oss 100 kroner!
Hvis bare USAs president Joe Biden hadde hatt en tidsmaskin som i den postapokalyptiske science fiction-novellen av HG Wells, burde han ha brukt det kjøretøyet eller enheten til å reise bakover i tiden helt til 1999 da USA tapte poenget om europeisk sikkerhet og Russlands evige søken etter gjensidig sikkerhet med Europa.
Av M. K. Bhadrakumar.
I det avgjørende øyeblikket av tiden etter den kalde krigen for 24 år siden, var George Kennan profetisk nok til å advare Bill Clinton-administrasjonen om at forholdet mellom USA og Russland ville bli uopprettelig skadet hvis den vestlige alliansen ble utvidet til å omfatte de tidligere Warszawapakt-landene. Hans råd ble ignorert. Det er generelt akseptert i dag at krigen i Ukraina er kulminasjonen av NATOs nådeløse fremmarsj til Russlands grenser.
Russlands 2021-utkast med tittelen Avtale om tiltak for å sikre sikkerheten til Den russiske føderasjonen og medlemslandene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen krevde at NATO-medlemmene skulle forplikte seg til ingen ytterligere utvidelse av alliansen, inkludert spesielt til Ukraina, og de relaterte spørsmålene angående alliansens utplasseringer, som påvirket Russlands kjernesikkerhetsspørsmål.
Et andre utkast adressert til Washington fikk tittelen traktat mellom USA og Den russiske føderasjonen om sikkerhetsgarantier. Til sammen representerte de to utkastene et åpningsbud fra Moskva for seriøse forhandlinger, men det førte ikke til noe til engasjement siden Biden-administrasjonen ganske enkelt avviste det under påskudd av at USA og Russland ikke kan gjøre en avtale over hodet på europeere og ukrainere!
Som nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan sa i sin berømte uttalelse: «ingenting om dere [Ukraina] uten dere.» Det var en dårlig unnskyldning, for Kiev-regimet som ble installert ved makten gjennom det USA-støttede grunnlovsstridige, væpnede og blodige kuppet i Ukraina i 2014, var bare et verktøy for Washington.
Biden-administrasjonen mente den plasserte Moskva i et hjørne og satte en bjørnefelle ettersom Russland ble fordømt uansett – enten Russland passivt aksepterte realiteten av NATOs tilstedeværelse rett utenfor dørstokken, eller valgte å gjøre motstand med tvangsmidler. Da Russlands spesielle militæroperasjon (invasjonen, o.a.) begynte i februar 2022, twitret Strobe Talbott, som var hjernen i Bill Clinton-administrasjonen som presset gjennom doktrinen om NATOs utvidelse østover inn i de tidligere Warszawapakt-territoriene, og gratulerte Biden-teamet for å ha satt russerne i klemme!
Flere amerikanske analytikere skrev triumferende at Russland kom til å havne i en hengemyr med alvorlige konsekvenser for landets regime og dets eksistens. Den vestlige fortellingen fikk overhånd en stund. Resten er historie.
Men i en av de store omveltningene i historien i moderne tid, seiret Moskva til slutt på slagmarkene avgjørende og irreversibelt.
Mot et slikt historisk bakteppe kan Bidens bemerkning lørdag om at USA «ikke kommer til å gjøre det lett» for Ukraina å bli med i NATO, bare sees på som en reise bakover og inn i fortiden. Biden understreket at Ukraina vil bli pålagt å oppfylle de «samme standardene» som alle andre medlemmer av blokken, noe som antyder at Ukraina må overholde den såkalte Membership Action Plan eller MAP, som krever at en kandidatnasjon må foreta militære og demokratiske reformer med NATOs råd og bistand, før en fastsettelse av medlemskap kan gjøres.
MAP-prosessen kan ta år. For Makedonia tok det 21 år. Bidens bemerkning er ikke bare et signal til Kiev, men kommer på et tidspunkt da det er en sterk oppfatning i alliansen om at Europa og USA må gi Ukraina klare NATO-sikkerhetsgarantier, noe som er viktig for fremtiden til europeisk sikkerhet.
Faktisk uttalte Biden seg bare 4 dager etter møtet med Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, i Det hvite hus sist tirsdag, hvor sistnevnte etter sigende forsøkte å forenkle tiltredelsesprosessen for Ukraina på grunn av at Kiev allerede hadde gjort betydelige fremskritt mot medlemskap.
Hva fikk Biden til å ta en hard linje? Polens president Andrzej Duda erklærte, i forkant av sine samtaler i Paris 12. juni med Frankrikes president Emmanuel Macron og den tyske kansleren Olaf Scholz i Weimar-triangelformatet, at Ukraina ønsker å ha «et veldig konkret perspektiv … for å bli med i Den nordatlantiske alliansen.» Duda håpet at NATO-toppmøtet i Vilnius vil «sende en positiv melding til Kiev, … om at Ukrainas fremtidige medlemskap i NATO er tydelig i sikte.»
Tilsynelatende var det også konsensus blant Weimar-triangelmedlemmene om at Ukraina skulle motta sikkerhetsgarantier. Scholz erklærte: «Det er tydelig at vi trenger noe slikt, og vi trenger det i en veldig konkret form.» Macron støttet og ba om en rask avtale om «håndgripelige og troverdige sikkerhetsgarantier».
Det har faktisk også vært truende lyder om at hvis det ikke blir noen konkretisering av Ukrainas medlemskap i Vilnius, kan noen av de «hardcore» allierte ta ting i egne hender, og renegatvirksomheten – på nasjonalt nivå – kan også inkludere stasjonering av tropper fra NATO-medlemmer i Ukraina.
Nå har Biden ignorert disse kravene fra gamle og nye europeere. Han er sikker på at han kan flytte målstolpene. Kanskje Macron og Scholz bare spiller for galleriet? Vi får kanskje aldri vite det.
Kjernen i saken er at Biden innser at den pågående ukrainske offensiven er på vei mot en katastrofe og desimering av Kievs gjenværende hær. Det er usikkert hvor lenge Kiev vil klare å rekruttere nok soldater. De to skikkelsene som Washington hadde pleiet for akkurat den typen plan B i Kiev som de trenger nå – sjefen for de væpnede styrkene general Valeri Zaluzhny og spionsjef generalmajor Kyrylo Budanov – er ute av regnskapet, etter å ha blitt satt ut av handling gjennom nylige russiske rakettangrep.
Ikke utelukk et opprør i Ukraina hvis krigsdødsfallene blir uholdbare for samfunnet. Biden ser også at det er stadig krympende aksept i Amerika for krigspolitikken hans, noe som muligens kan sette hans mulighet til gjenvalg i fare. Biden påpekte overfor Ukrainas president Vladimir Zelensky under sitt siste besøk i Kiev at midlene som Washington kunne gi var begrenset. Og CIA-sjef William Burns ga for sin del en melding til Zelensky om at fortsatt amerikansk militærhjelp utover juli er problematisk.
Det er nok å si at hvis Putins harde bemerkninger forrige uke (på tirsdag og fredag) er noe å gå etter, har Kreml-ledelsen null tillit til Biden eller hans europeiske allierte. I mellomtiden er den enkle sannheten at 90 prosent av Ukrainas ressursbase ligger i regioner som er under russisk kontroll. Noe som betyr at reststaten kommer til å bli en enorm belastning på amerikanske ressurser, mens Russland ikke viser tegn til utmattelse.
Biden har ikke sagt noe nytt. Biden føler at USA tapte proxy-krigen, men han må ikke og kan ikke innrømme det. Så, i fravær av en tidsmaskin, som kunne ha tatt ham helt tilbake til 1999 da NATOs utvidelse begynte å utfolde seg, gikk Biden ganske enkelt tilbake til standardposisjonen for NATO-toppmøtet i 2008 i Bucuresti og ønsket Ukraina velkommen inn i alliansen via en MAP-rute – som om det øyeblikket for femten år siden nå er fortid og ikke kan trekkes tilbake til nåtiden. Russland kommer ikke til å godta det.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
