, avlytting og ekstra arbeidskraft for analyse og overvåking. Han hadde knyttet og bevart vennskap gjennom årene. Men det er ingen skuldre å støtte seg på når man etterforsker kolleger i Washington.

Det var ikke klart for noen som jobbet med ham om Durham forsto hvor enkelt FBI kunne manipulere FISA-prosessen (Foreign Intelligence Surveillance Act, o.a.) og få viljen sin med spesialdomstolen; heller ikke om han forsto i hvilken grad de seriøse operatørene i etterretningsmiljøet mente seg hevet over loven. Jeg vil aldri glemme en lunsj jeg spiste på en kinesisk restaurant langs motorveien fra CIA-hovedkvarteret med en haug med skjulte operatører fra Midtøsten. De gjorde narr av det de fremstilte som skumle FBI-gummisko – dette var like etter 9/11 – og jeg spurte sint en av dem hvordan han kunne håne FBI når de alle måtte jobbe sammen for å løse forbrytelsen. Svaret hans: «Sy, FBI? FBI? De tar bankranere. Og vi raner banker. Og NSA? Du forventer at jeg skal jobbe med gutter som har vinkelmålere i skjortelommene og alltid ser ned på de brune skoene deres?»

Til slutt, og til Durhams ære, holdt han seg til de våpnene han hadde fått utdelt og sa hva han mente om de som ønsket at han skulle utvide sin undersøkelse dypere inn i handlingene til Clinton-kampanjen i denne fotnoten:

«For å være klar, dette kontoret så ikke og ser ikke på den potensielle eksistensen av en politisk plan fra en kampanje for å spre negative påstander om motstanderen som ulovlig eller kriminell på noen måte.» Han la imidlertid til at for en kampanje for å «bevisst gi falsk informasjon til regjeringen» ville være en annen sak.

Hvordan skille de to er kjernen i problemet. I sin feil – hvis det er det rette ordet for det – når det gjaldt å forstå hele historien, ligner Durham en av de blinde mennene i den gamle hinduistiske lignelsen om en gruppe blinde menn som inspiserer en elefant. Hver av inspektørene beskriver en liten del. Elefanten er kampanjen for å knytte Trump til Russland. Mainstreampressen, som kjører med den senere miskrediterte Russiagate-fortellingen, fremstiller Trump som en marionett av Putin eller til og med som en dobbeltagent for Moskva som kan dateres tilbake til sovjettiden. Og Durham ser på seg selv bare som advokaten som ble beordret til å undersøke mangler i FBIs ledelse. Publikum ser bare deler av bildet.

Det er mer å vite.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:

RUSSIAGATE’S MISSING PIECES

Forrige artikkelNorge har for lav sjølforsyning av mat
Neste artikkelIngen overdødelighet i Tyskland i 2020, men etter at «vaksinene» kom derimot…